En slags avslutning, tror jeg

Nå har det gått nesten en måned siden jeg kom hjem, og jeg har ikke blogget siden før jeg dro fra Polen. Dette er litt fordi jeg har hatt så mye å gjøre, og litt fordi jeg har vært redd for å skrive. Jeg tror nemlig at folk forventer å få høre veldig mye om det beryktede kultursjokket man får når man kommer hjem fra utveksling, hvor annerledes alt er, og hvordan man kan slite med å ta opp kontakten med gamle venner eller familiemedlemmer. Der må jeg dessverre skuffe dere.

Da jeg ankom flyplassen i Oslo, sto mamma, bror og en venninne og ventet på meg. Vi klemte og tok bilder og hoppet og danset, jeg kommenterte at broren min var blitt høyere og at mamma hadde fått lenger hår, og det var det. Jeg gikk til bilen med ødelagt koffert, vi hadde problemer med parkeringsautomaten, og vi kom oss av gårde litt for sent. Med andre ord - det føltes nesten som en helt vanlig dag i Oslo etter et par uker på ferie. Jeg møtte flere av mine beste venner de neste dagene, og det var som om jeg aldri hadde vært borte.

For to dager siden var det 22. juli, og jeg gikk ut i marka for å plukke markblomster som jeg skulle legge foran kirka. Da jeg tok trikken fra Ekeberg til byen den dagen, var det tre ting som slo meg: for det første, at jeg var i Oslo. For det andre, at jeg elsket det. Og for det tredje, at jeg aldri kunne tenke meg å bli her for resten av livet. For selv om det noen ganger føles som om jeg bare var borte i et par uker, kan jeg fortsatt lukke øynene når som helst og se for meg første skoledag, lørdagsmorgener og pierogi med familien, vesker fulle av ordbøker, pinlige presentasjoner foran fremmede mennesker på et fremmed språk, og den konstante kampen for å forstå den fremmede kulturen og bli kjent med nye tradisjoner. Og jeg vet at hvis jeg blir her for lenge, kommer jeg til å ville gjøre det igjen. For selv om det var øyeblikk i løpet av utvekslingsåret mitt hvor jeg ville avbryte hele prosjektet og dra hjem, så ville jeg så absolutt ha gjort det igjen hvis jeg hadde fått sjansen.

Med oppsummeringen av hjemkomsten unnagjort, må jeg si at jeg ikke er helt sikker på hva jeg skal gjøre med bloggen fremover. Jeg kommer nok til å la den bli værende her, men om jeg kommer til å skrive noe, det vet jeg ikke. Kanskje tar jeg opp blogginga igjen neste gang jeg skal utenlands, eller kanskje blir bloggen igjen som en slags suvenir fra utvekslingsåret mitt. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde løyet om jeg sa at jeg ikke allerede har begynt å planlegge hvor jeg skal dra på utveksling neste gang.

Ha det så lenge!

Ingus

Om 17. mai-togtur, flaggdebatt og å være eller ikke være (flagg)

For det første: Kjære Norge. Gnålinga deres om utenlandske flagg i norske 17. mai-tog er så høylytt at jeg hører den helt til Polen. Vær så snill, slutt. Dere kunne jo ha sugd gleden ut av enhver enhjørningballong og krone-is noensinne. Slutt å klage på at det bor forskjellige folk i landet vårt, særlig i tiden frem mot dagen da vi feirer demokrati og frihet! Frem med bunad, sukkerspinn og øl, her skal det toges!

Det er sikkert en del av dere som har måttet tåle min konstante gnåling om 17. mai. Vel, heldigvis for dere er det snart over! I morgen kommer dagen som vi nordmenn feirer som om vi var det største og viktigste folket i verden (selv om det i realiteten knapt er 5 millioner av oss), dagen der barna kan spise så mye iskrem de vil, og dagen som alltid har vært min yndlingsdag gjennom hele året. Jeg tror faktisk at det kunne ha vært helt greit å droppe både bursdag og jul, hvis jeg bare kunne få beholde 17. mai. I år blir det dessverre omvendt. Det blir både bursdag og jul (såvidt jeg vet), men 17. mai må jeg nesten bare klare å være foruten. Og kanskje det blir bra for meg, hvem vet? Jeg tenker jo alltid på at jeg ikke har lyst til å bo i Norge absolutt hele livet (over mitt lik), så jeg må vel klare meg en 17. mai uten vinkende tronarvinger, kåte avgangselever i røde snekkerbukser og småbarn i minibunader dekket av fløteis og Silly String.

Sånn ser alle de små barna ut på 17. mai, her representert ved lillebroren min.

Sånn ser alle de store barna ut på 17. mai. Her representert ved... russetoget i Oslo, antar jeg. 

Sånn ser vinkende tronarvinger ut på 17. mai, her representert ved førstemann i arverekka pluss familie. Er det bare jeg som synes Haakon ser sinnssvakt bra ut i bunad? 

For å få hodet over på andre saker, har jeg så smått begynt å lære meg arabisk. Ja, jeg vet jeg burde vente med å begynne på et nytt språk til jeg er ferdig med utveksling i Polen, men det er ikke sånn jeg fungerer. Jeg trenger å holde på med ting, og særlig nye, utfordrende ting. Jeg elsker fortsatt polsk over alt på jord, men jeg tenkte at jeg likegodt kunne prøve å lære meg det arabiske alfabetet på siden, som en start. Dessverre gikk det litt lenger enn som så, for jeg kom uheldigvis til å inngå et veddemål med en venn av meg fra Tyskland, som ganske enkelt går ut på at jeg må fortsette å lære arabisk (og gjøre synlige fremskritt) i fire måneder, hvis ikke må jeg la ham få full tilgang til min facebookprofil i en time. Det motsatte skjer selvfølgelig hvis jeg vinner. Jeg har aldri fått så veldig mye tilfredsstillelse ut av å kødde rundt på andres facebookprofiler, men uavhengig av veddemålet hadde det faktisk vært fint å kunne pushe seg selv til å faktisk fokusere på noe i mer enn to uker. Vi får se hvordan det går.

Jeg er skikkelig gira på det her, altså. Håper bare det varer. Har nettopp laget flashcards med alle bokstavene i alfabetet skrevet i rosa, og har inkludert alle formene av hver bokstav (isolert form, begynnende form, osv. Google it). Synes min gode venn fra Tyskland bør gi opp nå, jeg. 

Heldigvis blir ikke 17. mai bare korpsmusikkabstinenser og dagdrømming om et Oslo badet i rød, hvit og blå jubel, heliumballonger og sang. Jeg skal nemlig på seminar på lørdag, og siden det ligger i Gdańsk, som er ganske langt unna, må vi først dra til Opalenica og overnatte hos en medutvekslingsstudent fra Tyskland (som tilfeldigvis er den samme jeg har inngått det veddemålet med). Der skal kontrakten underskrives, og jeg skal vise ham at jeg faktisk er seriøs med arabisklæringen. Så blir det grillparty, og om ikke annet er jo det litt 17. mai-aktig, da. Og det beste er at vi skal ta tog dit (turen tar ca. 7 timer), så da får jeg jo 17. mai-tog likevel! JA! Har jeg forresten fortalt dere at jeg elsker polske tog? Jeg føler meg som om jeg er på vei til Galtvort, bare at det aldri kommer en tralle full av magisk godteri. Jeg blir skuffet hver gang.

Uansett, jeg har tenkt til å gå i blå kjole og male neglene mine i rødt, hvitt og blått, siden jeg faktisk ikke har noe flagg. Ut ifra dette har jeg kommet opp med et nytt motto, som lyder: "har du ikke det du trenger - bli det du trenger." I dette tilfellet trenger jeg flagg. Så jeg skal bli flagg.

Har forresten hørt det skal bli regn i Oslo i morgen. Haha.

Snakkes a, norsker. Eller hæ, hva var det det het igjen? Æsj, glem det. Kos dere på yndlingsdagen min! Sett pris på 17. mai, for det er den beste tradisjonen vi har i Norge (og kanskje den eneste jeg faktisk alltid gleder meg til)! Nyt dagen, uansett vær. Sånn som de alltid gjør i Bergen. For faen.

inguz

Penklær no igjæn?

Gjesp. Oi, jeg mener... hei.

Når jeg skriver dette er klokka 07:39, en tirsdag morgen. Virker som en normal tid å være våken, ikke sant? Det trodde jeg også. Men jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Ok, la oss ta det hele fra starten. Det har seg nemlig sånn i at jeg i dag skal ta en prøve som heter "mała matura", som betyr liten, eh, matura. Jeg vet ikke om matura kan oversettes til noe annet enn bare tentamen (noen som kan både polsk og norsk som vet?), men i hvert fall er det en ganske stor prøve som vi tar i minst tre fag. I dag skal jeg ha den i polsk. Selvfølgelig skal jeg ikke ta den samme prøven som de andre tar (erru gærn), men jeg har fått beskjed om å møte opp så jeg kan få en litt annerledes oppgave og skrive om noe jeg klarer å skrive om. På polsk.

Greia med polske tentamener (hvis det er det det er), er at det virker som om de ikke har noenting som helst til felles med norske tentamener. For det første, er nok innholdet helt forskjellig, selv om pensum kan se ganske likt ut i noen fag som for eksempel matte. Men akkurat det vet jeg lite om, for jeg har jo ikke tatt noen av prøvene ennå. Det jeg derimot har gjort, er å lese kriteriene for engelsktentamen, og det virker som om at mens de norske engelsktentamene ofte baserer seg på forståelse av tekst, analyse og en lengre besvarelse (kreativ skriving/fagartikkel), består de polske mer av mange små oppgaver heller enn to-tre store, og også mange gloser og såkalte "lukkede oppgaver", altså hvor man krysser av riktig svar. Begge disse metodene kan være like bra, men jeg skal gi dere mer tilbakemelding etter at jeg har tatt engelsktentamen på mandag.

Et kjapt google-søk på tentamen, og jeg fant dette. Dette er akkurat sånn jeg husker omtrent alle tentamenene jeg har hatt, kanskje bortsett fra at det er så få datamaskiner på bildet. I Norge dukker elevene opp på tentamen i joggebukse, crocs og hettegenser, og fyller opp pulten sin med godteri, brus og snus som skal vare i hele 5 timer. 

Dette fant jeg da jeg søkte på mała matura, og akkurat sånn her ser det faktisk ut i gymsalen på skolen min for øyeblikket. Dette er en tentamen for ungdomsskoleelever, men oppsettet ligner veldig på hvordan det ser ut under de andre tentamenene og eksamenene. Formelle klær, ikke noe godteri, ikke noe brus og ikke noe snus.

Men så kommer den største forskjellen, og dette er kanskje en stor forskjell mellom det polske og det norske skolesystemet generelt. Klærne og forberedelsene angående den polske tentamen (og ikke minst eksamen) er mye mer høytidelige og formelle enn i Norge. Som dere sikkert husker, måtte jeg gå i formelle klær (dvs hvit bluse, svart bukse og hæler) første skoledag. Tentamen er heller ikke et unntak. Og siden jeg ikke eier et eneste klesplagg som passer til denne kleskoden (sist gang bare lånte jeg), så måtte jeg improvisere. Og det bringer oss tilbake til hvorfor jeg sto opp så tidlig. Men det ingen fortalte meg, var at siden tredje klasse (de som faktisk har ekte eksamen i dag) starter klokka 9, så starter vi... klokka 12. Altså sto jeg opp tidlig for å rekke å skrape sammen et anstendig antrekk, bare for å finne ut at jeg kunne ha sovet i minst to timer til!

Dette er meg som nettopp har karret meg tilbake til sengs etter å ha funnet ut hvilken grusom tabbe jeg har gjort.
Bamse // har bare alltid vært på rommet mitt
Kjole // en underkjole som jeg hadde slengende, del 1 av mitt improviserte finantrekk
Smykke // pappa
Hår // bedhead

Så nå skal jeg a) gå og legge meg igjen eller b) se på så mange episoder av Ugly Betty som overhodet mulig før jeg må stå opp på nytt. Tror det blir det siste.

Gnur, hater denne dagen. Så langt. Og den har jo bare såvidt begynt.
Men på den annen side, så skal jeg på Iron Man-maraton med Eva på fredag, så jeg kan glede meg til det! Jeg har egentlig aldri sett noen Iron Man-filmer i hele mitt liv, men siden Eva liker ham så godt, så skal jeg gi det en sjanse. Det er jo tross alt hun som har tatt ansvaret for Star Wars-opplæringen min (vi er på firer'n nå, såvidt jeg husker).

Skulle gjerne slengt inn en liten video til Trang Fødsels sang "På fredag", men... æsj, jeg gjør det læll, jeg. Litt musikk har da aldri skadet noen.

Om å føle seg hjemme

I dag følte jeg meg veldig hjemme. Selv om denne dagen begynte veldig dårlig, klarte den å ta seg opp betraktelig ved å igjen bringe til overflaten min kjærlighet til Polen. For det første, dro jeg på matshopping med ei venninne etter skolen, og det var veldig deilig å føle at jeg kunne prate med henne på polsk og at det faktisk ikke er så gærnt med den polsken. I tillegg har jeg forsonet meg med det faktum at nesten ingen skjønte hvem jeg var da jeg dro på utkledningsfest som Cyndi Lauper på fredag, og nå går det ganske greit. Kanskje jeg fikk opplyst noen hoder som manglet kunnskap om 80-tallets store tenåringsstjerner. 

Daamdamdamdamdaaam.
Til de som ikke kjente meg igjen, sier jeg (og Cyndi) bare: HÆ?

På den annen side angrer jeg litt på at jeg ikke gikk som Replikanten Rachael fra Blade Runner, en idé jeg la på is nettopp fordi jeg tenkte at ingen kom til å kjenne meg igjen. Det hadde jo egentlig vært det samme. Jaja, hvis noen finner en anledning hvor jeg kan kle meg ut som Rachael (dør etter å prøve 40-tallsfrisyren og skulderputene hennes), vennligst ta kontakt. 

JEG KUNNE HA KLEDD MEG UT SOM RACHAEL. Note to self: stol alltid på magefølelsen, eventuelt bare på den sinnssvakt sterke trangen til å gjøre deg selv om til en annen person. Hvis du først skal late som om du er en annen enn deg selv, så kan du jo like godt late som at du er en person du liker veldig godt (eller som har helt smashing hårfrisyre og/eller skulderputer)! Nå er ikke Rachael teknisk sett en person, men en replikant, så... jeg har virkelig glemt hvor jeg ville med dette. 

Men tilbake til det med å føle seg hjemme. Den andre grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg lo av noe morsomt som noen sa i timen. Jeg husker ikke helt hva det var, men det får være det samme. Og jeg vet at det ikke høres så veldig stort ut, men jeg skal forklare. Dere skjønner det, helt siden jeg kom til Polen har jeg følt meg som en femåring når det kommer til humor. Det har vært vanskelig for meg å forstå vitser, og selv om de har blitt forklart for meg har jeg funnet det vanskelig å le av dem - rett og slett fordi jeg ikke forstår humoren. Desperate times call for desperate measures, og når det skjer at man ikke forstår humoren rundt seg i det hele tatt, ender man opp med å lete desperat etter en anledning til å le i enhver ting som foregår rundt en. For meg betydde dette at jeg kunne finne på å le av veldig barnslige ting, og det gikk mye i kroppsspråk-kommunisert humor. Dette er jo ting jeg aldri ville  ha ledd av til vanlig, derav følelsen av å være tilbake i barnehagen. Det var derfor det var så deilig å kunne le av en ting som en eller annen sa i timen i dag, som var en vits kommunisert muntlig, med ord og bare ord. Å, ord, som jeg elsker dem.

Den tredje grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg mens jeg ventet på bussen så en mann som så svensk ut, og en fyr som lignet på Ari Behn. Sistnevnte kunne jeg for så vidt ha klart meg uten, men hjemme er hjemme, uansett skavanker. Eller er det det? Hva og hvor er hjemme, egentlig? Og når? Følg med, følg meeeeeeeeeed! (I neste innlegg, altså.)

Inguz

PS: hvis noen oppdaget alle Brødrene Dal-referansene i dette innlegget, kan vi godt være venner.

Nonner, såper og Cyndi Lauper

Merk: dette innlegget har ingenting med såpe å gjøre, jeg fikk bare en veldig intens trang til å rime. Hvis det var på grunn av såpa du kom hit, tror jeg du burde lete et annet sted. Og kanskje revurdere meningen med livet ditt littegrann.

Halla!

Jeg har fortsatt ikke tid til å sette meg ned og skrive ned et ordentlig innlegg hvor jeg reflekterer over livet som utlending i Polen/plutselig voksen/langt hjemmefra, for nå har jeg begynt på neste prosjekt - Cyndi Lauper-kostyme. Jeg skal nemlig i bursdag i morgen, og i dag har jeg brukt hele ettermiddagen på å kjøpe smykker, blomster til håret og annet dilldall, samt stoff til å sy et skjørt! Jeg har aldri sydd et ordentlig klesplass i hele mitt liv. Det vil si, jeg har tatt frem symaskin, fikla litt med stoff jeg fant på loppemarked, for så å skrape hele prosjektet på grunn av min komplette mangel på tålmodighet. Men nå har det vist seg at mangel på penger er en utrolig sterk drivkraft, og da jeg syntes jeg hadde brukt opp nok av budsjettet mitt på smykker og glitter (hvorfor, Cyndi, hvorfor?), tenkte jeg at jeg i det minste kunne prøve å sy en del av kostymet selv.

Jeg gikk til innkjøp av stoff - som i seg selv var en bragd, jeg tror nemlig at mannen i butikken ikke hadde klart å gjette at jeg var noe annet enn polsk - og lette på internett etter "oppskrifter" på et sånt skjørt jeg ville ha. Det fant jeg selvfølgelig ikke, men det gjorde bare at jeg ble mer gira på å klare å lage dette (satans) skjørtet selv. Og nå sitter jeg altså her, opp etter knærne i stoppenåler og stoffbiter, med fingrene som nålepute og Sigur Rós som sountrack. Vi får se hvordan det går. 

For å få så mye som mulig ut av dette innlegget, sett gjerne på soundtracket før du leser videre.

Apropos å se hvordan det går - jeg har begynt å bruke instagram igjen! Vanligvis, når jeg lager meg kontoer på andre sosiale networking-sider enn facebook, går jeg lei/blir paranoid/føler meg kjempedum etter bare et par dager. Men nå som jeg faktisk har en blogg og et (slags) budskap, eller i det minste noe å fokusere på, tenkte jeg at jeg skulle ta opp instagrammingen igjen. Jeg har beholdt den gamle kontoen min, men jeg hadde  jo nesten ikke brukt den fra før av, så det går helt fint. På instagram kommer jeg til å legge ut bilder fra min hverdag i Polen, som kan være interessant/gøy/morsomt/helt ok for dere som liker å lese bloggen min, men som ikke gidder å vente så sinnssykt lenge mellom hver innlegg (igjen, jeg beklager for det der). Det kommer til å bli mye welcome2poland-greier, som allerede er en etikett jeg har hatt her på bloggen nesten helt fra starten av. Folk sier at et bilde sier mer enn tusen ord, så jeg håper dere kan tilgi meg for sjeldne oppdateringer på bloggen hvis jeg begynner å knipse instabilder som en gal. Også er det kanskje noen av dere som lurer litt på hvordan ting ser ut rundt meg? Jeg har i hvert fall tenkt til å legge ut bilder av pierogi. Masse pierogi. De har blitt en stor del av livet mitt nå. Og nonner. Jeg liker å ta bilder av nonner. Jeg la ut et i dag, men hvis du følger meg på instagram får du mer!

Kontoen min på Instagram heter forresten eskimochain. Rart navn, kanskje, men det er tatt fra en gammel Syd Barrett-sang som jeg hadde helt hekta på da jeg opprettet kontoen (og som jeg fortsatt liker veldig godt altså, bare at jeg klarer å gå en dag uten å høre på den).

Hvis du ikke gidder å gå inn på Instragram og finne meg der, så har jeg lagt inn en Insta-gadget-bilde-greie i margen på bloggen. Latsabb.

koz/klemz @eskimochain #åhjegelskerhashtags #elleremneknaggsomdetheterpånynorsk #nynorskass

Ingas sommerliste

Ok, nå har det gått riktig gælig. I dag gikk jeg inn på min egen blogg for å sjekke om det hadde kommet noen nye innlegg. Det hadde det selvfølgelig ikke, og jeg kom på at det er jo fordi det er jeg som skriver denne bloggen, og at jeg ikke har hatt noe særlig tid i det siste. Skulle gjerne likt å si at det verste er over nå, men det er ikke det helt ennå. Jeg har hatt kjemiprøve (ikke spør hvordan det gikk), fysikkprøven ble utsatt, og matteprøven... ja, vi får se hvordan det går. Men mens jeg har sittet innendørs hver dag etter skolen og pugget geometriske rekker og kjemisk nomenklatur, har sommeren virkelig gjort jobben sin der ute. Selvfølgelig er det lenge siden snøen smeltet, men nå begynner gresset å bli grønt, ting vokser over alt, og ikke minst - det er sinnssykt varmt. Ja, altså, det synes nå i hvert fall jeg.

I Polen virker de som om de har en helt annen definisjon på sommer enn det vi nordmenn har, og det er jo ikke så rart - hvis vi nordmenn skulle ha brukt den polske definisjonen på sommer, måtte vi nok ha kalt den varmeste tiden på det norske året noe helt annet. Derfor har jeg tatt meg friheten til å lage min egen sommersjekkliste - og nå har jeg krysset av på alle sommertegnene som jeg allerede har sett. Polen får bare snu seg en annen vei hvis de ikke liker at jeg kaller det sommer og ikke vår - uansett hvor "kjølig" de synes det er å stå i skyggen.

Her er kriteriene for at det er sommer:

- Jeg må smøre meg med solkrem for ikke å bli solbrentFor noen betyr sommer sikkert å sole seg/tæne/bli brun, alt ettersom. Jeg, på den annen side, må holde med Jokke Nilsen og alle de andre som av forskjellige grunner har gitt opp, eller aldri har giddet, å prøve å få farge om sommeren. Den eneste fargen jeg i beste fall kan få, er en veldig lite flatterende rødfarge, og kanskje til og med litt ekstra pynt på brystet og i nakken - også kalt førstegrads forbrenning.

- Hver gang jeg tar en slurk vann/fanta/hva som helst, føler jeg meg som hovedrollen i en reklamefilm:

Ok, det ser kanskje ikke sånn ut for de rundt meg, da. 

- Jeg synger julesanger
Ja, det er sant. Når sommeren kommer glemmer jeg hvor mye kroppen min og ikke minst psyken min hater vinteren, og tar til å synge julesanger som aldri før. Ofte går det i nyere og mer utradisjonelle sanger som "Fairytale of New York" eller "It's hard to be a Nissemann", men det hender jeg tar meg selv i å synge "du grønne, glitrende tre, god dag" mens jeg setter opp fuggelbænd og pynter tre. Ok, så langt går det nok ikke.

- Siesta etter skolen
Spanjolene har virkelig skjønt det.

- Vondt over alt
Etter noen dager med for mye sol, blir jeg helt gåen. Det var nesten så jeg følte zombieviruset komme tilbake for noen dager siden, for jeg klarte nesten ikke å gjøre noen ting. Jeg hadde vondt over alt, spesielt i hodet og - merkelig nok - huden. Jeg kan jo trøste meg med at hvis apokalypsen begynner nå, så blir det i hvert fall en verdens undergang fylt med blomster, sommersol og rennende bekker.

- Våkner alt for tidlig på grunn av sola
Dette er jo faktisk et mye større problem hjemme i Norge, i og med at det er så lyst døgnet rundt at man ikke får sove om kvelden. Og hvis man da velger å bruke en rullegardin til å holde lyset ute, så klarer man ikke å stå opp om morgenen.

- Fregner, heller enn sminke, dekorerer ansiktet mitt i høyest mulig grad
Og jeg digger det!

Det jeg for øvrig ikke vet, er om min definisjon på sommer er veldig typisk norsk, eller bare typisk meg.
Hvordan definerer du sommer?

Språkforsøk #2 - Den polsk-norske slangordboka

Hei, alle sammen! For en god stund siden spurte jeg noen av mine venner i Polen om hva de trodde forskjellige norske ord betydde, og så lagde jeg et innlegg om det. Jeg fikk veldig mye god respons, og det var veldig mange som sa de lo godt av å lese det! Her kommer derfor del 2, hvor jeg har reversert det og spurt norske venner om definisjonen av polske ord. Denne gangen gjorde jeg det over internett, så jeg fikk ikke hatt en ordentlig samtale med dem om ordene, ei heller fikk jeg sagt hvordan ordene uttales. Derfor har jeg ikke så utfyllende definisjoner her som jeg hadde i del 1, men jeg håper likevel at dette blir et innlegg dere kan få dere en god latter av.

Denne gangen har jeg rett og slett bare spurt folk:
hva tror du dette ordet betyr? 

Wychowawca
Anna: Å, dette er så søtt! Jeg får lyst til å klappe det.
Gard: "Pass deg for bjørnen!"
Maja: "Jævla bitch."
Hedvig: Strikkegenser.
Aila: Å danse når man er drita.
Synnøve: "Hvorfor vise det?"
Nina: Sovesofa.
Ordets egentlige betydning: ansvarsperson, i skolesammenheng brukt om kontaktlærer/klassestyrer.

Listopad
Maja: Et slags digitalt verktøy som er alt for nymotens til at jeg har hørt om det.
Gard: Spilleliste på iPod.
Anna: Sanitetsbind.
Hedvig: Anmerkning/forsentkomming.
Aila: Jeg liker dette ordet. Det betyr badematte.
Synnøve: Liste-app for iPad.
Nina: Liste.
Ordets egentlige betydning: November, enkelt og greit.

Natrysk
Maja: En knarker.
Aila: Naken.
Gard: Nattverd.
Anna: Et monster. Noe fælt og ekkelt. En slange/et villsvin.
Hedvig: Dust.
Synnøve: Nattrusk.
Nina: Natur.
Ordets egentlige betydning: Dusj.


Kciuk
Anna: Kåthet/puleblikk. Noe som har med sex å gjøre.
Gard: Dette ordet er vanskelig å uttale i hodet, men det har noe med oppkast å gjøre..
Aila: Kuk eller innsjø (noe i den duren).
Synnøve: Tjukk.
Nina: Kjøkken.
Ordets egentlige betydning: Tommel. 

Miód
Gard: En slags øl.
Anna: Regnvær.
Hedvig: Øl.
Aila: Sola.
Synnøve: Alkoholholdig drikke.
Nina: Melk.
Ordets egentlige betydning: Honning. 

Tarczyca
Gard: Har noe å gjøre med tarmproblemer.
Anna: Kjøkken/mat/kjele/ovn.
Hedvig: Sykkel.
Aila: En god venn du kan stole på.
Synnøve: "Den tok kaka!"
Nina: Tarzan.
Ordets egentlige betydning: Skjoldbruskkjertel.

Jeszcze
Gard: Når du skal spørre noen om hvor noe er.
Anna: Utropsord, for eksempel "OMG! JESZCZE! SERR?!"
Hedvig: Kanskje.
Aila: Svømme.
Synnøve: Gjespe.
Nina: Jente.
Ordets egentlige betydning: Ennå, enda, fortsatt.

Kaszanka
Gard: Kanskje et navn, eller å dyrke jord.
Anna: Noe hardt og fast, for eksempel en stol/kommode.
Aila: En søt pai, altså dessertpai.
Synnøve: Kast anker!
Nina: Kasse.
Ordets egentlige betydning: En type pølse, eller "blodpølse".

Siatkówka
Gard: Suppen koker!
Anna: Kjole eller skjørt.
Aila: En dusj, eller å dusje.
Nina: Leilighet.
Ordets egentlige betydning: Volleyball. 

Pieniądze:
Gard: Vær sterk!
Anna: Lillebror! Eller noe flaut/pinlig.
Aila: Hodepinetablett.
Synnøve: Kulepenn.
Nina: Pen.
Ordets egentlige betydning: Penger.

Świat
Maja: Svett trøye.
Gard: Fuck deg!
Anna: Slag/slåsskamp.
Aila: En drittunge eller en dust.
Synnøve: Svi.
Nina: Svett.
Ordets egentlige betydning: Verden. 

Som dere ser, så var noen av gjetningene faktisk ikke så langt fra ordets riktige betydning, mens andre ganger var de helt på bærtur. Uansett, en stor takk til de som hjalp meg med å lage dette innlegget, og til de som motiverte meg til å fortsette med "språkforsøkene". Hvis det er noen andre språknerder der ute som har språkrelaterte morsomheter de har lyst til å dele, legg gjerne igjen en kommentar! Språkhumor er det beste jeg vet, og det kan varme hodet og hjertet mens jeg venter på at årets usedvanlig lange vinter skal slippe taket i Polen.

Ha det bra, snakkes, ses senere, ikke la det bli lenge til neste gang, kom gjerne på kaffe, og hils hjem!

Her kommer vinteren! Her kommer den kalde, fine... wait, what?

For ikke så lenge siden kom jeg hjem fra kirka, hvor jeg var vitne til barnedåp og en hel haug med påskesanger som jeg ikke forsto bæret av. Jeg tror kanskje kirkelingo er det vanskeligste på ethvert fremmedspråk, spiller egentlig ingen rolle hvilket. Jeg mener, hvis du har prøvd å lese bibelen, til og med på norsk, så skjønner du hva jeg mener. Vertsfamilien min har prøvd å forklare meg noen ord, og de kaller det "bibelslang". Men det er veldig vanskelig å følge med på hva de synger om i kirka. Men nå vet jeg i hvert fall akkurat hvor mange mursteiner det er på hver søyle forrest i kirka, og også hvor mange vinduer kirka har og hva som står skrevet på dem. Jeg har også rukket å dikte opp to korte fortellinger og noen filmscener, samt å designe en kjole i hodet mitt.

I dag tror jeg vi skal ha chilledag her i huset. Det virker i hvert fall sånn. Nå driver vertsforeldrene mine og lager et eller annet av kål, og jeg sitter på rommet mitt og blogger og koser meg med obligatorisk påskemat, nemlig Kvikklunsj.

Jeg vet hva jeg sa om kjøpepåske, men Kvikklunsj er... Hallo, ok, det er Kvikklunsj. La meg a.

Jeg har flyttet inn på vaskerommet. Dette er mitt nye yndlingssted. Her liker jeg å henge opp klær, brette klær, stryke klær, flette håret mitt og høre på Hair (originalt? Neppe). 

I morgen er det lany poniedziałek, eller śmingus-dyngus (klarer fortsatt ikke å slutte å le av det navnet), som er dagen hvor guttene løper etter jentene og dynker dem med vann. Hvorfor? We just don't know. Problemer er bare det at, vel, det har snødd uten stans de siste 24 timene, og det er veldig kaldt ute. Det kan hende det blir litt vel Lars Monsen å drive og løpe rundt i kulda neddynket i vann. Men vi får se.

For øvrig er det selvfølgelig jeg som har fått skylda for å ha tatt med vinteren til Polen. Til og med babcia sier at hun bare kan huske én eneste gang da det faktisk var snø i påsken her. Og babcia, hun har levd lenger enn noen av oss andre, så hun vet. Alle er litt forvirra her, men jeg synes det er helt greit med snø, for det er jo uansett aldri så mye som hjemme. 

Dette er min utsikt fra vinduet for øyeblikket. Nå har det roet seg litt, og det snør ikke så mye som det gjorde i dag tidlig. 

Inga i Polen - påskespesial

Nå er påsken skrudd på for fullt! Påske har alltid vært en av de høytidene som jeg ikke har tenkt så mye over, det er liksom bare en ukes ferie hvor jeg har tid til å slappe av i sola og lese, male påskeegg, spise kvikklunsj og snu meg vekk i avsky mens folk gafler i seg påskelam. Jeg kan ikke huske å ha vært noe særlig i kirka i påsken, og det eneste jeg husker hjemmefra som faktisk har med ordentlig påske å gjøre er en sang om blomster og Jesus som jeg lærte meg da jeg var fire. I veldig mange vestlige land (Norge inkludert) har man feiret kristne høytider i mange, mange år, og man fortsetter å feire dem selv om nesten ingen veit hva det betyr lenger. Jeg er ikke kristen selv, men jeg synes likevel det er stusselig at påsken i Norge har blitt redusert til en spise- og kjøpefest som Freia sjokoladefabrikk og alle de skandinaviske krimforfatterne kan tjene vilt på. Men sånn er det vel med nesten alle dagene/høytidene vi feirer i Norge, kanskje bortsett fra 17. mai (hvilket er grunnen til at det er min absolutte favorittdag i løpet av året).

Men nok om Norge, det jeg ville skrive om er den polske påsken! Polakkene har noen utrolig rare, men veldig fine og morsomme tradisjoner som gjennomføres i løpet av påskeuka, og i dag var jeg vitne til en av dem, nemlig velsignelsen av påskeegg (jeg håper velsignelse er det riktige ordet).

Da jeg sto opp og gikk ned i stua, fikk jeg øye på vertsmor som var i full gang med å... PAKKE INN EGG I GAMLE STRØMPEBUKSER? Dette kan ikke være riktig, tenkte jeg. Jeg hadde jo blitt fortalt at vi skulle male eggene. Ikke pakke dem inn i strømpebukser sammen med blader.

Men så ble jeg forklart hvorfor vi gjorde det. Selvfølgelig var det jo fordi eggene senere skulle kokes sammen med løkskall, og på denne måten skulle vi få egg med en fin gulfarge og mønster fra bladene. Seff.

Vi puttet alle strømpebukseeggene oppi en kjele, sammen med noen uten pynt.

Før jeg visste ordet av det, hadde vertsmamma kokt alle eggene, og de ble jo kjempefine! Men hva skulle vi egentlig bruke dem til? 

Det skulle jeg snart finne ut av. Det har seg nemlig sånn at Polen har (som eneste land i verden, så vidt jeg har forstått det) som tradisjon å ta med en kurv med mat til kirka på påskeaften for å få maten velsignet.

Til slutt pynta vi kurven med en duk og noe grønt (ikke be meg om å finne ut hva denne planten heter. Det kan hende det er allmennkunnskap, men jeg mangler kanskje litt på det området).

Selvfølgelig glemte jeg å ta med meg kameraet da vi faktisk dro til kirka for å velsigne maten, men det var ganske enkelt en masse mennesker som hadde møtt opp (hver familie med hver sin kurv full av mat og egg, selvfølgelig), og som sto og ventet på presten utenfor kirka. Da presten kom, leste han først opp noe som jeg selvfølgelig ikke forsto, og etter det velsignet han alles kurver. Det gikk fort, og jeg ble fortalt at på påskeaften holdes sånne "seremonier", om man kan kalle dem det, hver halvtime. 

Etterpå dro vi til babcia (bestemor) på en kopp te, og så dro vi hjem og lagde pierogi med familien.

Selv om det å ta med en kurv full av mat til kirka for å få den velsignet er en veldig typisk polsk greie, har dere ikke sett noenting ennå! Om litt skal jeg fortelle dere om min favorittradisjon i Polen (som jeg likevel har til gode å faktisk oppleve), kalt Śmingus-Dyngus. Som dere kanskje skjønner, oppsto min fasinasjon for denne tradisjonen det øyeblikket jeg hørte navnet. 1000 spenn til den som klarer å gjenta det ti ganger etter hverandre uten å få latterkrampe.

Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus.

Jeg sier ikke mer.

Berlin! Halleluja, Berlin!

Plutselig ble farten satt opp litt. Lærerne mine her i Polen har skjønt at jeg kan få til mer enn å bare sitte i skoletime etter skoletime og stirre intetanende ut i lufta. I dag hadde jeg en presentasjon om turistattraksjoner i Norge, hvor jeg kort sagt snakket varmt om steder jeg aldri har vært i hele mitt liv (typ Prekestolen, Tromsø og Nidarosdomen). På fredag skal jeg ha en prøve hvor jeg skal skrive litt om romantikken, og analysere et dikt (tror jeg). Og alt på polsk, selvfølgelig. I tillegg har jeg kjøpt meg en ny notatbok som er så fin at jeg vet jeg ikke kommer til å rive ut sider fra den, og jeg har lovet meg selv å skrive ned minst ett ord hver dag med forskjellige eksempelsetninger, bøyninger og alt mulig. Vi får håpe det funker.

Selv om et utvekslingsår er en stor reise i seg selv, så kan man jo på en måte si at det består av mange små reiser. En liten reise kan være å ta bussen til et ukjent sted, å møte et nytt menneske, eller å ta steget hvor man begynner å bruke vertsspråket daglig. De små reisene kan også være mer gradvise, som at man finner ut mer om seg selv og verden rundt en (ja, noen klisjeer gjelder faktisk i det virkelige liv). Noen reiser kan igjen være mer konkrete. Som den jeg skal snakke om nå.

På fredag skal jeg nemlig til Berlin! Det har seg sånn at min kjære, kjære mamma leier en leilighet der i to uker, og jeg skal komme på besøk de tre siste dagene hun er der. Egentlig anbefaler YFU å ikke ha alt for mye kontakt med de hjemme, men jeg tror nok at tre dager i Berlin med mora mi ikke kan gå så veldig galt. Jeg hadde uansett ikke hatt lyst til å dra til Oslo på besøk, det hadde blitt helt forferdelig vanskelig. Men Berlin er jo veldig nærme, og jeg har ikke sett mora mi på et halvt år, så dette blir nok jättekul! Jeg kommer ikke til å blogge mens jeg er der, men jeg skal nok få laget en real videoblogg! Kanskje blir det i 3D, til og med?

Det er bare tre dager til jeg skal dra, men jeg tror disse tre dagene kommer til å bli fire ganger så lange som de tre dagene jeg skal oppholde meg i Berlin. Jeg skulle ønske det var omvendt, men det er noe som skjer med tida i sånne situasjoner. Og ikke kom her og si at tida går framover i en rett linje! Den hopper og snurrer og spinner og løper stenger og slenger seg i tau, i flere dimensjoner enn vi kan tenke oss.
Jeg leser 1Q84 av Haruki Murakami, skjønner dere, og jeg er på de siste 100 sidene nå - endelig. Det har tatt meg veldig lang tid å lese 1Q84, og særlig mot slutten. Jeg visste at jo mer jeg leste, jo fortere ble jeg ferdig med boka (ja, sånn er det jo dessverre med lesing). Dette har ikke så mye med utveksling å gjøre, men jeg anbefaler dere å plukke opp 1Q84 hvis dere ikke allerede har lest den! Jeg driter i om du har dysleksi, jeg driter i hva slags bøker du liker, og jeg driter i om du "aldri har tid til å lese". Når kongen av parallelle universer, syke absurditeter og fantastisk komplekse karakterer har skrevet en bok på hele 3 bind, så er det en gave til verden, og verden skal for faen ta imot. 

Hvor var vi? Berlin! Jeg gleder meg helt forferdelig mye! Hvor skal jeg starte? Jo, selvfølgelig: jeg skal se mora mi igjen. Og jeg skal se Berlin igjen! Og jeg skal ta t-banen igjen! Riktignok ikke Oslobanen, men t-bane er t-bane når man er skikkelig sulten. På t-bane, altså.

Her er forresten en sang jeg går og nynner på for tiden. Dette er en sang som jeg tror hele min nærmeste familie kjenner til, og det var med denne sangen vi ble kjent med Berlin (og, du gjettet riktig, Brandenburg) for noen år siden. Denne gangen skal jeg nok ikke til Brandenburg, men det er jo kjekt å vite at det ligger der i utkanten og eksisterer i all sin kjiphet, mens jeg er i Berlin med mora.

Nyfremkalte bilder!

Jeg lovte dere i går at jeg skulle legge ut noen bilder, så jeg får vel gjøre det. Her er noen av bildene jeg henta hos fotografen. Alle er ikke yndlingsbildene mine, noen er der for å vise dere litt hvordan det ser ut der jeg bor eller bare... fordi.

Ikke en av favorittene, men dette er et bilde av kjøpesenteret Pogoria, som ligger veldig nærme skolen jeg går på.

Jeg vet ikke hvordan dette skjedde. Zombieapokalypsen nærmer seg!

Bilveien. Tatt gjennom O-en i Pogoria-skiltet.

Heller ikke et interessant bilde, men jeg ville vise dere sentrum av byen jeg går på skole i. Her er det, altså.

Liker dette bildet litt. Generelt er jeg veldig glad i polske skilt og reklameplakater, og det er så utrolig mange av dem! Og lyser/blinker de ikke, så er de nok bare ødelagt. 

Dette tok jeg for en stund siden, i høst. Dette er utenfor blokka til min tredje vertsfamilie i Polen, også ganske nærme skolen jeg går på nå. Høsten i Polen er helt fantastisk fin, fordi det er mye mer løvtrær enn vi har i Norge, og derfor flere farger.

Lyktestolper har de også.

Jeg tror dette er mitt favorittbilde. Dette er tatt rett ved bussholdeplassen en gang i vinter, og jeg har alltid vært veldig fascinert av hvordan fuglene setter seg i toppen av trærne, uten at noen forstår hvordan de tilsynelatende veldig tynne greiene klarer å holde så mange fugler.

Og selfvølgelig, høyt på favorittmotiv-lista: grafitti. Denne taggen sier "PUS", og jeg håper det var meningen. Men det var det jo selvfølgelig ikke. 

Utlendingens guide til å finne seg i ting som er litt irriterende

I dag var jeg lat, og ville ikke skrive. Men jeg må jo ha noe å forsyne leserne med (selv om det er vinterferie), så jeg lagde en videoblogg. I dag oppdaget jeg forresten at bloggen har runda 10 000 visninger, og dette feirer jeg i dag med... klaging. Men dette er ikke klage-klaging, men koseklaging! Så vet dere det.

For øvrig går alt supert! I dag starta jeg dagen med å gå for å hente ca. 100 ferskt fremkalte bilder hos fotografen. Jeg elsker den følelsen når man har henta bilder hos fotografen, åpner konvolutten og ser at en del av dem faktisk ble ganske bra. I morgen kommer jeg til å legge ut noen av de beste bildene. Det blir mest bilder av ting og tang fra nærmiljøet, og ikke så mye av meg og venner, fordi jeg ikke er helt sikker på om det er greit for alle at jeg legger ut sånne ting. Jeg kunne ha lagt ut bildene i dag, men hva skulle dere da ha å glede dere til? Det er jo sikkert ikke noe annet spennende som skjer i morgen, uansett.

I hvert fall, her er videobloggen:

PS: I videoen sier jeg at jeg ikke gidder å skrive, men etter at jeg hadde laget den ble det jo litt skriving likevel. Yay.
PPS: Når dere ser på videoen bør dere ha på veldig høy lyd, for lyden er kjempelav og jeg har ikke tatt meg tid til å bli skikkelig datanerd (ennå).

Når det kommer til utlendingens guide (som tross alt er en del av tittelen til dette innlegget), så har jeg et tips til alle fremtidige eller nåværende utvekslingselever der ute:

Hvis det er noe du savner helt grådig mye (nå snakker jeg ikke om sånne tulleting som jeg forteller om i videoen, men ordentlig hjemlengsel), husk at det er greit å ta deg litt tid for deg selv. Sett av en ettermiddag etter skolen eller noen timer i helga til å gjøre det du har lyst til å gjøre, og som får deg til å føle deg bedre. Enten det er å lage et måltid fra hjemlandet, skrive et dikt, skrive et blogginnlegg, se på yndlingsfilmen din, gå en tur eller kanskje bare lakke neglene. For noen hjelper det å snakke med et familiemedlem eller en venn fra hjemlandet, men det kan også virke mot sin hensikt og få deg til å lengte mer.

Her er for så vidt en gladnyhet til alle skandinaviske utvekslingselever! Uansett hvor i verden du er, så skal det godt gjøres at det ikke finnes en IKEA som du kan klare å ta deg en tur til i ny og ne. Der kan du få tak i godbiter som "pepperkaka" og knekkebrød, eller du kan tusle rundt og puste inn den hjemmekoselige duften av flatpakka, svenske bokhyller med menneskenavn.

inguzpinguz

Jeg kan koke tyll

Utveksling handler ikke bare om skolearbeid, kultursjokk og hjemlengsel, man skal jo kunne ha det litt gøy også. Og det skal vi gjøre i dag.

For noen uker siden sendte jeg en polsk hitlåt til broren min hjemme i Norge, og spurte om han ville høre litt på teksten og skrive ned det han hørte. I dag sendte han meg det han hadde skrevet ned (med hjelp fra mamma), og sammen lagde vi komplette norske lyrics til den polske sangen. Selvfølgelig er vi ikke de første som har gjort dette, for såkalte Misheard Lyrics-videoer har blitt veldig populære, også hjemme hos oss. Vi hadde for en tid siden litt hekta på Åpen Posts "Nattkjole med urin", og i dag lagde vi altså en egen.

Nå som jeg har denne videoen, kan jeg se på den hver gang jeg vil ha meg en liten latter, eller hvis jeg rett og slett trenger å føle meg hjemme i et større fellesskap for erting av polsk listepop. Uansett, så gleder jeg meg til å ta Dovretoget når jeg kommer hjem, og virkelig bare kjenne på det. Yo.

PS: Litt tilleggsinformasjon som mora og brora ba meg om å ta med, så det ikke oppstår total forvirring:
Patrick Kjelsen er ikke et hvilket som helst navn, det finnes nemlig en teori om at Patrick Kjelsen er navnet på enhver polsk mors elsker. Nå vet dere det. Bare så dere ikke skulle freake ut. Og hvis noen av dere som leser dette tilfeldigvis heter Patrick Kjelsen, så... vel, da er du en polsk mors elsker, enten du liker det eller ikke.

Tudelu!

tweeter du, tweeter jeg

Her kommer et kort blogginnlegg, fordi jeg har en kunngjøring. Jeg har fått meg twitter!

Jeg har aldri skjønt meg på twitter. Det meste jeg har sett og hørt fra twitter-fronten har vært et virrvarr av skuespillere, komikere, forfattere og folk som er kjendiser helt uten grunn, som sloss om å vinne folks oppmerksomhet med nøye gjennomtenkte, samfunnsrelaterte uttalelser og veldig poetiske og/eller innfløkte skildringer av helt hverdagslige ting. Kort sagt, en pretensiøs voksenversjon av blogg.no.

Men så våknet jeg til en ny dag med polsk vinterferie, uten penger på kontantkortet og uten noen som helst lyst til å gjøre noe som involverte å måtte forlate huset. Jeg bestemte meg for å la i dag bli en ventedag, en sånn dag hvor man bare venter på i morgen (fordi i morgen skjer det noe kult), og jeg måtte derfor drøye tida. Jeg lagde arme riddere og marokkansk peppermyntete (med alt for mye sukker i) til frokost, og lot som om jeg var i Marrakesh. Deretter tok jeg en lang dusj, sprayet håret mitt med masse unødvendige greier, tok på meg klær, tok dem av igjen, tok på nye klær. Hørte på gangsterrap fra Brooklyn, så på leiligheter i Harlem på Craigslist, øvde meg på å se 3D-bilder ved hjelp av parallel viewing-metoden, og lagde mer marokkansk te (med alt for mye sukker i). Etter en stund gikk jeg tom for ting å gjøre, og bestemte meg for å utforske den store haraballen vi kaller Internett. Selvfølgelig tok det ikke lang tid før jeg utfordret meg selv til å styre meg inn mot fremmede og usikre farvann - nemlig alle andre sosiale medier enn facebook. Twitter ble selvfølgelig første (og hittil eneste) stopp.

Så der har dere det, grunnen til at jeg fikk meg twitter. På twitter slipper jeg løs den giddalause, keitete og litt furtne siden av meg, som jeg prøver så intenst å skjule her på bloggen. I tillegg tvitrer jeg på engelsk, sånn at de (få) leserne jeg har som ikke skjønner norsk, i hvert fall også skal få skjønne noe. Om de skjønner noe likevel, er jeg ikke så sikker på.

Det beste med Twitter hittil er:
1) at jeg kan følge hvem jeg vil, uten venneforespørsler
2) at jeg allerede har to følgere!
3) at Lars von Trier har twitter
4) at JEG KAN FØLGE LARS VON TRIER PÅ TWITTER
5) at også kan følge Ylvis-brødrene, så jeg har noe å le av hvis Lars von Triers tweets blir for skumle

Ja, det var min kunngjøring. Og jeg kan med dette også meddele at sjansen er svært liten for at jeg noensinne skal titte opp fra pc-skjermen igjen. Ses på twitter da.

@gnurest
#denfølelsen #aldrimerhashtagpåfacebookfornåharjegtwitter #hakkeheltskjøntgreiamedhashtagsennå

1-0 til de polsktalende

For et par dager siden kom jeg hjem fra skitur på fjellet. Slalomtur, altså. Jeg har nå fått bekreftet det jeg allerede visste - at ikke bare er jeg den eneste her fra Norge, jeg er også den dårligste til å stå på ski. Det er kanskje rart for polakkene, men det de ikke vet i Polen er at det er ikke slalomski vi nordmenn er født med på beina - det er langrennski. 

Over til noe annet som det virker som at polakker behersker bedre enn nordmenn - å snakke sitt eget (respektive) morsmål. Da jeg satt på flyet til Polen, husker jeg at jeg satt med ordboka mi og pugget det polske alfabetet. Å lære det polske alfabetet høres nok ganske enkelt ut, siden de bruker det samme alfabetet som oss og bare noen få bokstaver er forskjellige. Men så er det alle lydene! Det er så mange rare lyder i det polske språket at i begynnelsen hørtes alt ut som en eneste lang "skjsjsrrsssrjshsshsrrsr" for meg. Derfor var det bra at jeg hadde ordboka mi, for der står det forklaringer av lydene med sammenlikninger fra andre språk nordmenn som oftest har litt kjennskap til. Her er et lite utdrag:

ń - uttales med palatalisering og ligner på den trønderske "n"
(her kunne jeg ikke la være å tenke på Team Antonsen og deres liksomtrønderske dialekt i så å si hver eneste sketsj)

ś - uttales omtrent som "sj"

ź - uttales som stemt "sj"

ż, rz - uttales omtrent som fransk "j" i navnet Jeanette

c - uttales som "ts", unntatt i forbindelse med "cz", "ch" og "ci"

cz - uttales omtrent som tysk "tsch" i ordet "deutsch"

sz - uttales omtrent som tysk "sch" i ordet "flasche"

Dere skjønner greia. Det første jeg tenkte da jeg så dette, var: herregud, hvordan klarer polakkene å holde styr på alle disse lydene? Dette spørsmålet har jeg fortsatt ikke funnet svaret på, men jeg tror det bare handler om å holde tunga rett i munnen. Det andre jeg tenkte på var dette: hvis polakkene greier å holde styr på ts, tsj, tsch, trønder-n, fransk j og gudene vet hva annet, hvorfor klarer ikke nordmenn å skille mellom to såpass enkle lyder som kj- og skj-lyden? For å sammenligne, så vet jeg at jeg ikke har hørt noen i Polen si "skjøttboller" - eller hva nå enn ekvivalenten av dette er på polsk. 
I tillegg har de også syv kasus å holde styr på på polsk. På norsk har vi praktisk talt ikke kasus, men som på engelsk bruker vi kasus når det gjelder personlige pronomen, og det er egentlig det hele. Jeg har telt, og på polsk er det rundt 41 forskjellige personlige pronomen sammenlagt, fordelt på syv kasus (uten at jeg telte noen to ganger), mens vi på norsk kun har 15 (det vil si jeg, meg, du, deg, hun, henne, han, ham, osv). 

Og her kommer poenget mitt: selv om vi på norsk praktisk talt ikke har kasus, og kun bruker såkalt subjektform og objektform, ER DET FORTSATT FOLK SOM IKKE KLARER Å BRUKE PERSONLIGE PRONOMEN RIKTIG:

 

Hva faen, Norge? Hvis Polen klarer å mestre syv kasus klarer vi faen meg halvannet. Og slutt for faen å si skjøttboller, skino og halsskjede (sistnevnte er kanskje det verste).

Å være eller ikke være normal

Nå er det lenge siden jeg har gitt lyd fra meg. Igjen. Og jeg vet jeg kommer med unnskyldninger stadig vekk, så denne gangen skal jeg prøve å la være. Men her kommer det litt likevel. Det har seg nemlig sånn at siden sist jeg skrev har spenningskurven i livet mitt bare flatet ut helt, og jeg har ikke hatt noe å skrive om. Dette kan muligens ha noe å gjøre med at jeg ble smittet med en ganske fæl forkjølelse, som førte til at jeg praktisk talt ikke forlot rommet mitt på nesten en uke. Dagen da jeg begynte å føle meg litt bedre, derimot, dro jeg ut på sledetur. For det er jo den beste medisin mot alle forkjølelser. Og tro det eller ei - det virka.

Da jeg ble invitert på sledetur trodde jeg først at det var en sånn "normal" greie med hest og slede. Men er det noe jeg burde ha lært av YFU-seminaret i Poznan, så er det at det vi ser på som normalt kanskje er det helt motsatte et annet sted. Nå er ikke hest og slede det motsatte av normalt i Polen, for det er jo en del som driver med sånt også. Men det viste seg, denne vinterdagen, at det var en traktor som skulle være vår drahjelp på denne såkalte sledeturen. Så fikk det vel bare bære utfor, da!

Det første jeg la merke til da jeg, vertsbroren min og kona hans ankom stedet der vi skulle starte turen, var at jeg hadde glemt ullgenseren min hjemme. Selvfølgelig hadde jeg på meg superundertøyet fra Bjørn Dæhlie som mormor hadde sendt meg i posten (takk, mormor <3), men det er jo ikke nok når man lar mariusgenseren bli igjen i klesskapet hjemme. Ikke at de har hørt om mariusgenser i Polen, da. Men de skjønte hva jeg mente da jeg sa jeg hadde glemt genseren min, og jeg fikk låne en fleece. De var veldig gode med meg alle sammen, og passet på at jeg ikke var kald, samtidig som de tullet litt med at "den norske jenta fryser". Opplegget var sånn at en kompis av vertsbroren min har en slags gård eller noe sånt, og der har han traktorer og tilhengere og whatnot. Han hadde nettopp fått seg en ny traktor, og bakpå den hadde han hekta en liten slede hvor vi hadde all mat og drikke (hvilket vil si vodka og pølser - vi er da tross alt i Polen heh neida). Bakpå den sleden igjen hadde han hektet tre lange, robuste kjelker med plass til kanskje en 8 stykker på hver, og bak der igjen to små en- eller tomannskjelker. Vi var bare ti stykker, så det var masse plass til oss, og istedet fylte vi på med tepper så vi ikke skulle fryse. Jeg begynte med å sitte på med vertsbroren min og kona hans på den forreste kjelka, men etter hvert ble det kjedelig og kaldt, så jeg forflytta meg til den bakerste. På den bakerste sleden var det kun en ting som gjaldt: å holde seg fast og håpe på å ikke falle av. Og det gjorde vi. Jeg satt sammen med en venninne av en venn av... nei, hvordan var det igjen? Uansett. Å falle, det gjorde vi. Og det var kjempegøy! Hvem hadde trodd at en traktor kunne gå så fort? De traktorene som kjører rundt hjemme på Bøler (for ja, det er noen) kjører som regel veldig sakte. Men alt kjører jo som regel veldig sakte i Norge.

NB. Dette er IKKE et bilde fra vår sledetur, men det var omtrent slik det så ut. Bare med  færre folk og større traktor.

Akkurat som at vi i Norge har kvikk lunsj og appelsiner, har man i Polen vodka og sigaretter. Omtrent hver halvtime var det vodkapause, og da tok man (det vil si alle unntatt kona til vertsbroren min og jeg) vodkashots (etterfulgt av cola for å overdøve smaken), og traktorsjåføren vår tok seg en sigg. Disse pausene ble flere og flere utover dagen, og i skumringen kom vi frem til stedet der vi skulle lage bål. Folk tok fram pølser, sennep og ketchup, og selvfølgelig... vodka og øl. Jeg spiste grilla rundstykke med ketchup, og kom på at jeg hater å komme uforberedt til grillings, for da tror folk at vegetarianere bare spiser grilla brødskive, og det gjør vi jo ikke. Turen hjemover gikk fortere, fordi alle var ganske slitne. Traktoren kjørte rett frem uten alt tullballet som hadde vært på veien dit (han hadde latt det gå i sikksakk for at de på bakerste kjelke skulle få kjørt seg litt). Da jeg kom hjem var jeg dypfryst, utslitt og glad, og neste dag gikk jeg på skolen. Kjelketur gjør jammen meg susen!

Også var det en ting jeg gjerne ville spørre dere lesere om. En venn av meg fant nemlig en handleliste skrevet ned på en post-it-lapp, og jeg fikk ta vare på den.

På lista sto det:
pierogi med ost
vann
melk
żurek

Da jeg leste det, tenkte jeg at en handleliste faktisk sier litt om kulturen den kommer fra, og jeg lurte på:
hva er en typisk norsk handleliste? Kom med forslag! 

Jeg hadde forresten mareritt en natt for ikke så lenge siden. Her er en video dere kan se på hvis dere vil oppleve det samme. God natt.

Vlogfrudommen

Hallois! I dag har jeg hatt med meg en veldig spesiell gjest, som har hjulpet meg med å lage min første videoblogg! Denne videobloggen henger litt sammen med en julegave jeg fikk av broren min (som han ble nominert til "Krydder i hverdagen"-prisen for i Pregschange Awards 2013), men ellers handler det også litt om hva Eva og jeg gjorde i dag. Eva er forresten en venninne av meg fra Frankrike, som også er på utveksling i Polen og går på samme skole som meg.

Denne videoen er dedikert til verdens kuleste lillebror, og vi hedrer ham i dag ved å smake på hans veldig alternative fredagssnacks - potetgull med tacokrydder. Og det selv om det er mandag!

 

NB. Videoen er på engelsk, både for at Eva og jeg skulle forstå hverandre, og fordi jeg tenkte at for en gangs skyld kan jeg jo lage noe som alle leserne mine kan forstå.

 

Au revoir!