Om 17. mai-togtur, flaggdebatt og å være eller ikke være (flagg)

For det første: Kjære Norge. Gnålinga deres om utenlandske flagg i norske 17. mai-tog er så høylytt at jeg hører den helt til Polen. Vær så snill, slutt. Dere kunne jo ha sugd gleden ut av enhver enhjørningballong og krone-is noensinne. Slutt å klage på at det bor forskjellige folk i landet vårt, særlig i tiden frem mot dagen da vi feirer demokrati og frihet! Frem med bunad, sukkerspinn og øl, her skal det toges!

Det er sikkert en del av dere som har måttet tåle min konstante gnåling om 17. mai. Vel, heldigvis for dere er det snart over! I morgen kommer dagen som vi nordmenn feirer som om vi var det største og viktigste folket i verden (selv om det i realiteten knapt er 5 millioner av oss), dagen der barna kan spise så mye iskrem de vil, og dagen som alltid har vært min yndlingsdag gjennom hele året. Jeg tror faktisk at det kunne ha vært helt greit å droppe både bursdag og jul, hvis jeg bare kunne få beholde 17. mai. I år blir det dessverre omvendt. Det blir både bursdag og jul (såvidt jeg vet), men 17. mai må jeg nesten bare klare å være foruten. Og kanskje det blir bra for meg, hvem vet? Jeg tenker jo alltid på at jeg ikke har lyst til å bo i Norge absolutt hele livet (over mitt lik), så jeg må vel klare meg en 17. mai uten vinkende tronarvinger, kåte avgangselever i røde snekkerbukser og småbarn i minibunader dekket av fløteis og Silly String.

Sånn ser alle de små barna ut på 17. mai, her representert ved lillebroren min.

Sånn ser alle de store barna ut på 17. mai. Her representert ved... russetoget i Oslo, antar jeg. 

Sånn ser vinkende tronarvinger ut på 17. mai, her representert ved førstemann i arverekka pluss familie. Er det bare jeg som synes Haakon ser sinnssvakt bra ut i bunad? 

For å få hodet over på andre saker, har jeg så smått begynt å lære meg arabisk. Ja, jeg vet jeg burde vente med å begynne på et nytt språk til jeg er ferdig med utveksling i Polen, men det er ikke sånn jeg fungerer. Jeg trenger å holde på med ting, og særlig nye, utfordrende ting. Jeg elsker fortsatt polsk over alt på jord, men jeg tenkte at jeg likegodt kunne prøve å lære meg det arabiske alfabetet på siden, som en start. Dessverre gikk det litt lenger enn som så, for jeg kom uheldigvis til å inngå et veddemål med en venn av meg fra Tyskland, som ganske enkelt går ut på at jeg må fortsette å lære arabisk (og gjøre synlige fremskritt) i fire måneder, hvis ikke må jeg la ham få full tilgang til min facebookprofil i en time. Det motsatte skjer selvfølgelig hvis jeg vinner. Jeg har aldri fått så veldig mye tilfredsstillelse ut av å kødde rundt på andres facebookprofiler, men uavhengig av veddemålet hadde det faktisk vært fint å kunne pushe seg selv til å faktisk fokusere på noe i mer enn to uker. Vi får se hvordan det går.

Jeg er skikkelig gira på det her, altså. Håper bare det varer. Har nettopp laget flashcards med alle bokstavene i alfabetet skrevet i rosa, og har inkludert alle formene av hver bokstav (isolert form, begynnende form, osv. Google it). Synes min gode venn fra Tyskland bør gi opp nå, jeg. 

Heldigvis blir ikke 17. mai bare korpsmusikkabstinenser og dagdrømming om et Oslo badet i rød, hvit og blå jubel, heliumballonger og sang. Jeg skal nemlig på seminar på lørdag, og siden det ligger i Gdańsk, som er ganske langt unna, må vi først dra til Opalenica og overnatte hos en medutvekslingsstudent fra Tyskland (som tilfeldigvis er den samme jeg har inngått det veddemålet med). Der skal kontrakten underskrives, og jeg skal vise ham at jeg faktisk er seriøs med arabisklæringen. Så blir det grillparty, og om ikke annet er jo det litt 17. mai-aktig, da. Og det beste er at vi skal ta tog dit (turen tar ca. 7 timer), så da får jeg jo 17. mai-tog likevel! JA! Har jeg forresten fortalt dere at jeg elsker polske tog? Jeg føler meg som om jeg er på vei til Galtvort, bare at det aldri kommer en tralle full av magisk godteri. Jeg blir skuffet hver gang.

Uansett, jeg har tenkt til å gå i blå kjole og male neglene mine i rødt, hvitt og blått, siden jeg faktisk ikke har noe flagg. Ut ifra dette har jeg kommet opp med et nytt motto, som lyder: "har du ikke det du trenger - bli det du trenger." I dette tilfellet trenger jeg flagg. Så jeg skal bli flagg.

Har forresten hørt det skal bli regn i Oslo i morgen. Haha.

Snakkes a, norsker. Eller hæ, hva var det det het igjen? Æsj, glem det. Kos dere på yndlingsdagen min! Sett pris på 17. mai, for det er den beste tradisjonen vi har i Norge (og kanskje den eneste jeg faktisk alltid gleder meg til)! Nyt dagen, uansett vær. Sånn som de alltid gjør i Bergen. For faen.

inguz

Fysimattegregattilstandynamikk. Faen.

Nå er mattetentamen bestått! Og det skal selvfølgelig feires med... fysikk. Som jeg skrev i et eller annet innlegg for lenge siden ble fysikkprøven utsatt, og jeg tror i morgen blir den store dagen. Men jeg kan jo egentlig aldri være helt sikker, for som dere sikkert har fått med dere er jo jeg den siste som får vite om alt mulig (krav #1 for å kunne kalle seg en ordentlig utvekslingsstudent). Fysikkprøve eller ikke i morgen, i dag skal jeg lære meg litt om... eh, aggregattilstander/termodynamikk, alt ettersom. Jeg er faktisk ikke sikker på om dette er det riktige navnet på det i det hele tatt, ettersom jeg oversatte det fra polsk til engelsk til norsk (det finnes jo for faen ikke noe nyttig informasjon på Internett på norsk).

I den forrige fysikktimen jeg hadde (som er en god stund siden nå), skrev jeg noe på tavla! Jeg har alltid passet på å sette meg på bakerste eller nest bakerste rad i klasserommet, fordi jeg alltid tror at det på magisk vis gjør at det er mindre sjanse for at læreren får øye på meg. Forrige fysikktime fikk derimot hun øye på meg likevel, og ba meg komme frem og regne ut et eller annet som hadde å gjøre med is som smeltet. Og hjernen min bare: JAMEN HÆ JA OK JEG VEIT AT IS SMELTER MEN JEG VIL HELST IKKE HA NOE Å GJØRE MED DET AKKURAT I DAG. Til slutt måtte jeg dessverre opp dit, men det var ikke så ille i det hele tatt! Selvfølgelig måtte hun veilede meg gjennom hvert minste lille steg frem til løsningen på oppgaven, men i det minste gjorde hun det med et smil, og hun brukte hverken pisk eller motorsag eller skarpe skohæler mot meg, selv om jeg kanskje hadde hatt mareritt om det noen uker i forveien. Da jeg hadde løst oppgaven, ble jeg stående et lite sekund før jeg gikk og satt meg igjen og fylte en hel side i notatboka mi med blomster og hjerter og katter i forskjellige farger. Ok, så gjorde jeg ikke det, men det var sånn jeg følte meg.

Så i dag går det i fysikk, også har jeg en date med yndlingstreet mitt litt senere, tror jeg. Har derfor ikke så mye mer å skrive til dere nå, men jeg kan legge ved en film som jeg satt sammen til bursdagen til Aila for to dager siden. Dette ble filmet en dag for to (!) år siden da vi ("gjengen") satt på BareJazz og fant ut at alle hadde glemt hva vi hadde gjort i høstferien. Jeg hadde tenkt til å lage en slags filmtrailer av det allerede samme kveld, men... ja, som dere kanskje allerede har fått et inntrykk av, så er ikke jeg helt den som fullfører ting sånn helt uten videre. Det tok to år, men nå er den her!


Det var egentlig alt jeg hadde å si i dag! Jeg har generelt få ting å klage på for tiden, pluss at jeg har kjøpt meg en skrivebok og begynt å skrive masse for meg selv, så det kan hende det blir litt stille på bloggen fremover. Likevel har jeg et par innlegg på lur som jeg driver og finpusser, så ikke mist motet!
Å, og pluss at det snart er 17. mai, og da kommer jeg til å ha så mye hjemlengsel og frustrasjon å få ut, så dere får bare spenne dere fast. Nei, vent, dere skal sikkert gå i 17. mai-tog, alle sammen.

Faen.

Penklær no igjæn?

Gjesp. Oi, jeg mener... hei.

Når jeg skriver dette er klokka 07:39, en tirsdag morgen. Virker som en normal tid å være våken, ikke sant? Det trodde jeg også. Men jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Ok, la oss ta det hele fra starten. Det har seg nemlig sånn i at jeg i dag skal ta en prøve som heter "mała matura", som betyr liten, eh, matura. Jeg vet ikke om matura kan oversettes til noe annet enn bare tentamen (noen som kan både polsk og norsk som vet?), men i hvert fall er det en ganske stor prøve som vi tar i minst tre fag. I dag skal jeg ha den i polsk. Selvfølgelig skal jeg ikke ta den samme prøven som de andre tar (erru gærn), men jeg har fått beskjed om å møte opp så jeg kan få en litt annerledes oppgave og skrive om noe jeg klarer å skrive om. På polsk.

Greia med polske tentamener (hvis det er det det er), er at det virker som om de ikke har noenting som helst til felles med norske tentamener. For det første, er nok innholdet helt forskjellig, selv om pensum kan se ganske likt ut i noen fag som for eksempel matte. Men akkurat det vet jeg lite om, for jeg har jo ikke tatt noen av prøvene ennå. Det jeg derimot har gjort, er å lese kriteriene for engelsktentamen, og det virker som om at mens de norske engelsktentamene ofte baserer seg på forståelse av tekst, analyse og en lengre besvarelse (kreativ skriving/fagartikkel), består de polske mer av mange små oppgaver heller enn to-tre store, og også mange gloser og såkalte "lukkede oppgaver", altså hvor man krysser av riktig svar. Begge disse metodene kan være like bra, men jeg skal gi dere mer tilbakemelding etter at jeg har tatt engelsktentamen på mandag.

Et kjapt google-søk på tentamen, og jeg fant dette. Dette er akkurat sånn jeg husker omtrent alle tentamenene jeg har hatt, kanskje bortsett fra at det er så få datamaskiner på bildet. I Norge dukker elevene opp på tentamen i joggebukse, crocs og hettegenser, og fyller opp pulten sin med godteri, brus og snus som skal vare i hele 5 timer. 

Dette fant jeg da jeg søkte på mała matura, og akkurat sånn her ser det faktisk ut i gymsalen på skolen min for øyeblikket. Dette er en tentamen for ungdomsskoleelever, men oppsettet ligner veldig på hvordan det ser ut under de andre tentamenene og eksamenene. Formelle klær, ikke noe godteri, ikke noe brus og ikke noe snus.

Men så kommer den største forskjellen, og dette er kanskje en stor forskjell mellom det polske og det norske skolesystemet generelt. Klærne og forberedelsene angående den polske tentamen (og ikke minst eksamen) er mye mer høytidelige og formelle enn i Norge. Som dere sikkert husker, måtte jeg gå i formelle klær (dvs hvit bluse, svart bukse og hæler) første skoledag. Tentamen er heller ikke et unntak. Og siden jeg ikke eier et eneste klesplagg som passer til denne kleskoden (sist gang bare lånte jeg), så måtte jeg improvisere. Og det bringer oss tilbake til hvorfor jeg sto opp så tidlig. Men det ingen fortalte meg, var at siden tredje klasse (de som faktisk har ekte eksamen i dag) starter klokka 9, så starter vi... klokka 12. Altså sto jeg opp tidlig for å rekke å skrape sammen et anstendig antrekk, bare for å finne ut at jeg kunne ha sovet i minst to timer til!

Dette er meg som nettopp har karret meg tilbake til sengs etter å ha funnet ut hvilken grusom tabbe jeg har gjort.
Bamse // har bare alltid vært på rommet mitt
Kjole // en underkjole som jeg hadde slengende, del 1 av mitt improviserte finantrekk
Smykke // pappa
Hår // bedhead

Så nå skal jeg a) gå og legge meg igjen eller b) se på så mange episoder av Ugly Betty som overhodet mulig før jeg må stå opp på nytt. Tror det blir det siste.

Gnur, hater denne dagen. Så langt. Og den har jo bare såvidt begynt.
Men på den annen side, så skal jeg på Iron Man-maraton med Eva på fredag, så jeg kan glede meg til det! Jeg har egentlig aldri sett noen Iron Man-filmer i hele mitt liv, men siden Eva liker ham så godt, så skal jeg gi det en sjanse. Det er jo tross alt hun som har tatt ansvaret for Star Wars-opplæringen min (vi er på firer'n nå, såvidt jeg husker).

Skulle gjerne slengt inn en liten video til Trang Fødsels sang "På fredag", men... æsj, jeg gjør det læll, jeg. Litt musikk har da aldri skadet noen.

Om å føle seg hjemme

I dag følte jeg meg veldig hjemme. Selv om denne dagen begynte veldig dårlig, klarte den å ta seg opp betraktelig ved å igjen bringe til overflaten min kjærlighet til Polen. For det første, dro jeg på matshopping med ei venninne etter skolen, og det var veldig deilig å føle at jeg kunne prate med henne på polsk og at det faktisk ikke er så gærnt med den polsken. I tillegg har jeg forsonet meg med det faktum at nesten ingen skjønte hvem jeg var da jeg dro på utkledningsfest som Cyndi Lauper på fredag, og nå går det ganske greit. Kanskje jeg fikk opplyst noen hoder som manglet kunnskap om 80-tallets store tenåringsstjerner. 

Daamdamdamdamdaaam.
Til de som ikke kjente meg igjen, sier jeg (og Cyndi) bare: HÆ?

På den annen side angrer jeg litt på at jeg ikke gikk som Replikanten Rachael fra Blade Runner, en idé jeg la på is nettopp fordi jeg tenkte at ingen kom til å kjenne meg igjen. Det hadde jo egentlig vært det samme. Jaja, hvis noen finner en anledning hvor jeg kan kle meg ut som Rachael (dør etter å prøve 40-tallsfrisyren og skulderputene hennes), vennligst ta kontakt. 

JEG KUNNE HA KLEDD MEG UT SOM RACHAEL. Note to self: stol alltid på magefølelsen, eventuelt bare på den sinnssvakt sterke trangen til å gjøre deg selv om til en annen person. Hvis du først skal late som om du er en annen enn deg selv, så kan du jo like godt late som at du er en person du liker veldig godt (eller som har helt smashing hårfrisyre og/eller skulderputer)! Nå er ikke Rachael teknisk sett en person, men en replikant, så... jeg har virkelig glemt hvor jeg ville med dette. 

Men tilbake til det med å føle seg hjemme. Den andre grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg lo av noe morsomt som noen sa i timen. Jeg husker ikke helt hva det var, men det får være det samme. Og jeg vet at det ikke høres så veldig stort ut, men jeg skal forklare. Dere skjønner det, helt siden jeg kom til Polen har jeg følt meg som en femåring når det kommer til humor. Det har vært vanskelig for meg å forstå vitser, og selv om de har blitt forklart for meg har jeg funnet det vanskelig å le av dem - rett og slett fordi jeg ikke forstår humoren. Desperate times call for desperate measures, og når det skjer at man ikke forstår humoren rundt seg i det hele tatt, ender man opp med å lete desperat etter en anledning til å le i enhver ting som foregår rundt en. For meg betydde dette at jeg kunne finne på å le av veldig barnslige ting, og det gikk mye i kroppsspråk-kommunisert humor. Dette er jo ting jeg aldri ville  ha ledd av til vanlig, derav følelsen av å være tilbake i barnehagen. Det var derfor det var så deilig å kunne le av en ting som en eller annen sa i timen i dag, som var en vits kommunisert muntlig, med ord og bare ord. Å, ord, som jeg elsker dem.

Den tredje grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg mens jeg ventet på bussen så en mann som så svensk ut, og en fyr som lignet på Ari Behn. Sistnevnte kunne jeg for så vidt ha klart meg uten, men hjemme er hjemme, uansett skavanker. Eller er det det? Hva og hvor er hjemme, egentlig? Og når? Følg med, følg meeeeeeeeeed! (I neste innlegg, altså.)

Inguz

PS: hvis noen oppdaget alle Brødrene Dal-referansene i dette innlegget, kan vi godt være venner.

Utlendingens guide til å finne seg i ting som er litt irriterende

I dag var jeg lat, og ville ikke skrive. Men jeg må jo ha noe å forsyne leserne med (selv om det er vinterferie), så jeg lagde en videoblogg. I dag oppdaget jeg forresten at bloggen har runda 10 000 visninger, og dette feirer jeg i dag med... klaging. Men dette er ikke klage-klaging, men koseklaging! Så vet dere det.

For øvrig går alt supert! I dag starta jeg dagen med å gå for å hente ca. 100 ferskt fremkalte bilder hos fotografen. Jeg elsker den følelsen når man har henta bilder hos fotografen, åpner konvolutten og ser at en del av dem faktisk ble ganske bra. I morgen kommer jeg til å legge ut noen av de beste bildene. Det blir mest bilder av ting og tang fra nærmiljøet, og ikke så mye av meg og venner, fordi jeg ikke er helt sikker på om det er greit for alle at jeg legger ut sånne ting. Jeg kunne ha lagt ut bildene i dag, men hva skulle dere da ha å glede dere til? Det er jo sikkert ikke noe annet spennende som skjer i morgen, uansett.

I hvert fall, her er videobloggen:

PS: I videoen sier jeg at jeg ikke gidder å skrive, men etter at jeg hadde laget den ble det jo litt skriving likevel. Yay.
PPS: Når dere ser på videoen bør dere ha på veldig høy lyd, for lyden er kjempelav og jeg har ikke tatt meg tid til å bli skikkelig datanerd (ennå).

Når det kommer til utlendingens guide (som tross alt er en del av tittelen til dette innlegget), så har jeg et tips til alle fremtidige eller nåværende utvekslingselever der ute:

Hvis det er noe du savner helt grådig mye (nå snakker jeg ikke om sånne tulleting som jeg forteller om i videoen, men ordentlig hjemlengsel), husk at det er greit å ta deg litt tid for deg selv. Sett av en ettermiddag etter skolen eller noen timer i helga til å gjøre det du har lyst til å gjøre, og som får deg til å føle deg bedre. Enten det er å lage et måltid fra hjemlandet, skrive et dikt, skrive et blogginnlegg, se på yndlingsfilmen din, gå en tur eller kanskje bare lakke neglene. For noen hjelper det å snakke med et familiemedlem eller en venn fra hjemlandet, men det kan også virke mot sin hensikt og få deg til å lengte mer.

Her er for så vidt en gladnyhet til alle skandinaviske utvekslingselever! Uansett hvor i verden du er, så skal det godt gjøres at det ikke finnes en IKEA som du kan klare å ta deg en tur til i ny og ne. Der kan du få tak i godbiter som "pepperkaka" og knekkebrød, eller du kan tusle rundt og puste inn den hjemmekoselige duften av flatpakka, svenske bokhyller med menneskenavn.

inguzpinguz