Med (17. mai-) tog gjennom Polen - del 1

I går gikk jeg meg bort på vei hjem fra skolen. Igjen. Denne gangen var det verre enn forrige gang, for jeg brukte faktisk over en time på å finne veien hjem igjen. Jeg tok bussen litt senere enn jeg pleier, fordi jeg hadde vært og handlet inn litt småting jeg trengte, og som alltid var jeg den siste som ble informert om at bussen ikke gikk sin vanlige rute i dag. Jeg gikk av et eller annet sted alt for langt unna hjemme (hint: det var geiter og høner der), og måtte finne veien tilbake på egenhånd. Selvfølgelig kunne jeg ha ventet på bussen tilbake, men jeg bestemte meg for å følge magefølelsen og gå hjem selv. Magefølelsen min var som alltid helt feil, så jeg endte opp med å gå i sirkler i 20 minutter før jeg endelig skjønte at det var noe galt, og så bruke enda 40 minutter på å komme meg helt hjem. Selv om det var veldig fint å se seg rundt i nye omgivelser (jeg så utrolig mange fine bygninger og mange fine dyr), så kom det et tidspunkt da jeg tenkte: "jaja, om jeg ender  opp med å måtte streife gatene i Gokk, Polen for alltid, så har jeg i hvert fall veska full av sjampo, tannkrem og antibac." Jeg kom meg likevel helskinnet hjem, også hadde jeg i hvert fall en god unnskyldning for å ikke trene den dagen. Ikke at jeg hadde tenkt til det uansett.

Men nok om gårsdagens lille gåsegbort-historie. Det jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om i dag, var en litt annen tur, nemlig turen min til Gdańsk, Poznań og Opalenica, som startet på selve 17. mai (!) og varte en hel uke.

På fredag våknet jeg til et veldig stille nabolag. Det var nesten litt for stille. Så kom jeg på at det selvfølgelig manglet korpsmusikk og hylende barn i penklær. Det gikk opp for meg at det faktisk var 17. mai, og at jeg var i et helt fremmed land. Og det var egentlig helt greit. For å gjøre litt stas på det likevel, tok jeg på meg en blå kjole og pakket håndbagasjen min i en rød veske. Neglene hadde jeg allerede malt hvite dagen i forveien.

SJIKKELAKKE, SJIKKELAKKE, SHOW SHOW... nei, faen, det er fortsatt et år igjen til det er min tur.

Så dro jeg avgårde, da. Togturen tok uendelig mange timer, og jeg har ikke tenkt til å skrive om alt. Her er heller noen bilder:

Etter en tre-fire timer på toget kom vi endelig frem til Wrocław. Gud, som jeg elsker denne byen! Jeg var her for første gang i 2010, tror jeg, og jeg ble helt forelsket. Det var faktisk en av grunnene til at jeg ville tilbake til Polen som utvekslingsstudent. 

Hadde tenkt til å ta bilde av de fine mennene i oransje drakter som så ut som Tweedledee og Tweedledum fra Alice i Eventyrland, men Eva ødela alt.

Det bar videre til Gdańsk, og dette var faktisk det eneste bildet jeg tok i byen denne dagen. Jeg var nemlig så utrolig sliten på grunn av sola. Kjære nordmann som ber til værgudene om sommer og sol: vær forsiktig med hva du ønsker deg!  Grunnen til at jeg tok dette bildet var egentlig bare på grunn av den svære reklameplakaten som sier "flyreiser til Skandinavia." Jeg tenkte bare: YES. 17. mai. Kaldt. Brunost. Men så snudde jeg meg rundt og så alle de fine menneskene jeg var med, den fine byen Gdańsk og de søte, gamle damene med firkantede sko, og tenkte at det er nok ikke gælig å bli her litt til. Det, også litt på grunn av at jeg tidligere på dagen hadde møtt en gruppe harrynordmenn på polentur som var til å spy av.

Senere på dagen dro vi til Sopot, og jeg fikk se sjøen igjen for første gang på nesten 9 måneder! Jeg var førstemann til å komme meg ut i vannet for å vasse, selv om folk sa at vannet var "skittent". Som dere kanskje ser på bildet, hadde sola for lengst gjemt seg bak en haug med mørke skyer (hvilket jeg var veldig glad for), og knappe minutter etter at jeg tok dette bildet brøt den største sand- og regnstormen jeg har vært med på i hele mitt liv. Jeg har faktisk aldri sett så mye regn på én gang. Og jeg har vært i Bergen opptil flere ganger. Ok, én gang. Men likevel. 

Jeg tror folk synes det var litt rart at vi var så gira på stormen, men det var faktisk noe av det kuleste jeg har vært med på (i hvert fall når det kommer til naturfenomener) noensinne. Vi søkte ly sammen med noen andre folk inni en bygning, men så måtte vi komme på en god unnskyldning for å kunne løpe ut i regnet igjen. Vi tok en løpetur til bokhandelen og tilbake, og på kun 2-3 minutter så vi ut som på bildet ovenfor. Alt var gjennomvått. Absolutt alt. Klærne var tunge, håret klistra seg til fjeset, kameraene mine var såvidt trygge der de lå innpakket i resten av (de tørre) klærne mine i veska mi. På veien hjem møtte jeg en gjeng med svensker (det skulle vise seg senere at det var fullt av dem både i Sopot og i Gdańsk), og etter å ha prata litt med dem fikk jeg igjen troen min på skandinaver på ferie. Så lenge det varte, i hvert fall.PS: veit ikke hvordan det skjedde, men den som tokk dette bildet traff jo blink. 10 poeng for kyssende kjærestepar som står rett ved en plakat som sier "slem/sint dame".

Det var alt jeg rakk (les: gadd) å skrive om for i dag. del 2, og eventuelt også 3 (det spørs) kommer senere. Hvor mye senere, det vet jeg ikke. Men hallo, det er jo meg, så det kan nok ta en stund. Hvis dere er sykt utålmodige, kan dere jo følge meg på instagram (@eskimochain), hvor dere nå blant annet kan se et bilde fra da jeg gikk meg bort på vei hjem fra skolen. Jeg legger også ut bilder av nonner, yndlingstreet mitt og busser som kjører med dørene åpne (ja, de gjør det noen ganger i Polen). Ikke fordi det er så jævlig interessant, men fordi jeg også blir lei av å spille Candy Crush noen ganger. Jeg er da bare et menneske.

Vi snakkes!

Penklær no igjæn?

Gjesp. Oi, jeg mener... hei.

Når jeg skriver dette er klokka 07:39, en tirsdag morgen. Virker som en normal tid å være våken, ikke sant? Det trodde jeg også. Men jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Ok, la oss ta det hele fra starten. Det har seg nemlig sånn i at jeg i dag skal ta en prøve som heter "mała matura", som betyr liten, eh, matura. Jeg vet ikke om matura kan oversettes til noe annet enn bare tentamen (noen som kan både polsk og norsk som vet?), men i hvert fall er det en ganske stor prøve som vi tar i minst tre fag. I dag skal jeg ha den i polsk. Selvfølgelig skal jeg ikke ta den samme prøven som de andre tar (erru gærn), men jeg har fått beskjed om å møte opp så jeg kan få en litt annerledes oppgave og skrive om noe jeg klarer å skrive om. På polsk.

Greia med polske tentamener (hvis det er det det er), er at det virker som om de ikke har noenting som helst til felles med norske tentamener. For det første, er nok innholdet helt forskjellig, selv om pensum kan se ganske likt ut i noen fag som for eksempel matte. Men akkurat det vet jeg lite om, for jeg har jo ikke tatt noen av prøvene ennå. Det jeg derimot har gjort, er å lese kriteriene for engelsktentamen, og det virker som om at mens de norske engelsktentamene ofte baserer seg på forståelse av tekst, analyse og en lengre besvarelse (kreativ skriving/fagartikkel), består de polske mer av mange små oppgaver heller enn to-tre store, og også mange gloser og såkalte "lukkede oppgaver", altså hvor man krysser av riktig svar. Begge disse metodene kan være like bra, men jeg skal gi dere mer tilbakemelding etter at jeg har tatt engelsktentamen på mandag.

Et kjapt google-søk på tentamen, og jeg fant dette. Dette er akkurat sånn jeg husker omtrent alle tentamenene jeg har hatt, kanskje bortsett fra at det er så få datamaskiner på bildet. I Norge dukker elevene opp på tentamen i joggebukse, crocs og hettegenser, og fyller opp pulten sin med godteri, brus og snus som skal vare i hele 5 timer. 

Dette fant jeg da jeg søkte på mała matura, og akkurat sånn her ser det faktisk ut i gymsalen på skolen min for øyeblikket. Dette er en tentamen for ungdomsskoleelever, men oppsettet ligner veldig på hvordan det ser ut under de andre tentamenene og eksamenene. Formelle klær, ikke noe godteri, ikke noe brus og ikke noe snus.

Men så kommer den største forskjellen, og dette er kanskje en stor forskjell mellom det polske og det norske skolesystemet generelt. Klærne og forberedelsene angående den polske tentamen (og ikke minst eksamen) er mye mer høytidelige og formelle enn i Norge. Som dere sikkert husker, måtte jeg gå i formelle klær (dvs hvit bluse, svart bukse og hæler) første skoledag. Tentamen er heller ikke et unntak. Og siden jeg ikke eier et eneste klesplagg som passer til denne kleskoden (sist gang bare lånte jeg), så måtte jeg improvisere. Og det bringer oss tilbake til hvorfor jeg sto opp så tidlig. Men det ingen fortalte meg, var at siden tredje klasse (de som faktisk har ekte eksamen i dag) starter klokka 9, så starter vi... klokka 12. Altså sto jeg opp tidlig for å rekke å skrape sammen et anstendig antrekk, bare for å finne ut at jeg kunne ha sovet i minst to timer til!

Dette er meg som nettopp har karret meg tilbake til sengs etter å ha funnet ut hvilken grusom tabbe jeg har gjort.
Bamse // har bare alltid vært på rommet mitt
Kjole // en underkjole som jeg hadde slengende, del 1 av mitt improviserte finantrekk
Smykke // pappa
Hår // bedhead

Så nå skal jeg a) gå og legge meg igjen eller b) se på så mange episoder av Ugly Betty som overhodet mulig før jeg må stå opp på nytt. Tror det blir det siste.

Gnur, hater denne dagen. Så langt. Og den har jo bare såvidt begynt.
Men på den annen side, så skal jeg på Iron Man-maraton med Eva på fredag, så jeg kan glede meg til det! Jeg har egentlig aldri sett noen Iron Man-filmer i hele mitt liv, men siden Eva liker ham så godt, så skal jeg gi det en sjanse. Det er jo tross alt hun som har tatt ansvaret for Star Wars-opplæringen min (vi er på firer'n nå, såvidt jeg husker).

Skulle gjerne slengt inn en liten video til Trang Fødsels sang "På fredag", men... æsj, jeg gjør det læll, jeg. Litt musikk har da aldri skadet noen.

Utlendingens guide til å finne seg i ting som er litt irriterende

I dag var jeg lat, og ville ikke skrive. Men jeg må jo ha noe å forsyne leserne med (selv om det er vinterferie), så jeg lagde en videoblogg. I dag oppdaget jeg forresten at bloggen har runda 10 000 visninger, og dette feirer jeg i dag med... klaging. Men dette er ikke klage-klaging, men koseklaging! Så vet dere det.

For øvrig går alt supert! I dag starta jeg dagen med å gå for å hente ca. 100 ferskt fremkalte bilder hos fotografen. Jeg elsker den følelsen når man har henta bilder hos fotografen, åpner konvolutten og ser at en del av dem faktisk ble ganske bra. I morgen kommer jeg til å legge ut noen av de beste bildene. Det blir mest bilder av ting og tang fra nærmiljøet, og ikke så mye av meg og venner, fordi jeg ikke er helt sikker på om det er greit for alle at jeg legger ut sånne ting. Jeg kunne ha lagt ut bildene i dag, men hva skulle dere da ha å glede dere til? Det er jo sikkert ikke noe annet spennende som skjer i morgen, uansett.

I hvert fall, her er videobloggen:

PS: I videoen sier jeg at jeg ikke gidder å skrive, men etter at jeg hadde laget den ble det jo litt skriving likevel. Yay.
PPS: Når dere ser på videoen bør dere ha på veldig høy lyd, for lyden er kjempelav og jeg har ikke tatt meg tid til å bli skikkelig datanerd (ennå).

Når det kommer til utlendingens guide (som tross alt er en del av tittelen til dette innlegget), så har jeg et tips til alle fremtidige eller nåværende utvekslingselever der ute:

Hvis det er noe du savner helt grådig mye (nå snakker jeg ikke om sånne tulleting som jeg forteller om i videoen, men ordentlig hjemlengsel), husk at det er greit å ta deg litt tid for deg selv. Sett av en ettermiddag etter skolen eller noen timer i helga til å gjøre det du har lyst til å gjøre, og som får deg til å føle deg bedre. Enten det er å lage et måltid fra hjemlandet, skrive et dikt, skrive et blogginnlegg, se på yndlingsfilmen din, gå en tur eller kanskje bare lakke neglene. For noen hjelper det å snakke med et familiemedlem eller en venn fra hjemlandet, men det kan også virke mot sin hensikt og få deg til å lengte mer.

Her er for så vidt en gladnyhet til alle skandinaviske utvekslingselever! Uansett hvor i verden du er, så skal det godt gjøres at det ikke finnes en IKEA som du kan klare å ta deg en tur til i ny og ne. Der kan du få tak i godbiter som "pepperkaka" og knekkebrød, eller du kan tusle rundt og puste inn den hjemmekoselige duften av flatpakka, svenske bokhyller med menneskenavn.

inguzpinguz

Å være eller ikke være normal

Nå er det lenge siden jeg har gitt lyd fra meg. Igjen. Og jeg vet jeg kommer med unnskyldninger stadig vekk, så denne gangen skal jeg prøve å la være. Men her kommer det litt likevel. Det har seg nemlig sånn at siden sist jeg skrev har spenningskurven i livet mitt bare flatet ut helt, og jeg har ikke hatt noe å skrive om. Dette kan muligens ha noe å gjøre med at jeg ble smittet med en ganske fæl forkjølelse, som førte til at jeg praktisk talt ikke forlot rommet mitt på nesten en uke. Dagen da jeg begynte å føle meg litt bedre, derimot, dro jeg ut på sledetur. For det er jo den beste medisin mot alle forkjølelser. Og tro det eller ei - det virka.

Da jeg ble invitert på sledetur trodde jeg først at det var en sånn "normal" greie med hest og slede. Men er det noe jeg burde ha lært av YFU-seminaret i Poznan, så er det at det vi ser på som normalt kanskje er det helt motsatte et annet sted. Nå er ikke hest og slede det motsatte av normalt i Polen, for det er jo en del som driver med sånt også. Men det viste seg, denne vinterdagen, at det var en traktor som skulle være vår drahjelp på denne såkalte sledeturen. Så fikk det vel bare bære utfor, da!

Det første jeg la merke til da jeg, vertsbroren min og kona hans ankom stedet der vi skulle starte turen, var at jeg hadde glemt ullgenseren min hjemme. Selvfølgelig hadde jeg på meg superundertøyet fra Bjørn Dæhlie som mormor hadde sendt meg i posten (takk, mormor <3), men det er jo ikke nok når man lar mariusgenseren bli igjen i klesskapet hjemme. Ikke at de har hørt om mariusgenser i Polen, da. Men de skjønte hva jeg mente da jeg sa jeg hadde glemt genseren min, og jeg fikk låne en fleece. De var veldig gode med meg alle sammen, og passet på at jeg ikke var kald, samtidig som de tullet litt med at "den norske jenta fryser". Opplegget var sånn at en kompis av vertsbroren min har en slags gård eller noe sånt, og der har han traktorer og tilhengere og whatnot. Han hadde nettopp fått seg en ny traktor, og bakpå den hadde han hekta en liten slede hvor vi hadde all mat og drikke (hvilket vil si vodka og pølser - vi er da tross alt i Polen heh neida). Bakpå den sleden igjen hadde han hektet tre lange, robuste kjelker med plass til kanskje en 8 stykker på hver, og bak der igjen to små en- eller tomannskjelker. Vi var bare ti stykker, så det var masse plass til oss, og istedet fylte vi på med tepper så vi ikke skulle fryse. Jeg begynte med å sitte på med vertsbroren min og kona hans på den forreste kjelka, men etter hvert ble det kjedelig og kaldt, så jeg forflytta meg til den bakerste. På den bakerste sleden var det kun en ting som gjaldt: å holde seg fast og håpe på å ikke falle av. Og det gjorde vi. Jeg satt sammen med en venninne av en venn av... nei, hvordan var det igjen? Uansett. Å falle, det gjorde vi. Og det var kjempegøy! Hvem hadde trodd at en traktor kunne gå så fort? De traktorene som kjører rundt hjemme på Bøler (for ja, det er noen) kjører som regel veldig sakte. Men alt kjører jo som regel veldig sakte i Norge.

NB. Dette er IKKE et bilde fra vår sledetur, men det var omtrent slik det så ut. Bare med  færre folk og større traktor.

Akkurat som at vi i Norge har kvikk lunsj og appelsiner, har man i Polen vodka og sigaretter. Omtrent hver halvtime var det vodkapause, og da tok man (det vil si alle unntatt kona til vertsbroren min og jeg) vodkashots (etterfulgt av cola for å overdøve smaken), og traktorsjåføren vår tok seg en sigg. Disse pausene ble flere og flere utover dagen, og i skumringen kom vi frem til stedet der vi skulle lage bål. Folk tok fram pølser, sennep og ketchup, og selvfølgelig... vodka og øl. Jeg spiste grilla rundstykke med ketchup, og kom på at jeg hater å komme uforberedt til grillings, for da tror folk at vegetarianere bare spiser grilla brødskive, og det gjør vi jo ikke. Turen hjemover gikk fortere, fordi alle var ganske slitne. Traktoren kjørte rett frem uten alt tullballet som hadde vært på veien dit (han hadde latt det gå i sikksakk for at de på bakerste kjelke skulle få kjørt seg litt). Da jeg kom hjem var jeg dypfryst, utslitt og glad, og neste dag gikk jeg på skolen. Kjelketur gjør jammen meg susen!

Også var det en ting jeg gjerne ville spørre dere lesere om. En venn av meg fant nemlig en handleliste skrevet ned på en post-it-lapp, og jeg fikk ta vare på den.

På lista sto det:
pierogi med ost
vann
melk
żurek

Da jeg leste det, tenkte jeg at en handleliste faktisk sier litt om kulturen den kommer fra, og jeg lurte på:
hva er en typisk norsk handleliste? Kom med forslag! 

Jeg hadde forresten mareritt en natt for ikke så lenge siden. Her er en video dere kan se på hvis dere vil oppleve det samme. God natt.

Den lille jævelen

I dag er jeg syk, så jeg har soaka håret mitt i matvarer fra kjøleskapet og sett på The Hunger Games. Derfor blir dette et litt merkelig innlegg om hvordan man forandrer seg når man er på utveksling (fordi det virket ekstra tydelig akkurat i dag).

Mine utvekslingsvenner og jeg (vi er faktisk en liten gjeng her nede i Polen, tro det eller ei) kom frem til at det å være på utveksling nok må kunne sammenlignes litt med det å være gravid. Og hvis det er noen der ute som faktisk både har vært utvekslingselev og gravid (ikke på en gang, vel å merke), så vet nok dere mye mer om dette enn det vi gjør, men for å være helt ærlig så er det ikke overensstemmelsen mellom graviditet og utveksling som er poenget. Poenget med at jeg skriver dette er bare å gi folk en slags ide om hvordan det er å være på utveksling, ved å sammenligne det med noe som vi alle har fått høre så mange (for mange, og for detaljerte) historier om, nemlig graviditet.

Det begynner for mange med planleggingen. Man googler ting, leser om andres opplevelser, og denne prosessen kan være en veldig stor del av opplevelsen for mange. Man venner seg på en måte litt til ideen om å dra på denne livsforvandlende reisen, og også å leve resten av livet med det man sitter igjen med når reisen er over. Man gleder seg til å få nye medlemmer i familien, man planlegger ting å gjøre, ting man kan lære dem, ting som man vil gi av seg selv og videre til noen andre.

For andre kommer det litt mer brått på. Man har kanskje tenkt litt på det, og funnet ut at man ikke er klar for det ennå, eller at ting er helt greie som de er. Også plutselig skjer det noe som forandrer hele saken. Man kaster seg rundt (kanskje i noen tilfeller bokstavelig talt), og plutselig står man opp til øra i skjemaer som må fylles ut og ting som skal planlegges. Man må sørge for at økonomien er i boks, og at man virkelig er egnet til å gjennomføre det man har gitt seg ut på.

Så går det noen måneder, og man skjønner at nå kan man faktisk ikke snu lenger. Men for så vidt gjør det ingen ting at det ikke lenger går an å "abort the mission", for man er egentlig bare kjempegira. Snart begynner det for fullt.

I begynnelsen kan man føle seg litt rar. Noen føler seg kvalme eller veldig utmattede, og de fleste kan reagere med enormt mye følelser på nesten hva det skal være. I denne perioden anbefales det ikke å se på Titanic eller prøve noe du aldri har prøvd ut før - man risikerer rett og slett å ende opp i en fillete tårehaug på kjøkkengulvet. På samme måte kan man også reagere ekstremt positivt på kun det minste smil eller det minste kompliment, så man trenger da gudskjelov ikke å stenge seg helt inne fra omverdenen. Uansett hvordan man opplever denne perioden, så kommer man til å innse en ting: heldigvis er det bare 9 måneder igjen.

Så bærer det utfor, og oftere og oftere tar man seg selv i å gjøre helt sykt rare ting. Plutselig bråsnur man på vei til bussen fordi man finner ut av man har lyst til å ta en annen buss fra en annen bussholdeplass, eller man bestemmer seg for å kjøpe inn 40 forskjellige typer tyggis for å finne ut hvilken som er best. Man er sulten hele tiden. Man tar seg selv i å gapskratte veldig høyt i midten av et kjøpesenter, på grunn av en reklameplakat eller en bok med en litt uheldig tittel på et annet språk. Noen dager ler man av alt, andre dager går alt galt. Man klager og syter, og vil bare at alt skal være over. Gang etter gang må man forklare til seg selv og andre at "det er ikke meg, det er den lille jævelen som vokser inni meg!" Den største forskjellen er at hos gravide er den lille jævelen en baby, mens hos utvekslingsstudenter er det... nei, sannelig om jeg vet. Kanskje det rett og slett er det å bli voksen.

Det er lov å klage, hate og syte. Særlig når man bestiller chai latte og den ikke inneholder chai, men espresso. Det er en grunn til at det heter chai latte! CHAI, som betyr TE, og LATTE, som betyr MELK! Det er derfor den som serverer te heter chai wallah! DET ER FAEN IKKE NOE ESPRESSO I TE! HVA FAEN, POLEN.

Utlendingens guide til å GI FAEN (med store bokstaver)

I dag hadde jeg egentlig tenkt til å poste en videoblogg som jeg lagde da jeg var syk. Det hadde blitt min første videoblogg, en veldig kort, men koselig snutt om julegaver og det å være syk i Polen. Men sånn ble det altså ikke. For i det siste har det skjedd en del ting som har provosert meg grenseløst, og det har hopet seg opp. Det som skjedde i dag var dråpen. Så her er neste episode av utledningens guide:

 

 

Utlendingens guide til å

GI FAEN

(med store bokstaver)

 

Forestill deg at du er på et fremmed sted, i et fremmed land, med totalt fremmede mennesker som snakker et helt fremmed og uforståelig språk. Ja, for eksempel hvis du er på utveksling. La oss si det. Og så kommer altså et titalls fremmede mennesker bort til deg etter tur for å vise deg hvor mye de kan om deg og stedet du kommer fra. For eksempel vet de alt om hvordan folk tenker der. De vet alt om stedets politiske system (og hvorfor det absolutt ikke funker). De vet alt om hvordan folk oppfører seg der du kommer fra, og de vet også hvorfor og hvordan det bør forandres på. De vet alt om hvorfor du har tatt valget du har tatt og dratt til et fremmed land. Og de vet alt om hvorfor du ikke snakker deres språk (det er fordi du er lat - det er jo for så vidt alle utledninger). Heldigvis er det eneste du trenger å gjøre å følge disse retningslinjene, lene deg tilbake og gi faen.

 

1. Kom deg hjem til leiligheten/huset/stedet der du bor (ikke i hjemlandet, så langt trenger du ikke å dra, og gjør du det så har du absolutt ikke gjort som jeg sier og gitt faen)
2. Ta av deg alle smykkene dine (eventuelt også tunge gensere/skjerf/luer e.l.), som om du gjør deg klar til slåsskamp.
3. Slåss med en pute.
4. Pust.
5. Sett på noe bra sinnamusikk (helst noe med mye trommer, skriking, full guffe).
6. Skriv noe (et blogginnlegg, for eksempel) om det du har på hjertet. Tegn en tegning.
7. Drikk vann.
8. Sett på noe koselig musikk som du liker og som har en avslappende effekt på deg.
9. Len deg tilbake.
10. GI FAEN.

Utlendingens guide til inte-grering

Er det noen bedre måte å bli kjent med sitt eget land på enn å flytte til et annet? På den tiden jeg har vært i Polen har jeg måttet lese meg opp på norrøn mytologi, undersøke statistikker om inntekt og skatt i Norge, lese om norsk straffelov, lære bort den norske nasjonalsangen, finne tallet på Norges befolkningstetthet, forklare x antall ganger hvorfor vi gjør narr av svensker, forklare x antall ganger at jeg IKKE er svensk, ta et dypdykk ned i det norske språket på jakt etter kasusrester fra en fjern fortid, lese om det norske flaggets historie, forstå meg på nordlyset (som jeg for øvrig aldri har sett i hele mitt liv), lære at pepperkakebaking i desember ikke er en selvfølge i alle land,

 

WAIT WHAAAAAAAAAAAAAAT
det er jo helt

 

God jul a, for faen.

 



Til gamle kjente og til dem som flyttet hit fra andre land

Hei igjen! Det var lenge siden, det. Nå har utveksling gjort akkurat det jeg visste det skulle gjøre med meg; dratt meg med opp i lufta, kastet ball med meg, sluppet meg ned igjen og dratt meg igjennom busker og kratt og smug og boligstrøk uten å ta hensyn til det faktum at jeg verken kan gli lydløst gjennom murvegger eller bjørketrær. Det jeg sitter igjen med er en liten klump i halsen og en stor en i magen, men likevel kribling i fingrene og ben som føles lettere nå, og som liksom har bestemt seg for hvor de skal.

Det har skjedd mye siden sist jeg blogget, og det er kanskje derfor jeg ikke har blogget om det. Det jeg skrev ovenfor er så godt som det nærmeste jeg kan komme en forklaring, med mindre dere vil ha hverdagslige skildringer av turer til kjøpesentre og vandring i parker og slike ting som man gjør uten å tenke over det når man har så mye annet å tenke på.

For litt over en uke siden var det noe jeg hadde veldig lyst til å dele med dere her på bloggen, men det ble med tanken. Og jeg vet det har ventet litt lenge, men her kommer det. Den første november er nemlig allehelgensdagen. Den markeres i Polen, og ikke bare litt engang. Dagen handler om å minnes de døde, og det gjøres ved å reise rundt til de forskjellige gravlundene hvor gamle kjente og kjære ligger begravet, tenne lys og legge ned blomster. Jeg har jo alltid vært fascinert av de polske kirkegårdene, for de er alltid så fulle av folk (fra begge sider) og blomster og lys. Og du kan jo tenke deg selv, da, hvordan det ser ut i mørket etter at tusenvis har tent lykter for sine kjære. Det fine er at dere trenger ikke tenke så mye, heller, for jeg tok selvfølgelig bilder:

Jeg har hatt en periode med en del hjemlengsel, og snart får jeg vel lage oppfølgeren til "utledningens guide" som jeg lagde for en stund siden. Utledningens guide til hjemlengsel og hvorfor man ikke takler det, skal den hete. For man takler det ikke, men det kommer jeg tilbake til. Det kan jo alltids lindres litt, eller bare gjøres verre med vilje, for det er godt å grine litt. Uansett, her er en liste over det som har gått igjen:

Å høre på:

• Timbuktus "det løser sig" - den tar førsteplassen!
• Alf Prøysen
• Knutsen & Ludvigsen
• Hallo i uken
• Edvard Grieg
• Valkyrien Allstars

Å se på:

• Nytt på nytt
• Brille
• Ylvis (som skal bli big i k-kiirrr-noe-stan)
• VIDEO SOM JEG FIKK AV ANNA I DAG PÅ FACEBOOK (takkevideo fordi jeg ga klassen adressa mi, score!)
• Løvebakken (det jeg finner på youtube, anyway)
• Hva som helst på svensk, dansk eller norsk, så lenge jeg forstår det (ok, stryk dansk og muligensk sør-svensk, men bortsett fra det)
• ... altså Pippi og Ronja Røverdatter.

Å lese:

• Det ene eksemplaret av Aftenposten jeg har fra da jeg fikk brunost og sjokolade innpakka i avis. Har lest det så sykt mange ganger nå. Hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til jul: avis!
• Murakami (ikke at det har noe som helst med hjemme å gjøre, det er bare så syyyykt bra)
• Ja, leser egentlig ikke så mye mer enn det i hjemlengsel-modus.

Jeg vet godt hvordan det er med hjemlengsel, og jeg vet godt hvordan det er å ikke føle seg hjemme. Derfor ble jeg ikke overrasket da min venninne fra tyskland fortalte meg at hun skal ta en tre ukers pause fra utvekslingsoppholdet for å få hvilt ut hjemme i tyskland. Det er helt vanvittig hvor fort ting forandrer seg når man er på utveksling, jeg kan forestille meg at det er litt som å surfe (ikke at den minste lille del av meg har vært så godt som i nærheten av noe som har med surfing å gjøre) - hvis det kommer et lite vindkast eller man mister balansen litt, så går man rett på trynet. Og akkurat nå frister det mer å surfe enn å være på utveksling. Men det sier jeg selvfølgelig ikke til noen. Bortsett fra, ja, egentlig alle.

Og da var det en mindre av oss. Polen er røft og vi blir slengt frem og tilbake, inn i vegger og gjennom dører som smeller og åpner og lukker seg som de selv vil. I det minste har jeg fortsatt ikke møtt noen som har hørt om Jersey Shore.

Klinger i heiii, klinger i liii (evt. i blokk og parkeringsplass)

DET SNØR I POLEN! Hvem er vinner'n a? En-null til Polen. Suckers. Men nok om det.

I forigårs (altså på fredag) kom dagen som alle hadde venta på så lenge. Alle unntatt meg. Det var tid for półmetek, noe som rett og slett ikke kan forklares på noen annen måte enn "halvveisgjennomvideregåendefest". Da jeg kom hit for ca. to måneder siden, visste jeg ikke engang hva det var. Likevel gledet jeg meg overraskende mye da dagen kom, og det var en bra fest. Men det jeg først og fremst vil fortelle dere om i dag er noe som skjedde i forbindelse med mine forberedelser til festen.

Jeg følte meg nemlig litt tafatt i dagene før półmetek, fordi alle hadde planene satt og visste tydeligvis alt om hvordan ting fungerer på denne typen fester (hvilket ikke er særlig overraskende, i og med at det er et stort høydepunkt for de fleste på videregående i Polen). Så for å føle at jeg ihvertfall gjorde noe som helst for å forberede meg på riktig måte, tenkte jeg at jeg skulle dra og få meg en manikyr.

Det er nok av skjønnhetssalonger i sentrum av byen jeg bor i, så jeg hadde nok å ta av. Og siden jeg var ganske sliten, gikk jeg rett og slett inn i den første og beste salongen jeg så. Jeg hilste på damen som ønsket meg velkommen, og fra da av gikk dialogen som følgende:

Jeg: Do you speak English?
Damen: (et eller annet på polsk til en annen dame lenger inne i salongen)
Dame #2: I speak English.
Jeg: Good! I was wondering if it would be possible to get a manicure here.
D#2: Yes, with gel on the nails?
Jeg: I don't know, just a normal manicure.
D#2: French?
Jeg: Mm, sure.
D#2: But we don't do now.
Jeg: Ok, I don't need one right now. But preferably some time today.
D#2: And is ok saturday?
Jeg: No, I can't on saturday. I need it today. But if you don't have time today, I'll go somewhere else.
D#2: Ok. So when you get married.
Jeg: Excuse me?
D#2: When you get married?
Hjernen min: hæ hva faen hva faen hva faen hva faenJeg: I'm sorry. I don't understand. When am I getting married?
D#2: Yes. You get married. Right?
Jeg: No, no, no. I'm not getting married. I just want a manicure.
D#2: So on saturday?
Jeg: No, I can't on saturday. You don't have time today?
Dame #2 konsulterer med den første damen jeg snakka med.
D#2: At third o'clock. Fifteen, right?
Jeg: Three o'clock, today?
D#2: Yes, today.

Og derfra gikk det noenlunde som en normal samtale. Da jeg gikk ut av skjønnhetssalongen etterpå, var jeg litt skjelven i snakkemusklene, men jeg måtte le litt også.

 Uansett. Jeg har en skikkelig chillesøndag i dag. Chille hjemme med mamma og lillebror, spise suppe, lese om polsk grammatikk (ja, jeg elsker det), og lage afro. Jepp, jeg lager afro. Skal legge ut bilde her når jeg er ferdig, men akkurat nå ser jeg sånn ut:



Du kan ikke se det på meg, men jeg har "Kom, Blåne! Kom jente, kom gutt!" på hjernen. Altså inni, da. Det jeg har oppå hodet er bare papir.


L8r g8r, snakkes når jeg ser ut som Karius, eller var det Baktus? Husker aldri hvilken som er ginger.

herregud jeg er så flink til å være menneske og ikke dyr

Jeg har ikke blogga på lenge, og jeg beklager for det, men jeg har rett og slett glemt det. Jaja, i dag har jeg bestemt meg for å blogge istedenfor å stresse over ting hjernen min sier at jeg skal gjøre, for jeg vil ikke at den skal smelte. Derfor skriver jeg dette, og så går jeg og legger meg. Basta.

 

Dårlige ting:

• Bikkja mi spiser tøflene mine hele tiden
• Snart tomt for Imsdal (noen som vil sende meg i bytte mot billige sigaretter eller vin? Det har de masse av her)
• Jeg snakker ikke polsk
• Er generelt ganske dårlig i alt mulig, men jeg er jo søt da

 

 

Kanke noen spille denne sangen for meg:

                                            

 

 

Bra ting:

• Den polske bursdagssangen topper alle andre bursdagssanger
• Gymtimen i forrige uke ble erstatta med skyting (skytinga ble ikke noe av grunnet komplikasjoner, men bare at tanken slo dem er jo helt fantastisk)
• Jeg var på fest og møtte nye mennesker. Tommel opp!
• På festen lærte jeg meg å banne litt på polsk
• Jeg har kjøpt ny, fin realfagbok som jeg har fire fag i, og den får meg til å skrive så fint og fargelegge nøye
• Ei jente i klassen min dukket opp på skolen i denne t-skjorta:

 

Hvis du lurer så står det lykkelig, sint, uskyldig, svimmel, trist, skremt, annonym (lol), og hva faen står det på slutten dera. Ihvertfall: den norske elgens mange ansikter. Hadde jeg sett denne i Norge hadde jeg bare blåst i det, men å se den på en i klassen min i Polen gjorde at jeg lo så jeg grein. Det rare er at det faktisk har skjedd før, da vi fikk besøk fra Polen for noen år siden og han ene hadde på seg en t-skjorte hvor det sto: "God jul! Hilsen alle oss på Nille."



Det er når man har lekser at man får andre ting gjort

Den vanligste konsekvensen av lekser er selvfølgelig at man gjør alt annet istedenfor: unnasluntringen. Unnskyldinger for å gjøre andre ting, ting man kommer på at man skulle ha gjort for lenge siden, eller ting man rett og slett alltid har hatt lyst til å gjøre. I dag har jeg derfor tegnet, tatt start.no-tester av typen "hvilket apple-produkt likner du mest på?", børstet støv av klær med den nye klesrullen min, og skrevet en sang. Jeg har dessverre ingen bilder eller andre former for dokumentasjon av de førstnevnte aktivitetene, men sangen jeg skrev vil jeg dele med dere her. Skrev bare to vers, for hallo liksom. Kanke drive på og skrive sang hele dagen, jeg har jo lekser.

Melodi: I bakvendland

I Polens land, der stół er bord, og głupi betyr dum
der snyter alle nesa i ethvert offentlig rom
og pepper oppå eggerøre, det går ikke an
og når du spiser suppe skal du ikke drikke vann
for i Polens land, der kan alt gå an
der er de like tøysete og rare alle mann

Poteter har de nok av, det
men høstferie fins ei
i grammatikken finnes det fem måter å si "deg"
og hvis du kaller lærer'n din ved fornavn blir det bråk
og alle går med tøfler her, som om de var fra Skjåk
for i Polens land, der kan alt gå an
der er de like tøysete og rare alle mann

Det var det. Nå må jeg tilbake til alt det andre jeg ikke trenger å gjøre i dag.
PS: jeg prøver ikke å rakke ned på Polen. Jeg bare erter litt, sånn flørtete erting, vet du. Det er jo lov.

Utlendingens guide til (noenlunde) brukbare notater

Hei, alle sammen! Jeg kom plutselig til å tenke på at jeg ville gjøre om denne bloggen fra å være noe du leser fordi du føler at du må, til å være noe du kanskje en dag kan ha nytte av å ha lest. Så hvis du noengang finner deg selv i en situasjon hvor det kreves av deg at du lærer noe av det en vilt fremmed sier til deg på et vilt fremmed språk, bør du lese dette innlegget. Så er du kanskje bedre forberedt.

Denne versjonen av teksten er tilpasset folk i en situasjon tilnærmet lik min egen, det vil si en skolesituasjon hvor man egentlig burde lære noe, men hvor undervisningen foregår på et helt fremmed språk, om det så er polsk, gresk eller kaudervelsk. I sånne situasjoner kan du som utlending kanskje klare å slippe billigere unna hvis du vet om et par knep. Så her er den - Utlendingens guide til (noenlunde) brukbare notater:

• Det er greit å ha nesa i notatblokka hele tiden, for da får læreren inntrykk av at du skriver ned ting. Og det er bra. Men husk å se opp innimellom, ellers skjønner læreren at det du skriver ned ikke har noe som helst med undervisningen å gjøre.
• Hvis læreren tegner tegninger på tavla, tegn dem i boka di. Ved siden av kan du skrive et lite dikt eller kanskje nye ideer til et blogginnlegg, eller forsåvidt hva som helst annet, så lenge det er på et språk læreren ikke er helt stødig i. Det kan være lurt å understreke noen ord og tegne litt piler og kanskje noen ekstra tekstbokser med et ord på, ja, la oss bruke polsk som eksempel, og ei lita regle på norsk under.
• Nå som du har forsikret deg om at læreren kommer til å tro at du har forstått det som har blitt sagt og oversatt det til et annet språk (som for alt han/hun vet kan være ikke-eksisterende), kan du godt tegne litt til, spisse en blyant eller lage en spå.
• Hvis det skulle skje at du på et eller annet tidspunkt forstår et ord som læreren sier, eller at du faktisk forstår hva timen handler om, kan du skrive dette ordet/temaet med snirklete eller hakkete, tykke eller smale bokstaver (se illustrasjon). Pust. Bruk fargetusjer. Ta deg tid.

Jeg håper at du, etter å ha lest denne guiden, går videre med et godt utgangspunkt for når du skulle havne i situasjoner som den jeg befinner meg i nå (ja, jeg skrev dette blogginnlegget i timen, men med et polsk ord til overskrift virket det jeg drev med veldig relevant).

Det har seg slik at jeg bor rett ved en kirkegård

I går gikk jeg av bussen et sted jeg aldri hadde gått av før, og den raskeste veien hjem fra bussholdeplassen var gjennom kirkegården. Og jeg har egentlig ikke så mye mer å si om den saken, annet enn at det var kjempemørkt og alt for levende til å bare være dødt. Forestill deg den mest overfylte kirkegården du noensinne har sett, med svære kors og blomster og lykter og greier. Forestill deg mørke, store kors ravende over deg på alle kanter. Forestill deg denne sangen:

For det var den jeg hørte på. Og egentlig var det litt med vilje, tror jeg, for det er jo på en måte spennende å være pissredd og alene på en polsk kirkegård. Så har jeg gjort det også. Check.

Da jeg hadde fått nok (som egentlig var ganske med en gang), hjalp det å sette på Cape Cop Kwassa Kwassa, selv om jeg skvatt da trommene begynte.

Men for å si det sånn, Polen: det skal mer til enn det der for å knekke meg! Gimme what you got.