Daamdamdamdamdaaam. Til de som ikke kjente meg igjen, sier jeg (og Cyndi) bare: HÆ? |
På den annen side angrer jeg litt på at jeg ikke gikk som Replikanten Rachael fra Blade Runner, en idé jeg la på is nettopp fordi jeg tenkte at ingen kom til å kjenne meg igjen. Det hadde jo egentlig vært det samme. Jaja, hvis noen finner en anledning hvor jeg kan kle meg ut som Rachael (dør etter å prøve 40-tallsfrisyren og skulderputene hennes), vennligst ta kontakt.
Men tilbake til det med å føle seg hjemme. Den andre grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg lo av noe morsomt som noen sa i timen. Jeg husker ikke helt hva det var, men det får være det samme. Og jeg vet at det ikke høres så veldig stort ut, men jeg skal forklare. Dere skjønner det, helt siden jeg kom til Polen har jeg følt meg som en femåring når det kommer til humor. Det har vært vanskelig for meg å forstå vitser, og selv om de har blitt forklart for meg har jeg funnet det vanskelig å le av dem - rett og slett fordi jeg ikke forstår humoren. Desperate times call for desperate measures, og når det skjer at man ikke forstår humoren rundt seg i det hele tatt, ender man opp med å lete desperat etter en anledning til å le i enhver ting som foregår rundt en. For meg betydde dette at jeg kunne finne på å le av veldig barnslige ting, og det gikk mye i kroppsspråk-kommunisert humor. Dette er jo ting jeg aldri ville ha ledd av til vanlig, derav følelsen av å være tilbake i barnehagen. Det var derfor det var så deilig å kunne le av en ting som en eller annen sa i timen i dag, som var en vits kommunisert muntlig, med ord og bare ord. Å, ord, som jeg elsker dem.
Den tredje grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg mens jeg ventet på bussen så en mann som så svensk ut, og en fyr som lignet på Ari Behn. Sistnevnte kunne jeg for så vidt ha klart meg uten, men hjemme er hjemme, uansett skavanker. Eller er det det? Hva og hvor er hjemme, egentlig? Og når? Følg med, følg meeeeeeeeeed! (I neste innlegg, altså.)
Inguz
PS: hvis noen oppdaget alle Brødrene Dal-referansene i dette innlegget, kan vi godt være venner.
Jeg tror hjemme-følelsen er noe veldig grunnleggende. Den utløses av mikroskopiske ting som man ikke tenker over før de ikke er der. Det er da anoe blir fremmed. Det dreier seg ofte om små ting, som kjøleskapslyder, lukten av noe som blir stekt eller en sang på radioen. Det fine med utveksling er at man får tid til å la noe som var nytt og fremmed, bli hjemlig. Jeg tror at når mange senere kommer tilbake til et sted der de har bodd en stund, for eksempel på utveksling, får en følelse av hjemlighet. At noe er kjent og hverdagslig og fint. Og det er nettopp det som er så bra: Å kunne føle seg hjemme flere steder enn ett. Det er ingen liten ting! Og som alltid er det de små tingene det dreier seg om.
SvarSlettttt