Til månen og tilbake

Hvis dere har tatt en kikk på sidemargen (fant jeg nettopp opp et nytt ord nå, eller heter det det?) på høyre side av bloggen min, har dere kanskje sett at jeg har en dings som heter "countdown". Den viser i dag 18 dager, som egentlig skulle ha vært 17, for da jeg stilte den inn hadde jeg ikke fått beskjed om hjemreisedato ennå. 17 dager til hjemreise vil si 14 dager til avreise fra Polen. 14 dager, det er jævlig lite, det.

14 dager er et pensjonert ektepars ferie på Mallorca. 14 dager er innleveringsfristen på en skoleoppgave. 14 dager er en polsk vinterferie. Jeg mener, hadde jeg sendt en pakke hjem i posten nå, hadde jeg kommet frem før den!

Gjennom hele utvekslingsåret mitt har tiden gått i rykk og napp. I begynnelsen fløt den forbi helt uavhengig av meg, den maste ikke, dro ikke i meg, men lot meg tusle rundt og ta inn nye inntrykk uten for mange forstyrrelser. Deretter flyttet jeg til Dąbrowa, og tiden begynte å gå saktere. I begynnelsen var det som om alt og alle løp i sirkler rundt meg, og jeg måtte slenge meg rundt for å få med meg alt det var nødvendig å få med seg. Det var stå opp, gå på skolen, være lutter øre, stille spørsmål, ikke skjønne, spørre på nytt, gjøre lekser, glemme lekser, huske å spise, lære polsk, være sosial, oppdatere de hjemme om hvordan det gikk. Legge seg, sove, gjenta det hele. Hver eneste dag var så full av nye detaljer, ting å observere, skrive ned, ta bilde av. Jeg følte meg som en smårolling med en ekstrem trang til å putte alt nytt i munnen for å smake på det.

Så begynte tiden å gå fortere; jeg ble bedre kjent med klassen min, invitert på konserter og bursdagsfester, og begynte å forstå mer og mer av språket. Svosj, sa det, også hadde det gått nesten en måned. Så måtte jeg bytte vertsfamilie, og de følgende par-tre ukene føltes som de lengste i hele mitt liv. Så byttet jeg familie igjen, og etter det gikk det over stokk og stein. Vips, så var det jul. Det var julesanger, kirkegang, mat, familie og snømenn (les: snøkatter - alt jeg tar i blir til katter, oops). Så kom vakre januar, med sledekjøring og kakao og votter og skjerf. Og så kom februar. Kjipeste måneden i året. Tiden gikk helt vanvittig sakte, og jeg tror ikke jeg var den eneste som syntes det.

I mars, derimot, kom lyspunkt etter lyspunkt. Først var jeg så heldig at jeg fikk dra og møte mamma i Berlin, hvor vi tilbragte en kjempekoselig helg sammen. Da jeg kom hjem til Polen ble jeg plukket opp på flyplassen, og så fikk jeg en telefon fra vertssøsteren min som ba meg komme til en bar i byen. Så jeg dro rett fra flyplassen, ikledd mine nyshoppede klær fra Berlin, til en eller annen bar i Dąbrowa Górnicza hvor en heidundrandes gjeng med både polakker, italienere og engelskmenn hadde samlet seg. Jeg vet ikke om jeg skrev om dette da, men vi hadde i hvert fall besøk av en hel masse folk fra en hel masse land i forbindelse med et utvekslingsprogram skolen min er med på. Og for en uke det var! Det var en uke jeg virkelig trengte, for de tidligere ukene hadde vært stusslige og kalde og dvalefremkallende. Jeg vet det høres rart ut å si det, men det aller beste med hele den uka var faktisk det at jeg plutselig hadde noen jeg kunne kommunisere med helt problemfritt, som i tillegg var på min alder og som jeg hadde noe til felles med (det var altså disse engelskmennene, da, hvis dere lurte). Det kan hende det er litt vanskelig å forstå det for noen som ikke har vært i en liknende situasjon, men det var altså verdens kuleste ting å faktisk kunne føre en samtale om ting jeg liker å snakke om uten noen problemer, på et sted hvor det ellers alltid tok meg kjempelang tid å forstå folk eller å forklare ting selv.

Dessverre måtte den uka også ta slutt, og det i en rasende fei. Etterpå var vi alle litt triste, tror jeg, siden vår kjære italiener hadde dratt hjem og etterlatt oss uten annet enn tunge hjerter og oppskriften på verdens beste pizza. Og tiden ruslet og tuslet av gårde, tok noen ganger opp tempoet, sakket andre ganger litt av. Og nå er vi altså her.

Det er fredag den 14. juni, og det er bare en Mallorcaferie igjen til jeg skal reise avgårde. Hvorfor må tiden gå så fort akkurat nå mot slutten? Jeg som nettopp hadde begynt å venne meg til hele den greia med hvem man snakker høflig til og hvem man kan si "du" til, at man alltid blir bedt om å helst betale med nøyaktig sum i kassa i butikken, og at når man får karakter 1 på skolen, er det nesten en selvfølge at man tar prøven på nytt for å forbedre resultatet. Og nå skal jeg altså hjem. Snart. Men ikke helt ennå. For når jeg tenker meg om, så var det vel sånn at Apollo 11 brukte 3 dager, 3 timer og 49 minutter på å reise til månen? Da blir plutselig en Mallorcaferie litt langtekkelig og kjedelig i forhold. Jeg tenker at jeg gjør som Murakami har lært meg, og forholder meg til månen. Og hvis de klarte å komme seg til månen på under 4 dager, tenk på hvor mye jeg kan gjøre på 14! Mallorcaferie får jeg overlate til pensjonistene.

Natta!

Om å senke skuldrene (og se på The Breakfast Club)

Halla, puseluser.

Som dere sikkert har fått med dere, har jeg nå fått unna alle tentamener (unntatt engelsk, men den bekymrer jeg meg ikke for). I dag, mens jeg satt på en benk i en park og hørte på The Stone Roses, tok jeg meg selv i å fantasere om en situasjon hvor jeg fant ut at jeg hadde fått 3 på mattetentamen, for så å bryte ut i ekstatisk latter og danse på bordet som George Berger i "Hair". Det var et vakkert øyeblikk. Men så kom jeg til å tenke på noe: hvis noen hadde sagt til meg på denne tiden i fjor at jeg om et år skulle sitte og krysse fingrene for en treer på tentamen, hadde jeg enten slått dem i fjeset eller begynt å le.

Før jeg kom til Polen hadde jeg aldri fått en toer i hele mitt liv, og de to treerne jeg hadde fått var fra gymmen. Dette var nok resultatet av både det å komme fra en familie hvor læring alltid var veldig i fokus, samt høye krav til meg selv - og som følge av det, hardt arbeid. Og selv om jeg alltid gjorde ting i siste liten, så skulle det alltid gjøres nøye, og ofte tøyde jeg mine egne grenser og tappet meg selv for energi. Spesielt husker jeg en gang da jeg satt oppe hele natta, med en liter kaffe og en laptop som eneste selskap, for å finpusse en 8 sider lang oppgave om thoriumbasert atomkraft. Klokka 8 neste morgen leverte jeg inn arbeidet, karret meg ut av senga og kom meg (tidsnok!) på skolen. Det første jeg gjorde da jeg kom til skolen var å snuble i dørkarmen på vei inn i klasserommet, lande oppå mattelæreren min og mumle fortumlet at jeg dessverre ikke kunne ta den matteprøven jeg skulle ha den timen, fordi jeg følte meg på grensa mellom sørpe full og sørpe... død.

Uansett, etter dette var en del av meg stolt fordi jeg fikk skrevet ferdig min "darling" av et essay (jeg tenker fortsatt på det essayet innimellom, og savner det litt), men en del av meg var også skuffa. Fordi jeg kunne ha gjort det bedre, fordi jeg kunne ha presset inn litt øving til matteprøven også, midt oppi mitt selvmordsoppdrag av en studieøkt. Det endte med at jeg fikk en firer i matte, en firer som stakk seg ut på karakterkortet som en sort flekk på et speilblankt vindu.

Noe av det vanskeligste med å komme til Polen var å plutselig måtte innrømme at en treer i for eksempel historie faktisk var mer enn jeg i det hele tatt kunne drømme om. Men så fant jeg ut at det er helt greit. En blanding av råd og støtte fra venner og familie, mine polske venners heller laidback holdning til skolen, og tid, har gjort at det har blitt lettere for meg å senke skuldrene og tenke at jeg ikke alltid trenger å være sint på meg selv fordi jeg "kunne ha klart det bedre". Kan til og med hende at jeg har blitt litt for avslappet, men det er jo sånn forandringer skjer. Det bølger alltid litt på grafen før det jevner seg ut. Om ikke annet, så kommer nok noe av prestasjonsangsten og selvkritikken tilbake når jeg drar hjem til Norge og skal lese til en tre-fire privatisteksamener. No biggie.

Dette innlegget var ikke ment for å forsvare en "slækk" holdning til skolen, ei heller for å skryte av karakterene jeg pleide å få på skolen. Tvert imot, det jeg mener et bare at det er greit å slappe av, ikke bare når det kommer til skole, men andre ting også. Som i mitt tilfelle å snakke polsk. Jeg dør ikke hvis jeg sier noe feil, men noen ganger har jeg en eller annen mekanisme i hjernen som forteller meg det motsatte. Jeg jobber med saken, og jeg merker at det hjelper å gi seg selv litt ros noen ganger. Jeg vet ikke om det er sola som har gått til hodet mitt eller om jeg faktisk har begynt å ta mye lettere på absolutt alt. Kan også hende hele dette innlegget ble som det ble fordi jeg så verdens fineste katt i dag (i nabolaget mitt, til og med!) og at jeg i skrivende stund hører på Katzenjammer. Ja, det er faktisk fullt mulig.

Jeg har begynt å venne meg til følelsen man får når man sitter i klasserommet og ikke skjønner et kvekk. Og det er helt greit. Bare se på folka fra The Breakfast Club! De fikk jo alle gjensitting, og likevel endte det opp med at Claire + Bender og Allison + Andrew forlot skolen den dagen som potensielle kjærestepar, og Brian fant nytt håp og skrev et veldig fint essay. Pluss at alle var veldig pene. Neida, poenget er at man kan (og bør) føle seg vellykket selv om man ikke får til alt. Dette er noe vi alle burde lære av The Breakfast Club. Det, og hvordan man tenner sigaretter med skoene sine. Nei, oida, dette skulle jo være skikkelig peptalkete og oppmuntrende. Ikke tenn sigaretter med skoene deres, folkens. Nå fikk jeg forferdelig lyst til å se på The Breakfast Club.

Snakkes!

Fysimattegregattilstandynamikk. Faen.

Nå er mattetentamen bestått! Og det skal selvfølgelig feires med... fysikk. Som jeg skrev i et eller annet innlegg for lenge siden ble fysikkprøven utsatt, og jeg tror i morgen blir den store dagen. Men jeg kan jo egentlig aldri være helt sikker, for som dere sikkert har fått med dere er jo jeg den siste som får vite om alt mulig (krav #1 for å kunne kalle seg en ordentlig utvekslingsstudent). Fysikkprøve eller ikke i morgen, i dag skal jeg lære meg litt om... eh, aggregattilstander/termodynamikk, alt ettersom. Jeg er faktisk ikke sikker på om dette er det riktige navnet på det i det hele tatt, ettersom jeg oversatte det fra polsk til engelsk til norsk (det finnes jo for faen ikke noe nyttig informasjon på Internett på norsk).

I den forrige fysikktimen jeg hadde (som er en god stund siden nå), skrev jeg noe på tavla! Jeg har alltid passet på å sette meg på bakerste eller nest bakerste rad i klasserommet, fordi jeg alltid tror at det på magisk vis gjør at det er mindre sjanse for at læreren får øye på meg. Forrige fysikktime fikk derimot hun øye på meg likevel, og ba meg komme frem og regne ut et eller annet som hadde å gjøre med is som smeltet. Og hjernen min bare: JAMEN HÆ JA OK JEG VEIT AT IS SMELTER MEN JEG VIL HELST IKKE HA NOE Å GJØRE MED DET AKKURAT I DAG. Til slutt måtte jeg dessverre opp dit, men det var ikke så ille i det hele tatt! Selvfølgelig måtte hun veilede meg gjennom hvert minste lille steg frem til løsningen på oppgaven, men i det minste gjorde hun det med et smil, og hun brukte hverken pisk eller motorsag eller skarpe skohæler mot meg, selv om jeg kanskje hadde hatt mareritt om det noen uker i forveien. Da jeg hadde løst oppgaven, ble jeg stående et lite sekund før jeg gikk og satt meg igjen og fylte en hel side i notatboka mi med blomster og hjerter og katter i forskjellige farger. Ok, så gjorde jeg ikke det, men det var sånn jeg følte meg.

Så i dag går det i fysikk, også har jeg en date med yndlingstreet mitt litt senere, tror jeg. Har derfor ikke så mye mer å skrive til dere nå, men jeg kan legge ved en film som jeg satt sammen til bursdagen til Aila for to dager siden. Dette ble filmet en dag for to (!) år siden da vi ("gjengen") satt på BareJazz og fant ut at alle hadde glemt hva vi hadde gjort i høstferien. Jeg hadde tenkt til å lage en slags filmtrailer av det allerede samme kveld, men... ja, som dere kanskje allerede har fått et inntrykk av, så er ikke jeg helt den som fullfører ting sånn helt uten videre. Det tok to år, men nå er den her!


Det var egentlig alt jeg hadde å si i dag! Jeg har generelt få ting å klage på for tiden, pluss at jeg har kjøpt meg en skrivebok og begynt å skrive masse for meg selv, så det kan hende det blir litt stille på bloggen fremover. Likevel har jeg et par innlegg på lur som jeg driver og finpusser, så ikke mist motet!
Å, og pluss at det snart er 17. mai, og da kommer jeg til å ha så mye hjemlengsel og frustrasjon å få ut, så dere får bare spenne dere fast. Nei, vent, dere skal sikkert gå i 17. mai-tog, alle sammen.

Faen.

Om å føle seg hjemme

I dag følte jeg meg veldig hjemme. Selv om denne dagen begynte veldig dårlig, klarte den å ta seg opp betraktelig ved å igjen bringe til overflaten min kjærlighet til Polen. For det første, dro jeg på matshopping med ei venninne etter skolen, og det var veldig deilig å føle at jeg kunne prate med henne på polsk og at det faktisk ikke er så gærnt med den polsken. I tillegg har jeg forsonet meg med det faktum at nesten ingen skjønte hvem jeg var da jeg dro på utkledningsfest som Cyndi Lauper på fredag, og nå går det ganske greit. Kanskje jeg fikk opplyst noen hoder som manglet kunnskap om 80-tallets store tenåringsstjerner. 

Daamdamdamdamdaaam.
Til de som ikke kjente meg igjen, sier jeg (og Cyndi) bare: HÆ?

På den annen side angrer jeg litt på at jeg ikke gikk som Replikanten Rachael fra Blade Runner, en idé jeg la på is nettopp fordi jeg tenkte at ingen kom til å kjenne meg igjen. Det hadde jo egentlig vært det samme. Jaja, hvis noen finner en anledning hvor jeg kan kle meg ut som Rachael (dør etter å prøve 40-tallsfrisyren og skulderputene hennes), vennligst ta kontakt. 

JEG KUNNE HA KLEDD MEG UT SOM RACHAEL. Note to self: stol alltid på magefølelsen, eventuelt bare på den sinnssvakt sterke trangen til å gjøre deg selv om til en annen person. Hvis du først skal late som om du er en annen enn deg selv, så kan du jo like godt late som at du er en person du liker veldig godt (eller som har helt smashing hårfrisyre og/eller skulderputer)! Nå er ikke Rachael teknisk sett en person, men en replikant, så... jeg har virkelig glemt hvor jeg ville med dette. 

Men tilbake til det med å føle seg hjemme. Den andre grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg lo av noe morsomt som noen sa i timen. Jeg husker ikke helt hva det var, men det får være det samme. Og jeg vet at det ikke høres så veldig stort ut, men jeg skal forklare. Dere skjønner det, helt siden jeg kom til Polen har jeg følt meg som en femåring når det kommer til humor. Det har vært vanskelig for meg å forstå vitser, og selv om de har blitt forklart for meg har jeg funnet det vanskelig å le av dem - rett og slett fordi jeg ikke forstår humoren. Desperate times call for desperate measures, og når det skjer at man ikke forstår humoren rundt seg i det hele tatt, ender man opp med å lete desperat etter en anledning til å le i enhver ting som foregår rundt en. For meg betydde dette at jeg kunne finne på å le av veldig barnslige ting, og det gikk mye i kroppsspråk-kommunisert humor. Dette er jo ting jeg aldri ville  ha ledd av til vanlig, derav følelsen av å være tilbake i barnehagen. Det var derfor det var så deilig å kunne le av en ting som en eller annen sa i timen i dag, som var en vits kommunisert muntlig, med ord og bare ord. Å, ord, som jeg elsker dem.

Den tredje grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg mens jeg ventet på bussen så en mann som så svensk ut, og en fyr som lignet på Ari Behn. Sistnevnte kunne jeg for så vidt ha klart meg uten, men hjemme er hjemme, uansett skavanker. Eller er det det? Hva og hvor er hjemme, egentlig? Og når? Følg med, følg meeeeeeeeeed! (I neste innlegg, altså.)

Inguz

PS: hvis noen oppdaget alle Brødrene Dal-referansene i dette innlegget, kan vi godt være venner.

Kjærlighetserklæring til Polen - del 1

Merk: dette er en ny versjon av innlegget, hvor videoen er lagt ut fra YouTube. Det var noen som ikke kunne se videoen på iPad, mobil osv.

Hei og hopp, kjære lesere (hvis det fortsatt er noen igjen)!

Nå har jeg våknet fra zombiedvalen, og til min store overraskelse var det ikke apokalypsen som kom meg i møte på den andre siden - det var sommeren. Fra nå av våkner jeg hver dag av sol i fjeset istedenfor av snørr til langt inn i hjernebarken, og jeg snacker på frukt og saftis istedenfor ibux og vitaminpiller. Det var da slett ikke så ille, det her! Bortsett fra at en zombieapokalypse kanskje hadde vært mer spennende for dere å lese om. Derfor tenkte jeg at jeg skulle lage en liten filmsnutt, så dere slapp å bry de vintertriste hodene deres med å lese, og jeg slapp å bry mitt med å skrive.

Hvis det virker som om jeg prøver å gni det veldig inn i denne videoen, så er det egentlig bare mest for å overtale meg selv om at noen dager med sommer kan viske ut alle de kjipe aspektene ved utveksling. I tillegg hadde jeg tenkt til å beklage for å erte dere med at det fortsatt er snø i Norge (om ikke i Oslo, så i det minste lenger nord - selv om jeg tviler på at jeg har lesere derfra), men samtidig så tenker jeg at jeg ikke gidder.

Del 2 av kjærlighetserklæringen er ikke planlagt ennå, men jeg har en følelse på at de neste ukene vil være fulle av inspirasjon og nye ideer. Og ikke minst, saftis.

Snakkes 'a!

Inga i Polen - påskespesial

Nå er påsken skrudd på for fullt! Påske har alltid vært en av de høytidene som jeg ikke har tenkt så mye over, det er liksom bare en ukes ferie hvor jeg har tid til å slappe av i sola og lese, male påskeegg, spise kvikklunsj og snu meg vekk i avsky mens folk gafler i seg påskelam. Jeg kan ikke huske å ha vært noe særlig i kirka i påsken, og det eneste jeg husker hjemmefra som faktisk har med ordentlig påske å gjøre er en sang om blomster og Jesus som jeg lærte meg da jeg var fire. I veldig mange vestlige land (Norge inkludert) har man feiret kristne høytider i mange, mange år, og man fortsetter å feire dem selv om nesten ingen veit hva det betyr lenger. Jeg er ikke kristen selv, men jeg synes likevel det er stusselig at påsken i Norge har blitt redusert til en spise- og kjøpefest som Freia sjokoladefabrikk og alle de skandinaviske krimforfatterne kan tjene vilt på. Men sånn er det vel med nesten alle dagene/høytidene vi feirer i Norge, kanskje bortsett fra 17. mai (hvilket er grunnen til at det er min absolutte favorittdag i løpet av året).

Men nok om Norge, det jeg ville skrive om er den polske påsken! Polakkene har noen utrolig rare, men veldig fine og morsomme tradisjoner som gjennomføres i løpet av påskeuka, og i dag var jeg vitne til en av dem, nemlig velsignelsen av påskeegg (jeg håper velsignelse er det riktige ordet).

Da jeg sto opp og gikk ned i stua, fikk jeg øye på vertsmor som var i full gang med å... PAKKE INN EGG I GAMLE STRØMPEBUKSER? Dette kan ikke være riktig, tenkte jeg. Jeg hadde jo blitt fortalt at vi skulle male eggene. Ikke pakke dem inn i strømpebukser sammen med blader.

Men så ble jeg forklart hvorfor vi gjorde det. Selvfølgelig var det jo fordi eggene senere skulle kokes sammen med løkskall, og på denne måten skulle vi få egg med en fin gulfarge og mønster fra bladene. Seff.

Vi puttet alle strømpebukseeggene oppi en kjele, sammen med noen uten pynt.

Før jeg visste ordet av det, hadde vertsmamma kokt alle eggene, og de ble jo kjempefine! Men hva skulle vi egentlig bruke dem til? 

Det skulle jeg snart finne ut av. Det har seg nemlig sånn at Polen har (som eneste land i verden, så vidt jeg har forstått det) som tradisjon å ta med en kurv med mat til kirka på påskeaften for å få maten velsignet.

Til slutt pynta vi kurven med en duk og noe grønt (ikke be meg om å finne ut hva denne planten heter. Det kan hende det er allmennkunnskap, men jeg mangler kanskje litt på det området).

Selvfølgelig glemte jeg å ta med meg kameraet da vi faktisk dro til kirka for å velsigne maten, men det var ganske enkelt en masse mennesker som hadde møtt opp (hver familie med hver sin kurv full av mat og egg, selvfølgelig), og som sto og ventet på presten utenfor kirka. Da presten kom, leste han først opp noe som jeg selvfølgelig ikke forsto, og etter det velsignet han alles kurver. Det gikk fort, og jeg ble fortalt at på påskeaften holdes sånne "seremonier", om man kan kalle dem det, hver halvtime. 

Etterpå dro vi til babcia (bestemor) på en kopp te, og så dro vi hjem og lagde pierogi med familien.

Selv om det å ta med en kurv full av mat til kirka for å få den velsignet er en veldig typisk polsk greie, har dere ikke sett noenting ennå! Om litt skal jeg fortelle dere om min favorittradisjon i Polen (som jeg likevel har til gode å faktisk oppleve), kalt Śmingus-Dyngus. Som dere kanskje skjønner, oppsto min fasinasjon for denne tradisjonen det øyeblikket jeg hørte navnet. 1000 spenn til den som klarer å gjenta det ti ganger etter hverandre uten å få latterkrampe.

Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus. Śmingus-Dyngus.

Jeg sier ikke mer.

Haglstorm

I går dro jeg fra Berlin, en by full av liv, mennesker fra hele verden, spennende kulturer og språk, hjem til... Dąbrowa Górnicza, full av liv, mennesker fra hele verden, spennende kulturer og språk! Det har seg nemlig sånn at vi har besøk fra fem forskjellige land på skolen vår denne uka. Elevene er fra Italia, England, Frankrike, Belgia og Tyskland. I dag feiret vi skolens bursdag, og jeg snakket polsk foran hele skolen. Det var bare én setning, men jeg hadde gruet meg til det kjempelenge. Det gikk heldigvis bra. Ingen døde, og enda bedre: ingen lo av meg. Sånne ting prioriteres dessverre når man er utvekslingsstudent.

Jeg forstår Hermine veldig godt, egentlig.

UanZ. Jeg skulle bare fortelle dere at jeg er tilbake fra Berlin, og at jeg har det kjempebra! Folk spør ofte om det ikke er veldig dumt å dra for å besøke eller møte familien sin (evt. få besøk) når man er på utveksling. Vanligvis anbefales det å ha så lite kontakt som mulig, men i mitt tilfelle, siden jeg dro veldig sent på året, og siden jeg dro til Berlin og ikke hjem, gikk det helt fint. Jeg fikk sett mora mi igjen, jeg fikk sett Berlin igjen, og jeg fikk kjørt t-bane! Som jeg lovte dere har jeg filmet til en videoblogg, jeg har bare ikke fått satt den sammen ennå. Det er så mye som skjer denne uka, med alle folka fra alle de landene, turer hit og dit og sånt, men jeg skal gjøre det så fort jeg får tid! Det blir den fresheste videobloggen på lenge, starring mora, Berlin og kanskje forvirrede tyskere på t-banen som aldri har sett et 3D-kamera før. Videobloggen kommer forresten IKKE i 3D, men når jeg får lært meg å montere 3D-bilder skal dere selvfølgelig få se Berlinpus1 i 3D.

For øvrig kan jeg fortelle at jeg fikk noen greier og saker av mora mi da jeg kom til Berlin, blant annet boka "Darlah - 172 timer på månen" av Johan Harstad (hadde lengta så lenge etter å dra til månen igjen), og HAGELSLAG FRA NEDERLAND! Boksen med hagelslag var litt banka opp fordi den hadde dratt fra Nederland til Norge til Berlin, men med litt teip og noen plastposer fikk jeg den jammen meg trygt med til Polen også.

Koste meg med Darlah og hagelslag (altså det jeg har på brødskiva, til de som ikke vet hva det er) etter skolen i dag. Av estetiske årsaker tok jeg nok på litt mer hagelslag enn man egentlig skal.

MEN

MÅTTE

SPISE

OPP

ALT

Kvinnedagen

Da jeg skrev forrige innlegg var jeg kjempenedfor, men nå er jeg helt i hundre! I dag har jeg bare koselige ting å si! Som alle forhåpentligvis fikk med seg, var det kvinnedagen på fredag. Og dæven steike, som det var koselig! For det første, fikk alle jentene i klassen gaver av gutta. Wait, what? Ja, du hørte riktig. Noe sånt har aldri skjedd meg hjemme. Kanskje det bare er meg, eller kanskje det er Norge. Ikke veit jeg, men jeg ble i hvert fall kjempeglad (etter at forvirrelsen var gått over). Nå er jeg så glad at jeg nesten må dedikere dette innlegget til Polen og alt det sære de kan finne på her. Det er jo tross alt første gang jeg har fått en sånn gave på kvinnedagen. Også fra gutta i klassen, a gitt.

Rekk opp hånda hvis du har fått gave av guttene i klassen din på kvinnedagen! Det har jeg! Woho!

Ugle på polsk er forresten sowa, så jeg kalte min ugle for spać, som betyr sove. Og hver gang jeg tenker på Ronja Røverdatter-nattasangen som moren til Ronja synger, tenker jeg bare:

"Vargen ylar i nattens skog, han vill men kan inte ugle."

Natta! Nei, vent, det er jo midt på dagen. 

Jeg kan koke tyll

Utveksling handler ikke bare om skolearbeid, kultursjokk og hjemlengsel, man skal jo kunne ha det litt gøy også. Og det skal vi gjøre i dag.

For noen uker siden sendte jeg en polsk hitlåt til broren min hjemme i Norge, og spurte om han ville høre litt på teksten og skrive ned det han hørte. I dag sendte han meg det han hadde skrevet ned (med hjelp fra mamma), og sammen lagde vi komplette norske lyrics til den polske sangen. Selvfølgelig er vi ikke de første som har gjort dette, for såkalte Misheard Lyrics-videoer har blitt veldig populære, også hjemme hos oss. Vi hadde for en tid siden litt hekta på Åpen Posts "Nattkjole med urin", og i dag lagde vi altså en egen.

Nå som jeg har denne videoen, kan jeg se på den hver gang jeg vil ha meg en liten latter, eller hvis jeg rett og slett trenger å føle meg hjemme i et større fellesskap for erting av polsk listepop. Uansett, så gleder jeg meg til å ta Dovretoget når jeg kommer hjem, og virkelig bare kjenne på det. Yo.

PS: Litt tilleggsinformasjon som mora og brora ba meg om å ta med, så det ikke oppstår total forvirring:
Patrick Kjelsen er ikke et hvilket som helst navn, det finnes nemlig en teori om at Patrick Kjelsen er navnet på enhver polsk mors elsker. Nå vet dere det. Bare så dere ikke skulle freake ut. Og hvis noen av dere som leser dette tilfeldigvis heter Patrick Kjelsen, så... vel, da er du en polsk mors elsker, enten du liker det eller ikke.

Tudelu!

1-0 til de polsktalende

For et par dager siden kom jeg hjem fra skitur på fjellet. Slalomtur, altså. Jeg har nå fått bekreftet det jeg allerede visste - at ikke bare er jeg den eneste her fra Norge, jeg er også den dårligste til å stå på ski. Det er kanskje rart for polakkene, men det de ikke vet i Polen er at det er ikke slalomski vi nordmenn er født med på beina - det er langrennski. 

Over til noe annet som det virker som at polakker behersker bedre enn nordmenn - å snakke sitt eget (respektive) morsmål. Da jeg satt på flyet til Polen, husker jeg at jeg satt med ordboka mi og pugget det polske alfabetet. Å lære det polske alfabetet høres nok ganske enkelt ut, siden de bruker det samme alfabetet som oss og bare noen få bokstaver er forskjellige. Men så er det alle lydene! Det er så mange rare lyder i det polske språket at i begynnelsen hørtes alt ut som en eneste lang "skjsjsrrsssrjshsshsrrsr" for meg. Derfor var det bra at jeg hadde ordboka mi, for der står det forklaringer av lydene med sammenlikninger fra andre språk nordmenn som oftest har litt kjennskap til. Her er et lite utdrag:

ń - uttales med palatalisering og ligner på den trønderske "n"
(her kunne jeg ikke la være å tenke på Team Antonsen og deres liksomtrønderske dialekt i så å si hver eneste sketsj)

ś - uttales omtrent som "sj"

ź - uttales som stemt "sj"

ż, rz - uttales omtrent som fransk "j" i navnet Jeanette

c - uttales som "ts", unntatt i forbindelse med "cz", "ch" og "ci"

cz - uttales omtrent som tysk "tsch" i ordet "deutsch"

sz - uttales omtrent som tysk "sch" i ordet "flasche"

Dere skjønner greia. Det første jeg tenkte da jeg så dette, var: herregud, hvordan klarer polakkene å holde styr på alle disse lydene? Dette spørsmålet har jeg fortsatt ikke funnet svaret på, men jeg tror det bare handler om å holde tunga rett i munnen. Det andre jeg tenkte på var dette: hvis polakkene greier å holde styr på ts, tsj, tsch, trønder-n, fransk j og gudene vet hva annet, hvorfor klarer ikke nordmenn å skille mellom to såpass enkle lyder som kj- og skj-lyden? For å sammenligne, så vet jeg at jeg ikke har hørt noen i Polen si "skjøttboller" - eller hva nå enn ekvivalenten av dette er på polsk. 
I tillegg har de også syv kasus å holde styr på på polsk. På norsk har vi praktisk talt ikke kasus, men som på engelsk bruker vi kasus når det gjelder personlige pronomen, og det er egentlig det hele. Jeg har telt, og på polsk er det rundt 41 forskjellige personlige pronomen sammenlagt, fordelt på syv kasus (uten at jeg telte noen to ganger), mens vi på norsk kun har 15 (det vil si jeg, meg, du, deg, hun, henne, han, ham, osv). 

Og her kommer poenget mitt: selv om vi på norsk praktisk talt ikke har kasus, og kun bruker såkalt subjektform og objektform, ER DET FORTSATT FOLK SOM IKKE KLARER Å BRUKE PERSONLIGE PRONOMEN RIKTIG:

 

Hva faen, Norge? Hvis Polen klarer å mestre syv kasus klarer vi faen meg halvannet. Og slutt for faen å si skjøttboller, skino og halsskjede (sistnevnte er kanskje det verste).

Å være eller ikke være normal

Nå er det lenge siden jeg har gitt lyd fra meg. Igjen. Og jeg vet jeg kommer med unnskyldninger stadig vekk, så denne gangen skal jeg prøve å la være. Men her kommer det litt likevel. Det har seg nemlig sånn at siden sist jeg skrev har spenningskurven i livet mitt bare flatet ut helt, og jeg har ikke hatt noe å skrive om. Dette kan muligens ha noe å gjøre med at jeg ble smittet med en ganske fæl forkjølelse, som førte til at jeg praktisk talt ikke forlot rommet mitt på nesten en uke. Dagen da jeg begynte å føle meg litt bedre, derimot, dro jeg ut på sledetur. For det er jo den beste medisin mot alle forkjølelser. Og tro det eller ei - det virka.

Da jeg ble invitert på sledetur trodde jeg først at det var en sånn "normal" greie med hest og slede. Men er det noe jeg burde ha lært av YFU-seminaret i Poznan, så er det at det vi ser på som normalt kanskje er det helt motsatte et annet sted. Nå er ikke hest og slede det motsatte av normalt i Polen, for det er jo en del som driver med sånt også. Men det viste seg, denne vinterdagen, at det var en traktor som skulle være vår drahjelp på denne såkalte sledeturen. Så fikk det vel bare bære utfor, da!

Det første jeg la merke til da jeg, vertsbroren min og kona hans ankom stedet der vi skulle starte turen, var at jeg hadde glemt ullgenseren min hjemme. Selvfølgelig hadde jeg på meg superundertøyet fra Bjørn Dæhlie som mormor hadde sendt meg i posten (takk, mormor <3), men det er jo ikke nok når man lar mariusgenseren bli igjen i klesskapet hjemme. Ikke at de har hørt om mariusgenser i Polen, da. Men de skjønte hva jeg mente da jeg sa jeg hadde glemt genseren min, og jeg fikk låne en fleece. De var veldig gode med meg alle sammen, og passet på at jeg ikke var kald, samtidig som de tullet litt med at "den norske jenta fryser". Opplegget var sånn at en kompis av vertsbroren min har en slags gård eller noe sånt, og der har han traktorer og tilhengere og whatnot. Han hadde nettopp fått seg en ny traktor, og bakpå den hadde han hekta en liten slede hvor vi hadde all mat og drikke (hvilket vil si vodka og pølser - vi er da tross alt i Polen heh neida). Bakpå den sleden igjen hadde han hektet tre lange, robuste kjelker med plass til kanskje en 8 stykker på hver, og bak der igjen to små en- eller tomannskjelker. Vi var bare ti stykker, så det var masse plass til oss, og istedet fylte vi på med tepper så vi ikke skulle fryse. Jeg begynte med å sitte på med vertsbroren min og kona hans på den forreste kjelka, men etter hvert ble det kjedelig og kaldt, så jeg forflytta meg til den bakerste. På den bakerste sleden var det kun en ting som gjaldt: å holde seg fast og håpe på å ikke falle av. Og det gjorde vi. Jeg satt sammen med en venninne av en venn av... nei, hvordan var det igjen? Uansett. Å falle, det gjorde vi. Og det var kjempegøy! Hvem hadde trodd at en traktor kunne gå så fort? De traktorene som kjører rundt hjemme på Bøler (for ja, det er noen) kjører som regel veldig sakte. Men alt kjører jo som regel veldig sakte i Norge.

NB. Dette er IKKE et bilde fra vår sledetur, men det var omtrent slik det så ut. Bare med  færre folk og større traktor.

Akkurat som at vi i Norge har kvikk lunsj og appelsiner, har man i Polen vodka og sigaretter. Omtrent hver halvtime var det vodkapause, og da tok man (det vil si alle unntatt kona til vertsbroren min og jeg) vodkashots (etterfulgt av cola for å overdøve smaken), og traktorsjåføren vår tok seg en sigg. Disse pausene ble flere og flere utover dagen, og i skumringen kom vi frem til stedet der vi skulle lage bål. Folk tok fram pølser, sennep og ketchup, og selvfølgelig... vodka og øl. Jeg spiste grilla rundstykke med ketchup, og kom på at jeg hater å komme uforberedt til grillings, for da tror folk at vegetarianere bare spiser grilla brødskive, og det gjør vi jo ikke. Turen hjemover gikk fortere, fordi alle var ganske slitne. Traktoren kjørte rett frem uten alt tullballet som hadde vært på veien dit (han hadde latt det gå i sikksakk for at de på bakerste kjelke skulle få kjørt seg litt). Da jeg kom hjem var jeg dypfryst, utslitt og glad, og neste dag gikk jeg på skolen. Kjelketur gjør jammen meg susen!

Også var det en ting jeg gjerne ville spørre dere lesere om. En venn av meg fant nemlig en handleliste skrevet ned på en post-it-lapp, og jeg fikk ta vare på den.

På lista sto det:
pierogi med ost
vann
melk
żurek

Da jeg leste det, tenkte jeg at en handleliste faktisk sier litt om kulturen den kommer fra, og jeg lurte på:
hva er en typisk norsk handleliste? Kom med forslag! 

Jeg hadde forresten mareritt en natt for ikke så lenge siden. Her er en video dere kan se på hvis dere vil oppleve det samme. God natt.

Språkforsøk #1 - Virkelighetens Kokkelimonke

Da jeg fortalte mine norske venner om noen polske ord jeg hadde lært for litt siden, fikk jeg mange reaksjoner, blant annet var det en del gjetninger om hva ordene faktisk betyr. Det kom mange forskjellige forslag, og de fleste av dem var veldig langt unna forklaringa i ordboka. Dette temaet har vi også vært inne på noen ganger her i vertsfamilien, for de synes det er morsomt at jeg morer meg over polske ord som de synes er helt vanlige. For eksempel ordet "właściwości" som betyr egenskaper. Jeg har også hørt historier om diverse utledninger med rare yndlingsord, deriblant en italiener hvis yndlingsord var kalvekjøtt eller et eller annet. Jeg husker ikke helt nøyaktig, men de lo nå godt av det, i hvert fall.

I dag, kjære lesere, serverer jeg første del av det som kanskje kan bli en kort serie språkforsøk på bloggen. I det siste har jeg lest opp en del norske ord for en del folk her i Polen, og spurt dem hva de synes om ordene. Jeg har spurt folk om følgende:
Hva slags følelser gir dette ordet deg?
Hvilken ordklasse er det (verb, substantiv, adjektiv, osv.)?
Er dette et positivt eller negativt ladet ord?

Noen ganger fikk jeg veldig utfyllende svar, andre ganger ikke. Men her er en samling av det beste. Og forresten, det var faktisk noen som kom ganske nære definisjonen av ordet, og det er markert i denne fargen, som jeg ikke nøyaktig vet navnet på.

Lillebror
Martyna: Dette ordet er et substantiv. Det får meg til å tenke på liljer og pannekaker.
Eva: Et hus ved sjøen.
Kamila: Dette ordet minner meg om øl. Jeg tror det er et verb i imperativform, og det har nok noe med festing å gjøre. Dette ordet er nok noe man roper til folk når man vil at de skal drikke opp resten av ølen sin i én slurk.

Fyllamat
Kamila: blowjob
Martyna: Minner om et ord for en person som elsker vitenskap og kunnskap.
Inez: Dette ordet er et substantiv. Det er en teori eller noe innenfor litteratur eller historie, eller kanskje det er en organisasjon.

Kvæfjordskake
Stefan: Håndkle. Høres ut som et positivt ladet ord.
Magda: Høres russisk ut. Jeg tror det er et positivt ladet kallenavn på ei jente.
Ola: En blomst.
Eva: Det har noe med vann å gjøre.

Ruskevær
Miłosz: Det har noe med mat eller drikke å gjøre. Kanskje det er russisk vodka?
Ola: Russisk munn.
Eva: En fyr som alltid er full.

Kæbe
Martyna: Et veldig fint ord. Det er en type bil.
Kamila: Dette er et ord man roper til noen når de må skynde seg. Som "kom igjen!"
Eva: En handlepose/handlenett for gamle damer.

Jokke
Miłosz: Et jentenavn.
Ola: Det betyr gutt, rett og slett.
Eva: Å ri på en hest.

Råkjøre
Stefan: Dette ordet er et adjektiv. Det betyr roseaktig eller rosa. Eller kanskje det rett og slett er en rose? Jeg hadde blitt veldig glad hvis noen beskrev meg med dette ordet.
Inez: Dette ordet er et adjektiv. Det beskriver en person som er veldig rotete og uorganisert, men på en søt måte. Det er et positivt ladet ord.
Marta: Dette ordet er et substantiv, og det betyr søster.
Eva: De blomstene som esler er så glade i. Du vet. De blomstene.

Filleriste
Inez: En journalist, eller en som samler på frimerker.
Magda: Toppliste av sanger, hitliste.
Eva: En som selger blomster.

Dumrian
Ola: Dumhet.
Eva: Syltetøy.

Skurefille
Ola: Evnen til å stå på ski.
Magda: En skitten stoffbit.
Paula: Morrapuler.
Eva: Noe som har med klær å gjøre.

Undertøy
Ola: Noe som er mindre morsomt enn det bør være, som for eksempel en dårlig vits.
Magda: Tog eller t-bane.
Martyna: Dette ordet er et verb i imperativform. Det kan bety forskjellige ting, for eksempel "vask opp!" eller "ta deg sammen!"
Inez: Dette ordet er et adjektiv og betyr uskyldig.
Eva: En hatt.

I neste utgave blir det motsatt, altså at jeg gir nordmenn polske ord som de skal forklare! Kom gjerne med forslag eller morsomme eksempler dere har støtt på!

Har du et yndlingsord på et annet språk enn morsmålet ditt?

Man tager hvad man haver

Nå er det veldig lenge siden sist jeg skrev. Heldigvis var det denne gangen fordi jeg har hatt mye å gjøre - både med skole, venner og familie. Hvilket vil si at det går veldig bra, så det er ikke noe å bekymre seg for når jeg ikke skriver. No news is good news. Som oftest, i hvert fall.

Jeg vil først og fremst beklage på forhånd, for dette innlegget kommer til å bli et forsøk på å ta igjen mange uker uten blogging (har det gått flere uker? Nå ble jeg litt usikker), og av den grunn kommer det til å bli veldig langt. Men her kommer det, i hvert fall. Det har skjedd en del siden sist, så jeg tenkte jeg skulle begynne med å prøve å gi dere en kort oppsummering.

Siden sist har jeg:



Flytta til ny vertsfamilie. Egentlig har jeg jo blogga etter at det skjedde, jeg bare glemte å fortelle dere det. I hvert fall, det er kjempeknall!

Skrevet polsk kjøleskapspoesi. Åja, det var visst et ord på spansk der også. Man tager hvad man haver!

Fokusert på skolearbeid. Det vil si, jeg har innsett at skolebøkene mine er mine til odel og eie, og at ingen skal ha dem etter meg. Dette har jeg selvfølgelig utnyttet til det fulle og hele. Her fra arbeidsboka i engelsk.

Bakt lussekatter! Det var vanskelig å forklare på polsk hva denne tradisjonen betyr for oss i Norge (helt ærlig så var jeg litt usikker på hvorfor vi feirer Lucia, men nå vet jeg selvfølgelig alt om det også.) Uansett, jeg gikk gjennom et sabla slit og pløyde side opp og side ned i ordboka for å finne ut hva i helvete gurkemeie var på noe som helst annet språk enn norsk. Baksten ble en suksess, og jeg ble ett ord rikere. KURKUMA!

Fått tre pakker i posten! To var fra mormor, og denne her er fra den nærmeste familien. Jeg er litt usikker på når jeg skal åpne den, om jeg skal vente til jul, eller om det kanskje er litt rart å åpne gaver fra min norske familie sammen med min polske familie? Uansett så står det jo utenpå hva som er inni, på grunn av tollvesenet ellernoe. Så nå veit jeg jo det, og da trenger jeg jo ikke å pakke opp. Neida.

Også er det jo snart jul! Det har allerede gått flere uker siden jeg satt i mattetimen og gråt fordi jeg ikke hadde julebrus, men hva mer er det med norsk jul som er så viktig for meg? Det er egentlig veldig vanskelig å svare på. Før jeg dro til Polen tenkte jeg: "Man kan vel ikke savne jul, det er jo bare kjøtt og gnur." Senere, da jeg hadde vært i Polen en liten stund, tenkte jeg: "Men hvordan blir det jul uten Tre nøtter til Askepott? Og hva med Jul i Blåfjell?" Men nå har jeg skjønt greia. For ja, hvis jeg hadde vært hjemme i Norge og feira jul uten Tre nøtter til Askepott og Jul i Blåfjell, så hadde jeg savna det. For det er det som er jul. I Norge.

I Polen, derimot, har de ikke hørt om Tre nøtter til Askepott, selv om jeg bare bor tre timer unna den tsjekkiske grensa. Og Polen pluss Jul i Blåfjell funker jo ikke i det hele tatt. Derfor må jeg la meg henfalle helt og fullt til den polske julefeiringen, og det skal nok ikke bli vanskelig! Bare se det for deg; jul nesten uten adventsstress, julaften med bare vegetarmat og generelt en mye mindre og en mye mer down-to-earth-julefeiring.  Se for deg pierogi istedenfor ribbe! I tillegg til god mat, har de også noen veldig fine tradisjoner, som at de bryter et slags flatbrød og gir hverandre gode ønsker for det nye året. Jeg gleder meg til å bli med på det! Må bare lære meg hvordan jeg ønsker folk gode ting på polsk.

Neinei. Jaja. Så tenker vi ikke mer på det i dag.

God jul 'a!

Til gamle kjente og til dem som flyttet hit fra andre land

Hei igjen! Det var lenge siden, det. Nå har utveksling gjort akkurat det jeg visste det skulle gjøre med meg; dratt meg med opp i lufta, kastet ball med meg, sluppet meg ned igjen og dratt meg igjennom busker og kratt og smug og boligstrøk uten å ta hensyn til det faktum at jeg verken kan gli lydløst gjennom murvegger eller bjørketrær. Det jeg sitter igjen med er en liten klump i halsen og en stor en i magen, men likevel kribling i fingrene og ben som føles lettere nå, og som liksom har bestemt seg for hvor de skal.

Det har skjedd mye siden sist jeg blogget, og det er kanskje derfor jeg ikke har blogget om det. Det jeg skrev ovenfor er så godt som det nærmeste jeg kan komme en forklaring, med mindre dere vil ha hverdagslige skildringer av turer til kjøpesentre og vandring i parker og slike ting som man gjør uten å tenke over det når man har så mye annet å tenke på.

For litt over en uke siden var det noe jeg hadde veldig lyst til å dele med dere her på bloggen, men det ble med tanken. Og jeg vet det har ventet litt lenge, men her kommer det. Den første november er nemlig allehelgensdagen. Den markeres i Polen, og ikke bare litt engang. Dagen handler om å minnes de døde, og det gjøres ved å reise rundt til de forskjellige gravlundene hvor gamle kjente og kjære ligger begravet, tenne lys og legge ned blomster. Jeg har jo alltid vært fascinert av de polske kirkegårdene, for de er alltid så fulle av folk (fra begge sider) og blomster og lys. Og du kan jo tenke deg selv, da, hvordan det ser ut i mørket etter at tusenvis har tent lykter for sine kjære. Det fine er at dere trenger ikke tenke så mye, heller, for jeg tok selvfølgelig bilder:

Jeg har hatt en periode med en del hjemlengsel, og snart får jeg vel lage oppfølgeren til "utledningens guide" som jeg lagde for en stund siden. Utledningens guide til hjemlengsel og hvorfor man ikke takler det, skal den hete. For man takler det ikke, men det kommer jeg tilbake til. Det kan jo alltids lindres litt, eller bare gjøres verre med vilje, for det er godt å grine litt. Uansett, her er en liste over det som har gått igjen:

Å høre på:

• Timbuktus "det løser sig" - den tar førsteplassen!
• Alf Prøysen
• Knutsen & Ludvigsen
• Hallo i uken
• Edvard Grieg
• Valkyrien Allstars

Å se på:

• Nytt på nytt
• Brille
• Ylvis (som skal bli big i k-kiirrr-noe-stan)
• VIDEO SOM JEG FIKK AV ANNA I DAG PÅ FACEBOOK (takkevideo fordi jeg ga klassen adressa mi, score!)
• Løvebakken (det jeg finner på youtube, anyway)
• Hva som helst på svensk, dansk eller norsk, så lenge jeg forstår det (ok, stryk dansk og muligensk sør-svensk, men bortsett fra det)
• ... altså Pippi og Ronja Røverdatter.

Å lese:

• Det ene eksemplaret av Aftenposten jeg har fra da jeg fikk brunost og sjokolade innpakka i avis. Har lest det så sykt mange ganger nå. Hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til jul: avis!
• Murakami (ikke at det har noe som helst med hjemme å gjøre, det er bare så syyyykt bra)
• Ja, leser egentlig ikke så mye mer enn det i hjemlengsel-modus.

Jeg vet godt hvordan det er med hjemlengsel, og jeg vet godt hvordan det er å ikke føle seg hjemme. Derfor ble jeg ikke overrasket da min venninne fra tyskland fortalte meg at hun skal ta en tre ukers pause fra utvekslingsoppholdet for å få hvilt ut hjemme i tyskland. Det er helt vanvittig hvor fort ting forandrer seg når man er på utveksling, jeg kan forestille meg at det er litt som å surfe (ikke at den minste lille del av meg har vært så godt som i nærheten av noe som har med surfing å gjøre) - hvis det kommer et lite vindkast eller man mister balansen litt, så går man rett på trynet. Og akkurat nå frister det mer å surfe enn å være på utveksling. Men det sier jeg selvfølgelig ikke til noen. Bortsett fra, ja, egentlig alle.

Og da var det en mindre av oss. Polen er røft og vi blir slengt frem og tilbake, inn i vegger og gjennom dører som smeller og åpner og lukker seg som de selv vil. I det minste har jeg fortsatt ikke møtt noen som har hørt om Jersey Shore.

herregud jeg er så flink til å være menneske og ikke dyr

Jeg har ikke blogga på lenge, og jeg beklager for det, men jeg har rett og slett glemt det. Jaja, i dag har jeg bestemt meg for å blogge istedenfor å stresse over ting hjernen min sier at jeg skal gjøre, for jeg vil ikke at den skal smelte. Derfor skriver jeg dette, og så går jeg og legger meg. Basta.

 

Dårlige ting:

• Bikkja mi spiser tøflene mine hele tiden
• Snart tomt for Imsdal (noen som vil sende meg i bytte mot billige sigaretter eller vin? Det har de masse av her)
• Jeg snakker ikke polsk
• Er generelt ganske dårlig i alt mulig, men jeg er jo søt da

 

 

Kanke noen spille denne sangen for meg:

                                            

 

 

Bra ting:

• Den polske bursdagssangen topper alle andre bursdagssanger
• Gymtimen i forrige uke ble erstatta med skyting (skytinga ble ikke noe av grunnet komplikasjoner, men bare at tanken slo dem er jo helt fantastisk)
• Jeg var på fest og møtte nye mennesker. Tommel opp!
• På festen lærte jeg meg å banne litt på polsk
• Jeg har kjøpt ny, fin realfagbok som jeg har fire fag i, og den får meg til å skrive så fint og fargelegge nøye
• Ei jente i klassen min dukket opp på skolen i denne t-skjorta:

 

Hvis du lurer så står det lykkelig, sint, uskyldig, svimmel, trist, skremt, annonym (lol), og hva faen står det på slutten dera. Ihvertfall: den norske elgens mange ansikter. Hadde jeg sett denne i Norge hadde jeg bare blåst i det, men å se den på en i klassen min i Polen gjorde at jeg lo så jeg grein. Det rare er at det faktisk har skjedd før, da vi fikk besøk fra Polen for noen år siden og han ene hadde på seg en t-skjorte hvor det sto: "God jul! Hilsen alle oss på Nille."



Superfamily

Nå har mora, fara og brora overgått seg selv, altså! I dag kom NRK-Line og -Bjørn på besøk, og de hadde med pakke fra family'n i tillegg til sjokolade fra Line. Jeg fikk pysj, masse sjokolade, en J.M. Coetzee-bok, to sikt fine kort, selvklebende sommerfugler fra tiger, et skjerf, en liten reflekskattepussoftkittywarmkittylittleballoffur, to par sokker og en Henne-blad. Sjokoladen skal jeg selvsagt dele (bortsett fra Odense-sjokoladen, som ikke er på bildet fordi den foreløpig oppholder seg på hemmelig skjulested), og det var forresten stratos der også, men den har vi spist opp allerede. Eller rettere sagt, den har vertspappa spist opp allerede. Liker ikke godteri, du liksom. Fikk i tillegg et par Dr. Martens, men de er magiske og har derfor rett til å nedlegge bildeveto. Og det gjorde de. Sokkene jeg fikk var visst så tjukke (jamen hæ de ekke så tjukke da) at vertsmamma sa: "Fortell foreldrene dine at vi ikke bor på Grønland!" hun siktet da selvfølgelig til Grønland, verdens største øy, ikke til Grønland i Oslo.

Hilsen mamma pluss pappa pluss tormod pluss katt pluss katt. Kattekatt! Dobbelkatt! Og trippelkatt fordi jeg fikk reflekskatt og firpelkatt fordi Coetzee høres litt ut som katt. neida

Fun fact: Superfamily er et norsk band fra Moss. De liker Polen, akkurat som jeg.

Det er når man har lekser at man får andre ting gjort

Den vanligste konsekvensen av lekser er selvfølgelig at man gjør alt annet istedenfor: unnasluntringen. Unnskyldinger for å gjøre andre ting, ting man kommer på at man skulle ha gjort for lenge siden, eller ting man rett og slett alltid har hatt lyst til å gjøre. I dag har jeg derfor tegnet, tatt start.no-tester av typen "hvilket apple-produkt likner du mest på?", børstet støv av klær med den nye klesrullen min, og skrevet en sang. Jeg har dessverre ingen bilder eller andre former for dokumentasjon av de førstnevnte aktivitetene, men sangen jeg skrev vil jeg dele med dere her. Skrev bare to vers, for hallo liksom. Kanke drive på og skrive sang hele dagen, jeg har jo lekser.

Melodi: I bakvendland

I Polens land, der stół er bord, og głupi betyr dum
der snyter alle nesa i ethvert offentlig rom
og pepper oppå eggerøre, det går ikke an
og når du spiser suppe skal du ikke drikke vann
for i Polens land, der kan alt gå an
der er de like tøysete og rare alle mann

Poteter har de nok av, det
men høstferie fins ei
i grammatikken finnes det fem måter å si "deg"
og hvis du kaller lærer'n din ved fornavn blir det bråk
og alle går med tøfler her, som om de var fra Skjåk
for i Polens land, der kan alt gå an
der er de like tøysete og rare alle mann

Det var det. Nå må jeg tilbake til alt det andre jeg ikke trenger å gjøre i dag.
PS: jeg prøver ikke å rakke ned på Polen. Jeg bare erter litt, sånn flørtete erting, vet du. Det er jo lov.

Det har seg slik at jeg bor rett ved en kirkegård

I går gikk jeg av bussen et sted jeg aldri hadde gått av før, og den raskeste veien hjem fra bussholdeplassen var gjennom kirkegården. Og jeg har egentlig ikke så mye mer å si om den saken, annet enn at det var kjempemørkt og alt for levende til å bare være dødt. Forestill deg den mest overfylte kirkegården du noensinne har sett, med svære kors og blomster og lykter og greier. Forestill deg mørke, store kors ravende over deg på alle kanter. Forestill deg denne sangen:

For det var den jeg hørte på. Og egentlig var det litt med vilje, tror jeg, for det er jo på en måte spennende å være pissredd og alene på en polsk kirkegård. Så har jeg gjort det også. Check.

Da jeg hadde fått nok (som egentlig var ganske med en gang), hjalp det å sette på Cape Cop Kwassa Kwassa, selv om jeg skvatt da trommene begynte.

Men for å si det sånn, Polen: det skal mer til enn det der for å knekke meg! Gimme what you got.