Nonner, såper og Cyndi Lauper

Merk: dette innlegget har ingenting med såpe å gjøre, jeg fikk bare en veldig intens trang til å rime. Hvis det var på grunn av såpa du kom hit, tror jeg du burde lete et annet sted. Og kanskje revurdere meningen med livet ditt littegrann.

Halla!

Jeg har fortsatt ikke tid til å sette meg ned og skrive ned et ordentlig innlegg hvor jeg reflekterer over livet som utlending i Polen/plutselig voksen/langt hjemmefra, for nå har jeg begynt på neste prosjekt - Cyndi Lauper-kostyme. Jeg skal nemlig i bursdag i morgen, og i dag har jeg brukt hele ettermiddagen på å kjøpe smykker, blomster til håret og annet dilldall, samt stoff til å sy et skjørt! Jeg har aldri sydd et ordentlig klesplass i hele mitt liv. Det vil si, jeg har tatt frem symaskin, fikla litt med stoff jeg fant på loppemarked, for så å skrape hele prosjektet på grunn av min komplette mangel på tålmodighet. Men nå har det vist seg at mangel på penger er en utrolig sterk drivkraft, og da jeg syntes jeg hadde brukt opp nok av budsjettet mitt på smykker og glitter (hvorfor, Cyndi, hvorfor?), tenkte jeg at jeg i det minste kunne prøve å sy en del av kostymet selv.

Jeg gikk til innkjøp av stoff - som i seg selv var en bragd, jeg tror nemlig at mannen i butikken ikke hadde klart å gjette at jeg var noe annet enn polsk - og lette på internett etter "oppskrifter" på et sånt skjørt jeg ville ha. Det fant jeg selvfølgelig ikke, men det gjorde bare at jeg ble mer gira på å klare å lage dette (satans) skjørtet selv. Og nå sitter jeg altså her, opp etter knærne i stoppenåler og stoffbiter, med fingrene som nålepute og Sigur Rós som sountrack. Vi får se hvordan det går. 

For å få så mye som mulig ut av dette innlegget, sett gjerne på soundtracket før du leser videre.

Apropos å se hvordan det går - jeg har begynt å bruke instagram igjen! Vanligvis, når jeg lager meg kontoer på andre sosiale networking-sider enn facebook, går jeg lei/blir paranoid/føler meg kjempedum etter bare et par dager. Men nå som jeg faktisk har en blogg og et (slags) budskap, eller i det minste noe å fokusere på, tenkte jeg at jeg skulle ta opp instagrammingen igjen. Jeg har beholdt den gamle kontoen min, men jeg hadde  jo nesten ikke brukt den fra før av, så det går helt fint. På instagram kommer jeg til å legge ut bilder fra min hverdag i Polen, som kan være interessant/gøy/morsomt/helt ok for dere som liker å lese bloggen min, men som ikke gidder å vente så sinnssykt lenge mellom hver innlegg (igjen, jeg beklager for det der). Det kommer til å bli mye welcome2poland-greier, som allerede er en etikett jeg har hatt her på bloggen nesten helt fra starten av. Folk sier at et bilde sier mer enn tusen ord, så jeg håper dere kan tilgi meg for sjeldne oppdateringer på bloggen hvis jeg begynner å knipse instabilder som en gal. Også er det kanskje noen av dere som lurer litt på hvordan ting ser ut rundt meg? Jeg har i hvert fall tenkt til å legge ut bilder av pierogi. Masse pierogi. De har blitt en stor del av livet mitt nå. Og nonner. Jeg liker å ta bilder av nonner. Jeg la ut et i dag, men hvis du følger meg på instagram får du mer!

Kontoen min på Instagram heter forresten eskimochain. Rart navn, kanskje, men det er tatt fra en gammel Syd Barrett-sang som jeg hadde helt hekta på da jeg opprettet kontoen (og som jeg fortsatt liker veldig godt altså, bare at jeg klarer å gå en dag uten å høre på den).

Hvis du ikke gidder å gå inn på Instragram og finne meg der, så har jeg lagt inn en Insta-gadget-bilde-greie i margen på bloggen. Latsabb.

koz/klemz @eskimochain #åhjegelskerhashtags #elleremneknaggsomdetheterpånynorsk #nynorskass