En slags avslutning, tror jeg

Nå har det gått nesten en måned siden jeg kom hjem, og jeg har ikke blogget siden før jeg dro fra Polen. Dette er litt fordi jeg har hatt så mye å gjøre, og litt fordi jeg har vært redd for å skrive. Jeg tror nemlig at folk forventer å få høre veldig mye om det beryktede kultursjokket man får når man kommer hjem fra utveksling, hvor annerledes alt er, og hvordan man kan slite med å ta opp kontakten med gamle venner eller familiemedlemmer. Der må jeg dessverre skuffe dere.

Da jeg ankom flyplassen i Oslo, sto mamma, bror og en venninne og ventet på meg. Vi klemte og tok bilder og hoppet og danset, jeg kommenterte at broren min var blitt høyere og at mamma hadde fått lenger hår, og det var det. Jeg gikk til bilen med ødelagt koffert, vi hadde problemer med parkeringsautomaten, og vi kom oss av gårde litt for sent. Med andre ord - det føltes nesten som en helt vanlig dag i Oslo etter et par uker på ferie. Jeg møtte flere av mine beste venner de neste dagene, og det var som om jeg aldri hadde vært borte.

For to dager siden var det 22. juli, og jeg gikk ut i marka for å plukke markblomster som jeg skulle legge foran kirka. Da jeg tok trikken fra Ekeberg til byen den dagen, var det tre ting som slo meg: for det første, at jeg var i Oslo. For det andre, at jeg elsket det. Og for det tredje, at jeg aldri kunne tenke meg å bli her for resten av livet. For selv om det noen ganger føles som om jeg bare var borte i et par uker, kan jeg fortsatt lukke øynene når som helst og se for meg første skoledag, lørdagsmorgener og pierogi med familien, vesker fulle av ordbøker, pinlige presentasjoner foran fremmede mennesker på et fremmed språk, og den konstante kampen for å forstå den fremmede kulturen og bli kjent med nye tradisjoner. Og jeg vet at hvis jeg blir her for lenge, kommer jeg til å ville gjøre det igjen. For selv om det var øyeblikk i løpet av utvekslingsåret mitt hvor jeg ville avbryte hele prosjektet og dra hjem, så ville jeg så absolutt ha gjort det igjen hvis jeg hadde fått sjansen.

Med oppsummeringen av hjemkomsten unnagjort, må jeg si at jeg ikke er helt sikker på hva jeg skal gjøre med bloggen fremover. Jeg kommer nok til å la den bli værende her, men om jeg kommer til å skrive noe, det vet jeg ikke. Kanskje tar jeg opp blogginga igjen neste gang jeg skal utenlands, eller kanskje blir bloggen igjen som en slags suvenir fra utvekslingsåret mitt. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde løyet om jeg sa at jeg ikke allerede har begynt å planlegge hvor jeg skal dra på utveksling neste gang.

Ha det så lenge!

Ingus

Til månen og tilbake

Hvis dere har tatt en kikk på sidemargen (fant jeg nettopp opp et nytt ord nå, eller heter det det?) på høyre side av bloggen min, har dere kanskje sett at jeg har en dings som heter "countdown". Den viser i dag 18 dager, som egentlig skulle ha vært 17, for da jeg stilte den inn hadde jeg ikke fått beskjed om hjemreisedato ennå. 17 dager til hjemreise vil si 14 dager til avreise fra Polen. 14 dager, det er jævlig lite, det.

14 dager er et pensjonert ektepars ferie på Mallorca. 14 dager er innleveringsfristen på en skoleoppgave. 14 dager er en polsk vinterferie. Jeg mener, hadde jeg sendt en pakke hjem i posten nå, hadde jeg kommet frem før den!

Gjennom hele utvekslingsåret mitt har tiden gått i rykk og napp. I begynnelsen fløt den forbi helt uavhengig av meg, den maste ikke, dro ikke i meg, men lot meg tusle rundt og ta inn nye inntrykk uten for mange forstyrrelser. Deretter flyttet jeg til Dąbrowa, og tiden begynte å gå saktere. I begynnelsen var det som om alt og alle løp i sirkler rundt meg, og jeg måtte slenge meg rundt for å få med meg alt det var nødvendig å få med seg. Det var stå opp, gå på skolen, være lutter øre, stille spørsmål, ikke skjønne, spørre på nytt, gjøre lekser, glemme lekser, huske å spise, lære polsk, være sosial, oppdatere de hjemme om hvordan det gikk. Legge seg, sove, gjenta det hele. Hver eneste dag var så full av nye detaljer, ting å observere, skrive ned, ta bilde av. Jeg følte meg som en smårolling med en ekstrem trang til å putte alt nytt i munnen for å smake på det.

Så begynte tiden å gå fortere; jeg ble bedre kjent med klassen min, invitert på konserter og bursdagsfester, og begynte å forstå mer og mer av språket. Svosj, sa det, også hadde det gått nesten en måned. Så måtte jeg bytte vertsfamilie, og de følgende par-tre ukene føltes som de lengste i hele mitt liv. Så byttet jeg familie igjen, og etter det gikk det over stokk og stein. Vips, så var det jul. Det var julesanger, kirkegang, mat, familie og snømenn (les: snøkatter - alt jeg tar i blir til katter, oops). Så kom vakre januar, med sledekjøring og kakao og votter og skjerf. Og så kom februar. Kjipeste måneden i året. Tiden gikk helt vanvittig sakte, og jeg tror ikke jeg var den eneste som syntes det.

I mars, derimot, kom lyspunkt etter lyspunkt. Først var jeg så heldig at jeg fikk dra og møte mamma i Berlin, hvor vi tilbragte en kjempekoselig helg sammen. Da jeg kom hjem til Polen ble jeg plukket opp på flyplassen, og så fikk jeg en telefon fra vertssøsteren min som ba meg komme til en bar i byen. Så jeg dro rett fra flyplassen, ikledd mine nyshoppede klær fra Berlin, til en eller annen bar i Dąbrowa Górnicza hvor en heidundrandes gjeng med både polakker, italienere og engelskmenn hadde samlet seg. Jeg vet ikke om jeg skrev om dette da, men vi hadde i hvert fall besøk av en hel masse folk fra en hel masse land i forbindelse med et utvekslingsprogram skolen min er med på. Og for en uke det var! Det var en uke jeg virkelig trengte, for de tidligere ukene hadde vært stusslige og kalde og dvalefremkallende. Jeg vet det høres rart ut å si det, men det aller beste med hele den uka var faktisk det at jeg plutselig hadde noen jeg kunne kommunisere med helt problemfritt, som i tillegg var på min alder og som jeg hadde noe til felles med (det var altså disse engelskmennene, da, hvis dere lurte). Det kan hende det er litt vanskelig å forstå det for noen som ikke har vært i en liknende situasjon, men det var altså verdens kuleste ting å faktisk kunne føre en samtale om ting jeg liker å snakke om uten noen problemer, på et sted hvor det ellers alltid tok meg kjempelang tid å forstå folk eller å forklare ting selv.

Dessverre måtte den uka også ta slutt, og det i en rasende fei. Etterpå var vi alle litt triste, tror jeg, siden vår kjære italiener hadde dratt hjem og etterlatt oss uten annet enn tunge hjerter og oppskriften på verdens beste pizza. Og tiden ruslet og tuslet av gårde, tok noen ganger opp tempoet, sakket andre ganger litt av. Og nå er vi altså her.

Det er fredag den 14. juni, og det er bare en Mallorcaferie igjen til jeg skal reise avgårde. Hvorfor må tiden gå så fort akkurat nå mot slutten? Jeg som nettopp hadde begynt å venne meg til hele den greia med hvem man snakker høflig til og hvem man kan si "du" til, at man alltid blir bedt om å helst betale med nøyaktig sum i kassa i butikken, og at når man får karakter 1 på skolen, er det nesten en selvfølge at man tar prøven på nytt for å forbedre resultatet. Og nå skal jeg altså hjem. Snart. Men ikke helt ennå. For når jeg tenker meg om, så var det vel sånn at Apollo 11 brukte 3 dager, 3 timer og 49 minutter på å reise til månen? Da blir plutselig en Mallorcaferie litt langtekkelig og kjedelig i forhold. Jeg tenker at jeg gjør som Murakami har lært meg, og forholder meg til månen. Og hvis de klarte å komme seg til månen på under 4 dager, tenk på hvor mye jeg kan gjøre på 14! Mallorcaferie får jeg overlate til pensjonistene.

Natta!

Om å senke skuldrene (og se på The Breakfast Club)

Halla, puseluser.

Som dere sikkert har fått med dere, har jeg nå fått unna alle tentamener (unntatt engelsk, men den bekymrer jeg meg ikke for). I dag, mens jeg satt på en benk i en park og hørte på The Stone Roses, tok jeg meg selv i å fantasere om en situasjon hvor jeg fant ut at jeg hadde fått 3 på mattetentamen, for så å bryte ut i ekstatisk latter og danse på bordet som George Berger i "Hair". Det var et vakkert øyeblikk. Men så kom jeg til å tenke på noe: hvis noen hadde sagt til meg på denne tiden i fjor at jeg om et år skulle sitte og krysse fingrene for en treer på tentamen, hadde jeg enten slått dem i fjeset eller begynt å le.

Før jeg kom til Polen hadde jeg aldri fått en toer i hele mitt liv, og de to treerne jeg hadde fått var fra gymmen. Dette var nok resultatet av både det å komme fra en familie hvor læring alltid var veldig i fokus, samt høye krav til meg selv - og som følge av det, hardt arbeid. Og selv om jeg alltid gjorde ting i siste liten, så skulle det alltid gjøres nøye, og ofte tøyde jeg mine egne grenser og tappet meg selv for energi. Spesielt husker jeg en gang da jeg satt oppe hele natta, med en liter kaffe og en laptop som eneste selskap, for å finpusse en 8 sider lang oppgave om thoriumbasert atomkraft. Klokka 8 neste morgen leverte jeg inn arbeidet, karret meg ut av senga og kom meg (tidsnok!) på skolen. Det første jeg gjorde da jeg kom til skolen var å snuble i dørkarmen på vei inn i klasserommet, lande oppå mattelæreren min og mumle fortumlet at jeg dessverre ikke kunne ta den matteprøven jeg skulle ha den timen, fordi jeg følte meg på grensa mellom sørpe full og sørpe... død.

Uansett, etter dette var en del av meg stolt fordi jeg fikk skrevet ferdig min "darling" av et essay (jeg tenker fortsatt på det essayet innimellom, og savner det litt), men en del av meg var også skuffa. Fordi jeg kunne ha gjort det bedre, fordi jeg kunne ha presset inn litt øving til matteprøven også, midt oppi mitt selvmordsoppdrag av en studieøkt. Det endte med at jeg fikk en firer i matte, en firer som stakk seg ut på karakterkortet som en sort flekk på et speilblankt vindu.

Noe av det vanskeligste med å komme til Polen var å plutselig måtte innrømme at en treer i for eksempel historie faktisk var mer enn jeg i det hele tatt kunne drømme om. Men så fant jeg ut at det er helt greit. En blanding av råd og støtte fra venner og familie, mine polske venners heller laidback holdning til skolen, og tid, har gjort at det har blitt lettere for meg å senke skuldrene og tenke at jeg ikke alltid trenger å være sint på meg selv fordi jeg "kunne ha klart det bedre". Kan til og med hende at jeg har blitt litt for avslappet, men det er jo sånn forandringer skjer. Det bølger alltid litt på grafen før det jevner seg ut. Om ikke annet, så kommer nok noe av prestasjonsangsten og selvkritikken tilbake når jeg drar hjem til Norge og skal lese til en tre-fire privatisteksamener. No biggie.

Dette innlegget var ikke ment for å forsvare en "slækk" holdning til skolen, ei heller for å skryte av karakterene jeg pleide å få på skolen. Tvert imot, det jeg mener et bare at det er greit å slappe av, ikke bare når det kommer til skole, men andre ting også. Som i mitt tilfelle å snakke polsk. Jeg dør ikke hvis jeg sier noe feil, men noen ganger har jeg en eller annen mekanisme i hjernen som forteller meg det motsatte. Jeg jobber med saken, og jeg merker at det hjelper å gi seg selv litt ros noen ganger. Jeg vet ikke om det er sola som har gått til hodet mitt eller om jeg faktisk har begynt å ta mye lettere på absolutt alt. Kan også hende hele dette innlegget ble som det ble fordi jeg så verdens fineste katt i dag (i nabolaget mitt, til og med!) og at jeg i skrivende stund hører på Katzenjammer. Ja, det er faktisk fullt mulig.

Jeg har begynt å venne meg til følelsen man får når man sitter i klasserommet og ikke skjønner et kvekk. Og det er helt greit. Bare se på folka fra The Breakfast Club! De fikk jo alle gjensitting, og likevel endte det opp med at Claire + Bender og Allison + Andrew forlot skolen den dagen som potensielle kjærestepar, og Brian fant nytt håp og skrev et veldig fint essay. Pluss at alle var veldig pene. Neida, poenget er at man kan (og bør) føle seg vellykket selv om man ikke får til alt. Dette er noe vi alle burde lære av The Breakfast Club. Det, og hvordan man tenner sigaretter med skoene sine. Nei, oida, dette skulle jo være skikkelig peptalkete og oppmuntrende. Ikke tenn sigaretter med skoene deres, folkens. Nå fikk jeg forferdelig lyst til å se på The Breakfast Club.

Snakkes!

Fysimattegregattilstandynamikk. Faen.

Nå er mattetentamen bestått! Og det skal selvfølgelig feires med... fysikk. Som jeg skrev i et eller annet innlegg for lenge siden ble fysikkprøven utsatt, og jeg tror i morgen blir den store dagen. Men jeg kan jo egentlig aldri være helt sikker, for som dere sikkert har fått med dere er jo jeg den siste som får vite om alt mulig (krav #1 for å kunne kalle seg en ordentlig utvekslingsstudent). Fysikkprøve eller ikke i morgen, i dag skal jeg lære meg litt om... eh, aggregattilstander/termodynamikk, alt ettersom. Jeg er faktisk ikke sikker på om dette er det riktige navnet på det i det hele tatt, ettersom jeg oversatte det fra polsk til engelsk til norsk (det finnes jo for faen ikke noe nyttig informasjon på Internett på norsk).

I den forrige fysikktimen jeg hadde (som er en god stund siden nå), skrev jeg noe på tavla! Jeg har alltid passet på å sette meg på bakerste eller nest bakerste rad i klasserommet, fordi jeg alltid tror at det på magisk vis gjør at det er mindre sjanse for at læreren får øye på meg. Forrige fysikktime fikk derimot hun øye på meg likevel, og ba meg komme frem og regne ut et eller annet som hadde å gjøre med is som smeltet. Og hjernen min bare: JAMEN HÆ JA OK JEG VEIT AT IS SMELTER MEN JEG VIL HELST IKKE HA NOE Å GJØRE MED DET AKKURAT I DAG. Til slutt måtte jeg dessverre opp dit, men det var ikke så ille i det hele tatt! Selvfølgelig måtte hun veilede meg gjennom hvert minste lille steg frem til løsningen på oppgaven, men i det minste gjorde hun det med et smil, og hun brukte hverken pisk eller motorsag eller skarpe skohæler mot meg, selv om jeg kanskje hadde hatt mareritt om det noen uker i forveien. Da jeg hadde løst oppgaven, ble jeg stående et lite sekund før jeg gikk og satt meg igjen og fylte en hel side i notatboka mi med blomster og hjerter og katter i forskjellige farger. Ok, så gjorde jeg ikke det, men det var sånn jeg følte meg.

Så i dag går det i fysikk, også har jeg en date med yndlingstreet mitt litt senere, tror jeg. Har derfor ikke så mye mer å skrive til dere nå, men jeg kan legge ved en film som jeg satt sammen til bursdagen til Aila for to dager siden. Dette ble filmet en dag for to (!) år siden da vi ("gjengen") satt på BareJazz og fant ut at alle hadde glemt hva vi hadde gjort i høstferien. Jeg hadde tenkt til å lage en slags filmtrailer av det allerede samme kveld, men... ja, som dere kanskje allerede har fått et inntrykk av, så er ikke jeg helt den som fullfører ting sånn helt uten videre. Det tok to år, men nå er den her!


Det var egentlig alt jeg hadde å si i dag! Jeg har generelt få ting å klage på for tiden, pluss at jeg har kjøpt meg en skrivebok og begynt å skrive masse for meg selv, så det kan hende det blir litt stille på bloggen fremover. Likevel har jeg et par innlegg på lur som jeg driver og finpusser, så ikke mist motet!
Å, og pluss at det snart er 17. mai, og da kommer jeg til å ha så mye hjemlengsel og frustrasjon å få ut, så dere får bare spenne dere fast. Nei, vent, dere skal sikkert gå i 17. mai-tog, alle sammen.

Faen.

Penklær no igjæn?

Gjesp. Oi, jeg mener... hei.

Når jeg skriver dette er klokka 07:39, en tirsdag morgen. Virker som en normal tid å være våken, ikke sant? Det trodde jeg også. Men jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Ok, la oss ta det hele fra starten. Det har seg nemlig sånn i at jeg i dag skal ta en prøve som heter "mała matura", som betyr liten, eh, matura. Jeg vet ikke om matura kan oversettes til noe annet enn bare tentamen (noen som kan både polsk og norsk som vet?), men i hvert fall er det en ganske stor prøve som vi tar i minst tre fag. I dag skal jeg ha den i polsk. Selvfølgelig skal jeg ikke ta den samme prøven som de andre tar (erru gærn), men jeg har fått beskjed om å møte opp så jeg kan få en litt annerledes oppgave og skrive om noe jeg klarer å skrive om. På polsk.

Greia med polske tentamener (hvis det er det det er), er at det virker som om de ikke har noenting som helst til felles med norske tentamener. For det første, er nok innholdet helt forskjellig, selv om pensum kan se ganske likt ut i noen fag som for eksempel matte. Men akkurat det vet jeg lite om, for jeg har jo ikke tatt noen av prøvene ennå. Det jeg derimot har gjort, er å lese kriteriene for engelsktentamen, og det virker som om at mens de norske engelsktentamene ofte baserer seg på forståelse av tekst, analyse og en lengre besvarelse (kreativ skriving/fagartikkel), består de polske mer av mange små oppgaver heller enn to-tre store, og også mange gloser og såkalte "lukkede oppgaver", altså hvor man krysser av riktig svar. Begge disse metodene kan være like bra, men jeg skal gi dere mer tilbakemelding etter at jeg har tatt engelsktentamen på mandag.

Et kjapt google-søk på tentamen, og jeg fant dette. Dette er akkurat sånn jeg husker omtrent alle tentamenene jeg har hatt, kanskje bortsett fra at det er så få datamaskiner på bildet. I Norge dukker elevene opp på tentamen i joggebukse, crocs og hettegenser, og fyller opp pulten sin med godteri, brus og snus som skal vare i hele 5 timer. 

Dette fant jeg da jeg søkte på mała matura, og akkurat sånn her ser det faktisk ut i gymsalen på skolen min for øyeblikket. Dette er en tentamen for ungdomsskoleelever, men oppsettet ligner veldig på hvordan det ser ut under de andre tentamenene og eksamenene. Formelle klær, ikke noe godteri, ikke noe brus og ikke noe snus.

Men så kommer den største forskjellen, og dette er kanskje en stor forskjell mellom det polske og det norske skolesystemet generelt. Klærne og forberedelsene angående den polske tentamen (og ikke minst eksamen) er mye mer høytidelige og formelle enn i Norge. Som dere sikkert husker, måtte jeg gå i formelle klær (dvs hvit bluse, svart bukse og hæler) første skoledag. Tentamen er heller ikke et unntak. Og siden jeg ikke eier et eneste klesplagg som passer til denne kleskoden (sist gang bare lånte jeg), så måtte jeg improvisere. Og det bringer oss tilbake til hvorfor jeg sto opp så tidlig. Men det ingen fortalte meg, var at siden tredje klasse (de som faktisk har ekte eksamen i dag) starter klokka 9, så starter vi... klokka 12. Altså sto jeg opp tidlig for å rekke å skrape sammen et anstendig antrekk, bare for å finne ut at jeg kunne ha sovet i minst to timer til!

Dette er meg som nettopp har karret meg tilbake til sengs etter å ha funnet ut hvilken grusom tabbe jeg har gjort.
Bamse // har bare alltid vært på rommet mitt
Kjole // en underkjole som jeg hadde slengende, del 1 av mitt improviserte finantrekk
Smykke // pappa
Hår // bedhead

Så nå skal jeg a) gå og legge meg igjen eller b) se på så mange episoder av Ugly Betty som overhodet mulig før jeg må stå opp på nytt. Tror det blir det siste.

Gnur, hater denne dagen. Så langt. Og den har jo bare såvidt begynt.
Men på den annen side, så skal jeg på Iron Man-maraton med Eva på fredag, så jeg kan glede meg til det! Jeg har egentlig aldri sett noen Iron Man-filmer i hele mitt liv, men siden Eva liker ham så godt, så skal jeg gi det en sjanse. Det er jo tross alt hun som har tatt ansvaret for Star Wars-opplæringen min (vi er på firer'n nå, såvidt jeg husker).

Skulle gjerne slengt inn en liten video til Trang Fødsels sang "På fredag", men... æsj, jeg gjør det læll, jeg. Litt musikk har da aldri skadet noen.

Hvis det bare hadde vært lov å banne litt

Jeg har ikke blogget på noen dager, og ikke kommer jeg til å gjøre det heller. Her er grunnen:

Natta. Nei, vent, jeg må jo holde meg våken så jeg kan få skjønt meg på nomenklatur innenfor organisk kjemi. Ja, også kanskje til og med rekke å spise noe. 

Utlendingens guide til stålkontroll

Når det gjelder å ha kontroll, så kan man vel si at jeg alltid har vært litt for... opptatt med å gjøre andre ting. Da jeg dro på utveksling var jeg fullstendig klar over at denne heller upraktiske siden ved å være en ung dramalinjeelev i stjernetegnet Løven på et eller annet tidspunkt måtte innhente meg og ødelegge alt, selv om jeg kunne prøve å kjempe imot. Min kamp mot virrvaret har vært lang og beinhard, men i løpet av de siste syv månedene har jeg lært meg å sette pris på orden, planlegging og et gyllende rent kjøkken.

Hvis du, som jeg, har litt vanskeligheter med å holde styr på datoer, skolebøker, mobiltelefoner og vennebursdager - ikke bekymre deg! Her har jeg noen tips for bedre orden i sakene, særlig for deg som er utvekslingsstudent eller av andre grunner utlending i et fremmed land. Av oss kreves det jo ekstra mye.

1. Kjøp deg en avtalebok/notatbok/kalenderbok el. 
Som utvekslingsstudent er det greit å ha noe å skrive ned ting i, enten det er viktige hendelser, prøver på skolen eller bare noens bursdag. Ikke undervurder viktigheten av å skrive ned ting! Du kan tro at du klarer deg fint, og at det går helt greit å huske navnet på et eller annet sted du skal møte opp før utflukten med klassen - helt til du kommer på at du er i Polen (for eksempel), og at bokstavene er ganske rare og at du ikke klarer å uttale ting helt riktig, og at du selvfølgelig glemte å skrive det ned.

Når det gjelder kjøp av avtalebok, er det ganske deilig å være utvekslingsstudent. Som utvekslingsstudent har du nemlig fripass for å kjøpe den første og beste (og selvfølgelig dyreste) avtaleboka, for så å finne ut at den starter ved nyttår (logisk, for så vidt) og at du derfor må vente i tre måneder med å begynne å bruke den. Når du først kan begynne å bruke den, vil du sikkert finne den på salg i bokhandelen til halvparten av den allerede veldig høye prisen du betalte for den da du kjøpte den i oktober en gang.
Alt dette har du lov til å gjøre når du er utvekslingsstudent, fordi alle vet at du er ny og rar og forvirra. Benytt sjansen mens du ennå kan!

Jeg måtte vente lenge før jeg faktisk kunne begynne å skrive ned avtaler i denne boka, men det er som de sier: den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

2. Gjør det gøy å skrive ned ting! 
Hvor kjedelig er det ikke å skrive med gråblyant? Var du også en av de som satt i klasserommet på barneskolen og vred seg i frustrasjon fordi man ikke fikk lov til å skrive med noe annet enn gråblyant i norskheftet? Kunne vi ikke bare fått bruke en kulepenn, i det minste? Om ikke en oransje en som lyser i mørket, så i hvert fall en blå en fra Nille?

Enten du liker klistremerker, origami eller penner som lukter frukt, sier jeg bare: go for it! Da jeg skjønte at jeg kom til å gå på trynet hvis jeg fortsatte å glemme ting, måtte jeg ty til drastiske midler. Løsningen ble å gå til innkjøp av glitterpenner, og nå er avtaleboka mi ikke bare full av de avtalene og påminnelsene den burde være; den er også fargerik og glitrende.

Glitterpenner gjør det lettere å huske ting, men det gjør det også lettere å uttrykke seg. På mandag var jeg veldig stressa, fordi ingen hadde peiling på om vi hadde geografiprøve eller ikke. Noen nipugget, mens andre sa at "neida, det blir sikkert en annen dag." Avtaleboka mi fikk ta støyten. På torsdag, derimot, hadde jeg lite å gjøre, og da var det greit å minne meg selv på at jeg kunne ta meg litt fri og slappe av. Og lese om dinosaurer.

Jeg har fortsatt ikke stålkontroll, men det hjelper i hvert fall å ha en fin og fargerik bok og 8 glitterpenner man kan gå berserk med. Den eneste ulempen med denne metoden er at man aldri har noen garanti for at man ikke glemmer avtaleboka hjemme. Og tro meg, det skjer. Kanskje burde jeg gå til anskaffelse av en loggbok hvor jeg noterer tidspunkt og sted hver gang jeg bruker den første avtaleboka, så jeg alltid vet hvor den er. Men hvis jeg mister loggboka, da...

Nei, bare glem det. Det ordner seg sikkert.



God lørdag!

Utlendingens guide til å finne seg i ting som er litt irriterende

I dag var jeg lat, og ville ikke skrive. Men jeg må jo ha noe å forsyne leserne med (selv om det er vinterferie), så jeg lagde en videoblogg. I dag oppdaget jeg forresten at bloggen har runda 10 000 visninger, og dette feirer jeg i dag med... klaging. Men dette er ikke klage-klaging, men koseklaging! Så vet dere det.

For øvrig går alt supert! I dag starta jeg dagen med å gå for å hente ca. 100 ferskt fremkalte bilder hos fotografen. Jeg elsker den følelsen når man har henta bilder hos fotografen, åpner konvolutten og ser at en del av dem faktisk ble ganske bra. I morgen kommer jeg til å legge ut noen av de beste bildene. Det blir mest bilder av ting og tang fra nærmiljøet, og ikke så mye av meg og venner, fordi jeg ikke er helt sikker på om det er greit for alle at jeg legger ut sånne ting. Jeg kunne ha lagt ut bildene i dag, men hva skulle dere da ha å glede dere til? Det er jo sikkert ikke noe annet spennende som skjer i morgen, uansett.

I hvert fall, her er videobloggen:

PS: I videoen sier jeg at jeg ikke gidder å skrive, men etter at jeg hadde laget den ble det jo litt skriving likevel. Yay.
PPS: Når dere ser på videoen bør dere ha på veldig høy lyd, for lyden er kjempelav og jeg har ikke tatt meg tid til å bli skikkelig datanerd (ennå).

Når det kommer til utlendingens guide (som tross alt er en del av tittelen til dette innlegget), så har jeg et tips til alle fremtidige eller nåværende utvekslingselever der ute:

Hvis det er noe du savner helt grådig mye (nå snakker jeg ikke om sånne tulleting som jeg forteller om i videoen, men ordentlig hjemlengsel), husk at det er greit å ta deg litt tid for deg selv. Sett av en ettermiddag etter skolen eller noen timer i helga til å gjøre det du har lyst til å gjøre, og som får deg til å føle deg bedre. Enten det er å lage et måltid fra hjemlandet, skrive et dikt, skrive et blogginnlegg, se på yndlingsfilmen din, gå en tur eller kanskje bare lakke neglene. For noen hjelper det å snakke med et familiemedlem eller en venn fra hjemlandet, men det kan også virke mot sin hensikt og få deg til å lengte mer.

Her er for så vidt en gladnyhet til alle skandinaviske utvekslingselever! Uansett hvor i verden du er, så skal det godt gjøres at det ikke finnes en IKEA som du kan klare å ta deg en tur til i ny og ne. Der kan du få tak i godbiter som "pepperkaka" og knekkebrød, eller du kan tusle rundt og puste inn den hjemmekoselige duften av flatpakka, svenske bokhyller med menneskenavn.

inguzpinguz

Å være eller ikke være normal

Nå er det lenge siden jeg har gitt lyd fra meg. Igjen. Og jeg vet jeg kommer med unnskyldninger stadig vekk, så denne gangen skal jeg prøve å la være. Men her kommer det litt likevel. Det har seg nemlig sånn at siden sist jeg skrev har spenningskurven i livet mitt bare flatet ut helt, og jeg har ikke hatt noe å skrive om. Dette kan muligens ha noe å gjøre med at jeg ble smittet med en ganske fæl forkjølelse, som førte til at jeg praktisk talt ikke forlot rommet mitt på nesten en uke. Dagen da jeg begynte å føle meg litt bedre, derimot, dro jeg ut på sledetur. For det er jo den beste medisin mot alle forkjølelser. Og tro det eller ei - det virka.

Da jeg ble invitert på sledetur trodde jeg først at det var en sånn "normal" greie med hest og slede. Men er det noe jeg burde ha lært av YFU-seminaret i Poznan, så er det at det vi ser på som normalt kanskje er det helt motsatte et annet sted. Nå er ikke hest og slede det motsatte av normalt i Polen, for det er jo en del som driver med sånt også. Men det viste seg, denne vinterdagen, at det var en traktor som skulle være vår drahjelp på denne såkalte sledeturen. Så fikk det vel bare bære utfor, da!

Det første jeg la merke til da jeg, vertsbroren min og kona hans ankom stedet der vi skulle starte turen, var at jeg hadde glemt ullgenseren min hjemme. Selvfølgelig hadde jeg på meg superundertøyet fra Bjørn Dæhlie som mormor hadde sendt meg i posten (takk, mormor <3), men det er jo ikke nok når man lar mariusgenseren bli igjen i klesskapet hjemme. Ikke at de har hørt om mariusgenser i Polen, da. Men de skjønte hva jeg mente da jeg sa jeg hadde glemt genseren min, og jeg fikk låne en fleece. De var veldig gode med meg alle sammen, og passet på at jeg ikke var kald, samtidig som de tullet litt med at "den norske jenta fryser". Opplegget var sånn at en kompis av vertsbroren min har en slags gård eller noe sånt, og der har han traktorer og tilhengere og whatnot. Han hadde nettopp fått seg en ny traktor, og bakpå den hadde han hekta en liten slede hvor vi hadde all mat og drikke (hvilket vil si vodka og pølser - vi er da tross alt i Polen heh neida). Bakpå den sleden igjen hadde han hektet tre lange, robuste kjelker med plass til kanskje en 8 stykker på hver, og bak der igjen to små en- eller tomannskjelker. Vi var bare ti stykker, så det var masse plass til oss, og istedet fylte vi på med tepper så vi ikke skulle fryse. Jeg begynte med å sitte på med vertsbroren min og kona hans på den forreste kjelka, men etter hvert ble det kjedelig og kaldt, så jeg forflytta meg til den bakerste. På den bakerste sleden var det kun en ting som gjaldt: å holde seg fast og håpe på å ikke falle av. Og det gjorde vi. Jeg satt sammen med en venninne av en venn av... nei, hvordan var det igjen? Uansett. Å falle, det gjorde vi. Og det var kjempegøy! Hvem hadde trodd at en traktor kunne gå så fort? De traktorene som kjører rundt hjemme på Bøler (for ja, det er noen) kjører som regel veldig sakte. Men alt kjører jo som regel veldig sakte i Norge.

NB. Dette er IKKE et bilde fra vår sledetur, men det var omtrent slik det så ut. Bare med  færre folk og større traktor.

Akkurat som at vi i Norge har kvikk lunsj og appelsiner, har man i Polen vodka og sigaretter. Omtrent hver halvtime var det vodkapause, og da tok man (det vil si alle unntatt kona til vertsbroren min og jeg) vodkashots (etterfulgt av cola for å overdøve smaken), og traktorsjåføren vår tok seg en sigg. Disse pausene ble flere og flere utover dagen, og i skumringen kom vi frem til stedet der vi skulle lage bål. Folk tok fram pølser, sennep og ketchup, og selvfølgelig... vodka og øl. Jeg spiste grilla rundstykke med ketchup, og kom på at jeg hater å komme uforberedt til grillings, for da tror folk at vegetarianere bare spiser grilla brødskive, og det gjør vi jo ikke. Turen hjemover gikk fortere, fordi alle var ganske slitne. Traktoren kjørte rett frem uten alt tullballet som hadde vært på veien dit (han hadde latt det gå i sikksakk for at de på bakerste kjelke skulle få kjørt seg litt). Da jeg kom hjem var jeg dypfryst, utslitt og glad, og neste dag gikk jeg på skolen. Kjelketur gjør jammen meg susen!

Også var det en ting jeg gjerne ville spørre dere lesere om. En venn av meg fant nemlig en handleliste skrevet ned på en post-it-lapp, og jeg fikk ta vare på den.

På lista sto det:
pierogi med ost
vann
melk
żurek

Da jeg leste det, tenkte jeg at en handleliste faktisk sier litt om kulturen den kommer fra, og jeg lurte på:
hva er en typisk norsk handleliste? Kom med forslag! 

Jeg hadde forresten mareritt en natt for ikke så lenge siden. Her er en video dere kan se på hvis dere vil oppleve det samme. God natt.

Den lille jævelen

I dag er jeg syk, så jeg har soaka håret mitt i matvarer fra kjøleskapet og sett på The Hunger Games. Derfor blir dette et litt merkelig innlegg om hvordan man forandrer seg når man er på utveksling (fordi det virket ekstra tydelig akkurat i dag).

Mine utvekslingsvenner og jeg (vi er faktisk en liten gjeng her nede i Polen, tro det eller ei) kom frem til at det å være på utveksling nok må kunne sammenlignes litt med det å være gravid. Og hvis det er noen der ute som faktisk både har vært utvekslingselev og gravid (ikke på en gang, vel å merke), så vet nok dere mye mer om dette enn det vi gjør, men for å være helt ærlig så er det ikke overensstemmelsen mellom graviditet og utveksling som er poenget. Poenget med at jeg skriver dette er bare å gi folk en slags ide om hvordan det er å være på utveksling, ved å sammenligne det med noe som vi alle har fått høre så mange (for mange, og for detaljerte) historier om, nemlig graviditet.

Det begynner for mange med planleggingen. Man googler ting, leser om andres opplevelser, og denne prosessen kan være en veldig stor del av opplevelsen for mange. Man venner seg på en måte litt til ideen om å dra på denne livsforvandlende reisen, og også å leve resten av livet med det man sitter igjen med når reisen er over. Man gleder seg til å få nye medlemmer i familien, man planlegger ting å gjøre, ting man kan lære dem, ting som man vil gi av seg selv og videre til noen andre.

For andre kommer det litt mer brått på. Man har kanskje tenkt litt på det, og funnet ut at man ikke er klar for det ennå, eller at ting er helt greie som de er. Også plutselig skjer det noe som forandrer hele saken. Man kaster seg rundt (kanskje i noen tilfeller bokstavelig talt), og plutselig står man opp til øra i skjemaer som må fylles ut og ting som skal planlegges. Man må sørge for at økonomien er i boks, og at man virkelig er egnet til å gjennomføre det man har gitt seg ut på.

Så går det noen måneder, og man skjønner at nå kan man faktisk ikke snu lenger. Men for så vidt gjør det ingen ting at det ikke lenger går an å "abort the mission", for man er egentlig bare kjempegira. Snart begynner det for fullt.

I begynnelsen kan man føle seg litt rar. Noen føler seg kvalme eller veldig utmattede, og de fleste kan reagere med enormt mye følelser på nesten hva det skal være. I denne perioden anbefales det ikke å se på Titanic eller prøve noe du aldri har prøvd ut før - man risikerer rett og slett å ende opp i en fillete tårehaug på kjøkkengulvet. På samme måte kan man også reagere ekstremt positivt på kun det minste smil eller det minste kompliment, så man trenger da gudskjelov ikke å stenge seg helt inne fra omverdenen. Uansett hvordan man opplever denne perioden, så kommer man til å innse en ting: heldigvis er det bare 9 måneder igjen.

Så bærer det utfor, og oftere og oftere tar man seg selv i å gjøre helt sykt rare ting. Plutselig bråsnur man på vei til bussen fordi man finner ut av man har lyst til å ta en annen buss fra en annen bussholdeplass, eller man bestemmer seg for å kjøpe inn 40 forskjellige typer tyggis for å finne ut hvilken som er best. Man er sulten hele tiden. Man tar seg selv i å gapskratte veldig høyt i midten av et kjøpesenter, på grunn av en reklameplakat eller en bok med en litt uheldig tittel på et annet språk. Noen dager ler man av alt, andre dager går alt galt. Man klager og syter, og vil bare at alt skal være over. Gang etter gang må man forklare til seg selv og andre at "det er ikke meg, det er den lille jævelen som vokser inni meg!" Den største forskjellen er at hos gravide er den lille jævelen en baby, mens hos utvekslingsstudenter er det... nei, sannelig om jeg vet. Kanskje det rett og slett er det å bli voksen.

Det er lov å klage, hate og syte. Særlig når man bestiller chai latte og den ikke inneholder chai, men espresso. Det er en grunn til at det heter chai latte! CHAI, som betyr TE, og LATTE, som betyr MELK! Det er derfor den som serverer te heter chai wallah! DET ER FAEN IKKE NOE ESPRESSO I TE! HVA FAEN, POLEN.