En slags avslutning, tror jeg

Nå har det gått nesten en måned siden jeg kom hjem, og jeg har ikke blogget siden før jeg dro fra Polen. Dette er litt fordi jeg har hatt så mye å gjøre, og litt fordi jeg har vært redd for å skrive. Jeg tror nemlig at folk forventer å få høre veldig mye om det beryktede kultursjokket man får når man kommer hjem fra utveksling, hvor annerledes alt er, og hvordan man kan slite med å ta opp kontakten med gamle venner eller familiemedlemmer. Der må jeg dessverre skuffe dere.

Da jeg ankom flyplassen i Oslo, sto mamma, bror og en venninne og ventet på meg. Vi klemte og tok bilder og hoppet og danset, jeg kommenterte at broren min var blitt høyere og at mamma hadde fått lenger hår, og det var det. Jeg gikk til bilen med ødelagt koffert, vi hadde problemer med parkeringsautomaten, og vi kom oss av gårde litt for sent. Med andre ord - det føltes nesten som en helt vanlig dag i Oslo etter et par uker på ferie. Jeg møtte flere av mine beste venner de neste dagene, og det var som om jeg aldri hadde vært borte.

For to dager siden var det 22. juli, og jeg gikk ut i marka for å plukke markblomster som jeg skulle legge foran kirka. Da jeg tok trikken fra Ekeberg til byen den dagen, var det tre ting som slo meg: for det første, at jeg var i Oslo. For det andre, at jeg elsket det. Og for det tredje, at jeg aldri kunne tenke meg å bli her for resten av livet. For selv om det noen ganger føles som om jeg bare var borte i et par uker, kan jeg fortsatt lukke øynene når som helst og se for meg første skoledag, lørdagsmorgener og pierogi med familien, vesker fulle av ordbøker, pinlige presentasjoner foran fremmede mennesker på et fremmed språk, og den konstante kampen for å forstå den fremmede kulturen og bli kjent med nye tradisjoner. Og jeg vet at hvis jeg blir her for lenge, kommer jeg til å ville gjøre det igjen. For selv om det var øyeblikk i løpet av utvekslingsåret mitt hvor jeg ville avbryte hele prosjektet og dra hjem, så ville jeg så absolutt ha gjort det igjen hvis jeg hadde fått sjansen.

Med oppsummeringen av hjemkomsten unnagjort, må jeg si at jeg ikke er helt sikker på hva jeg skal gjøre med bloggen fremover. Jeg kommer nok til å la den bli værende her, men om jeg kommer til å skrive noe, det vet jeg ikke. Kanskje tar jeg opp blogginga igjen neste gang jeg skal utenlands, eller kanskje blir bloggen igjen som en slags suvenir fra utvekslingsåret mitt. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde løyet om jeg sa at jeg ikke allerede har begynt å planlegge hvor jeg skal dra på utveksling neste gang.

Ha det så lenge!

Ingus

Haglstorm

I går dro jeg fra Berlin, en by full av liv, mennesker fra hele verden, spennende kulturer og språk, hjem til... Dąbrowa Górnicza, full av liv, mennesker fra hele verden, spennende kulturer og språk! Det har seg nemlig sånn at vi har besøk fra fem forskjellige land på skolen vår denne uka. Elevene er fra Italia, England, Frankrike, Belgia og Tyskland. I dag feiret vi skolens bursdag, og jeg snakket polsk foran hele skolen. Det var bare én setning, men jeg hadde gruet meg til det kjempelenge. Det gikk heldigvis bra. Ingen døde, og enda bedre: ingen lo av meg. Sånne ting prioriteres dessverre når man er utvekslingsstudent.

Jeg forstår Hermine veldig godt, egentlig.

UanZ. Jeg skulle bare fortelle dere at jeg er tilbake fra Berlin, og at jeg har det kjempebra! Folk spør ofte om det ikke er veldig dumt å dra for å besøke eller møte familien sin (evt. få besøk) når man er på utveksling. Vanligvis anbefales det å ha så lite kontakt som mulig, men i mitt tilfelle, siden jeg dro veldig sent på året, og siden jeg dro til Berlin og ikke hjem, gikk det helt fint. Jeg fikk sett mora mi igjen, jeg fikk sett Berlin igjen, og jeg fikk kjørt t-bane! Som jeg lovte dere har jeg filmet til en videoblogg, jeg har bare ikke fått satt den sammen ennå. Det er så mye som skjer denne uka, med alle folka fra alle de landene, turer hit og dit og sånt, men jeg skal gjøre det så fort jeg får tid! Det blir den fresheste videobloggen på lenge, starring mora, Berlin og kanskje forvirrede tyskere på t-banen som aldri har sett et 3D-kamera før. Videobloggen kommer forresten IKKE i 3D, men når jeg får lært meg å montere 3D-bilder skal dere selvfølgelig få se Berlinpus1 i 3D.

For øvrig kan jeg fortelle at jeg fikk noen greier og saker av mora mi da jeg kom til Berlin, blant annet boka "Darlah - 172 timer på månen" av Johan Harstad (hadde lengta så lenge etter å dra til månen igjen), og HAGELSLAG FRA NEDERLAND! Boksen med hagelslag var litt banka opp fordi den hadde dratt fra Nederland til Norge til Berlin, men med litt teip og noen plastposer fikk jeg den jammen meg trygt med til Polen også.

Koste meg med Darlah og hagelslag (altså det jeg har på brødskiva, til de som ikke vet hva det er) etter skolen i dag. Av estetiske årsaker tok jeg nok på litt mer hagelslag enn man egentlig skal.

MEN

MÅTTE

SPISE

OPP

ALT

Berlin! Halleluja, Berlin!

Plutselig ble farten satt opp litt. Lærerne mine her i Polen har skjønt at jeg kan få til mer enn å bare sitte i skoletime etter skoletime og stirre intetanende ut i lufta. I dag hadde jeg en presentasjon om turistattraksjoner i Norge, hvor jeg kort sagt snakket varmt om steder jeg aldri har vært i hele mitt liv (typ Prekestolen, Tromsø og Nidarosdomen). På fredag skal jeg ha en prøve hvor jeg skal skrive litt om romantikken, og analysere et dikt (tror jeg). Og alt på polsk, selvfølgelig. I tillegg har jeg kjøpt meg en ny notatbok som er så fin at jeg vet jeg ikke kommer til å rive ut sider fra den, og jeg har lovet meg selv å skrive ned minst ett ord hver dag med forskjellige eksempelsetninger, bøyninger og alt mulig. Vi får håpe det funker.

Selv om et utvekslingsår er en stor reise i seg selv, så kan man jo på en måte si at det består av mange små reiser. En liten reise kan være å ta bussen til et ukjent sted, å møte et nytt menneske, eller å ta steget hvor man begynner å bruke vertsspråket daglig. De små reisene kan også være mer gradvise, som at man finner ut mer om seg selv og verden rundt en (ja, noen klisjeer gjelder faktisk i det virkelige liv). Noen reiser kan igjen være mer konkrete. Som den jeg skal snakke om nå.

På fredag skal jeg nemlig til Berlin! Det har seg sånn at min kjære, kjære mamma leier en leilighet der i to uker, og jeg skal komme på besøk de tre siste dagene hun er der. Egentlig anbefaler YFU å ikke ha alt for mye kontakt med de hjemme, men jeg tror nok at tre dager i Berlin med mora mi ikke kan gå så veldig galt. Jeg hadde uansett ikke hatt lyst til å dra til Oslo på besøk, det hadde blitt helt forferdelig vanskelig. Men Berlin er jo veldig nærme, og jeg har ikke sett mora mi på et halvt år, så dette blir nok jättekul! Jeg kommer ikke til å blogge mens jeg er der, men jeg skal nok få laget en real videoblogg! Kanskje blir det i 3D, til og med?

Det er bare tre dager til jeg skal dra, men jeg tror disse tre dagene kommer til å bli fire ganger så lange som de tre dagene jeg skal oppholde meg i Berlin. Jeg skulle ønske det var omvendt, men det er noe som skjer med tida i sånne situasjoner. Og ikke kom her og si at tida går framover i en rett linje! Den hopper og snurrer og spinner og løper stenger og slenger seg i tau, i flere dimensjoner enn vi kan tenke oss.
Jeg leser 1Q84 av Haruki Murakami, skjønner dere, og jeg er på de siste 100 sidene nå - endelig. Det har tatt meg veldig lang tid å lese 1Q84, og særlig mot slutten. Jeg visste at jo mer jeg leste, jo fortere ble jeg ferdig med boka (ja, sånn er det jo dessverre med lesing). Dette har ikke så mye med utveksling å gjøre, men jeg anbefaler dere å plukke opp 1Q84 hvis dere ikke allerede har lest den! Jeg driter i om du har dysleksi, jeg driter i hva slags bøker du liker, og jeg driter i om du "aldri har tid til å lese". Når kongen av parallelle universer, syke absurditeter og fantastisk komplekse karakterer har skrevet en bok på hele 3 bind, så er det en gave til verden, og verden skal for faen ta imot. 

Hvor var vi? Berlin! Jeg gleder meg helt forferdelig mye! Hvor skal jeg starte? Jo, selvfølgelig: jeg skal se mora mi igjen. Og jeg skal se Berlin igjen! Og jeg skal ta t-banen igjen! Riktignok ikke Oslobanen, men t-bane er t-bane når man er skikkelig sulten. På t-bane, altså.

Her er forresten en sang jeg går og nynner på for tiden. Dette er en sang som jeg tror hele min nærmeste familie kjenner til, og det var med denne sangen vi ble kjent med Berlin (og, du gjettet riktig, Brandenburg) for noen år siden. Denne gangen skal jeg nok ikke til Brandenburg, men det er jo kjekt å vite at det ligger der i utkanten og eksisterer i all sin kjiphet, mens jeg er i Berlin med mora.

Jeg kan koke tyll

Utveksling handler ikke bare om skolearbeid, kultursjokk og hjemlengsel, man skal jo kunne ha det litt gøy også. Og det skal vi gjøre i dag.

For noen uker siden sendte jeg en polsk hitlåt til broren min hjemme i Norge, og spurte om han ville høre litt på teksten og skrive ned det han hørte. I dag sendte han meg det han hadde skrevet ned (med hjelp fra mamma), og sammen lagde vi komplette norske lyrics til den polske sangen. Selvfølgelig er vi ikke de første som har gjort dette, for såkalte Misheard Lyrics-videoer har blitt veldig populære, også hjemme hos oss. Vi hadde for en tid siden litt hekta på Åpen Posts "Nattkjole med urin", og i dag lagde vi altså en egen.

Nå som jeg har denne videoen, kan jeg se på den hver gang jeg vil ha meg en liten latter, eller hvis jeg rett og slett trenger å føle meg hjemme i et større fellesskap for erting av polsk listepop. Uansett, så gleder jeg meg til å ta Dovretoget når jeg kommer hjem, og virkelig bare kjenne på det. Yo.

PS: Litt tilleggsinformasjon som mora og brora ba meg om å ta med, så det ikke oppstår total forvirring:
Patrick Kjelsen er ikke et hvilket som helst navn, det finnes nemlig en teori om at Patrick Kjelsen er navnet på enhver polsk mors elsker. Nå vet dere det. Bare så dere ikke skulle freake ut. Og hvis noen av dere som leser dette tilfeldigvis heter Patrick Kjelsen, så... vel, da er du en polsk mors elsker, enten du liker det eller ikke.

Tudelu!

Pregschange Awards 2013

For litt siden fikk jeg pakke nummer etthundreogørten fra Norge, og jeg tenkte at snart kunne det gjøre seg med en stor takk. Og så kom jeg på at det var enklere sagt enn gjort, for det er jo så mange som har bidratt til å gjøre oppholdet her så bra som mulig. Siden jeg er halvveis, altså "5 måneder på vei", og siden jeg fikk kjempekjempekjempelyst til å blogge om dette i dag, har jeg laget Pregschange Awards 2013.

Her er kåringene:

Næringskilde-/dekorasjonsleverandørprisen går til mormor!

Dette er bare en brøkdel av det mormor har sendt til meg siden jeg kom til Polen. Jeg har fått brev, sokker, sjokolade, lydbøker, bilder, "Moranisser", juleengler, pepperkaker og til og med en shorts som hun hadde strikka!
 


Vanntilførselsprisen går til Imsdal for å ha holdt meg hydrert mens jeg slet med å venne meg til det polske drikkevannet. Jeg er ikke kresen, men jeg drikker mye vann. Ergo kan jeg smake forskjellen. Enkelt og greit.

Humorprisen deles ut til både Ylvis, Nytt på Nytt og Norges blomstrende mangfold av sære dialekter, for å gi meg noe å le av når jeg føler at jeg er den eneste her som absolutt ikke forstår polsk humor. I det hele tatt. Serr.

Tverrkulturell humor-prisen deles ut til min venn Martyna, som har sendt meg så sykt mange morsomme videoer på YouTube at jeg har skjønt at det tross alt er noen i Polen som forstår humoren min.

Kose- og "ååå"-hetsprisen deles ut til polske gamle damer på bussen, bare... fordi.

Trøsteprisen (som for øvrig er en av de gjeveste prisene en utvekslingsstudent kan dele ut, før trøst trengs) går til the one and only Timbuktu!

 

Føle-seg-hjemme-prisen er en pris som deles ut kollektivt til hele klassen min og vertsfamilien jeg bor hos nå, men også til tilfeldige mennesker som smiler til meg i butikken eller sier god morgen i nabolaget.

 

Føle-at-man-vil-føle-seg-hjemme-når-man-kommer-hjem-igjen-prisen går til Anna Randomdance Lanto, for to helt fantastiske sangvideoer på facebook. Sitat fra den ene sangen:

"og du, du skal få flere klemmer enn det som er sunt når du kommer tilbake. Jeg skal legge min panne inntil din hake, for jeg rekker ikke opp til din afro-hårtopp. Vi spurte og du svarte, jeg har aldri sett på maken. Bortsett fra Disa, som svarte enda fortere enn deg, men det er greit." Sjelden har jeg følt meg så akseptert og velkommen som da. Og jeg tror ikke jeg trenger å engste meg for hvordan ting er når jeg kommer hjem, for jeg kommer til å få så mange klemmer!

 

Krydder i hverdagen-prisen går til Tormod Lang (a.k.a. Knerten, a.k.a. Brushan, a.k.a. Tonne, a.k.a. T-Wand (fant opp det nå nettopp), a.k.a. Plutonium Skurefille, a.k.a. Psrsrjom Prsjsrrsom (jeg aner virkelig ikke hvordan det staves, men det uttales som om man lager prompelyder med munnen og legger til -om på slutten), a.k.a. Brora, a.k.a. domroT), for... vel, hva tror du, herregud. Krydder i hverdagen. Bokstavelig talt.

Broren min ga meg den beste julegaven NOENSINNE! Jeg kødder ikke engang. Dette er den aller beste julegaven jeg har fått noen gang; tacokrydder til potetgull. Har ikke prøvd ennå, men jeg lover at når jeg gjør det skal jeg melde fra til dere lesere. Hørt det er awesome da! Stoler jo (nesten) alltid på broras matsmak.



Superfamily

Nå har mora, fara og brora overgått seg selv, altså! I dag kom NRK-Line og -Bjørn på besøk, og de hadde med pakke fra family'n i tillegg til sjokolade fra Line. Jeg fikk pysj, masse sjokolade, en J.M. Coetzee-bok, to sikt fine kort, selvklebende sommerfugler fra tiger, et skjerf, en liten reflekskattepussoftkittywarmkittylittleballoffur, to par sokker og en Henne-blad. Sjokoladen skal jeg selvsagt dele (bortsett fra Odense-sjokoladen, som ikke er på bildet fordi den foreløpig oppholder seg på hemmelig skjulested), og det var forresten stratos der også, men den har vi spist opp allerede. Eller rettere sagt, den har vertspappa spist opp allerede. Liker ikke godteri, du liksom. Fikk i tillegg et par Dr. Martens, men de er magiske og har derfor rett til å nedlegge bildeveto. Og det gjorde de. Sokkene jeg fikk var visst så tjukke (jamen hæ de ekke så tjukke da) at vertsmamma sa: "Fortell foreldrene dine at vi ikke bor på Grønland!" hun siktet da selvfølgelig til Grønland, verdens største øy, ikke til Grønland i Oslo.

Hilsen mamma pluss pappa pluss tormod pluss katt pluss katt. Kattekatt! Dobbelkatt! Og trippelkatt fordi jeg fikk reflekskatt og firpelkatt fordi Coetzee høres litt ut som katt. neida

Fun fact: Superfamily er et norsk band fra Moss. De liker Polen, akkurat som jeg.