En slags avslutning, tror jeg

Nå har det gått nesten en måned siden jeg kom hjem, og jeg har ikke blogget siden før jeg dro fra Polen. Dette er litt fordi jeg har hatt så mye å gjøre, og litt fordi jeg har vært redd for å skrive. Jeg tror nemlig at folk forventer å få høre veldig mye om det beryktede kultursjokket man får når man kommer hjem fra utveksling, hvor annerledes alt er, og hvordan man kan slite med å ta opp kontakten med gamle venner eller familiemedlemmer. Der må jeg dessverre skuffe dere.

Da jeg ankom flyplassen i Oslo, sto mamma, bror og en venninne og ventet på meg. Vi klemte og tok bilder og hoppet og danset, jeg kommenterte at broren min var blitt høyere og at mamma hadde fått lenger hår, og det var det. Jeg gikk til bilen med ødelagt koffert, vi hadde problemer med parkeringsautomaten, og vi kom oss av gårde litt for sent. Med andre ord - det føltes nesten som en helt vanlig dag i Oslo etter et par uker på ferie. Jeg møtte flere av mine beste venner de neste dagene, og det var som om jeg aldri hadde vært borte.

For to dager siden var det 22. juli, og jeg gikk ut i marka for å plukke markblomster som jeg skulle legge foran kirka. Da jeg tok trikken fra Ekeberg til byen den dagen, var det tre ting som slo meg: for det første, at jeg var i Oslo. For det andre, at jeg elsket det. Og for det tredje, at jeg aldri kunne tenke meg å bli her for resten av livet. For selv om det noen ganger føles som om jeg bare var borte i et par uker, kan jeg fortsatt lukke øynene når som helst og se for meg første skoledag, lørdagsmorgener og pierogi med familien, vesker fulle av ordbøker, pinlige presentasjoner foran fremmede mennesker på et fremmed språk, og den konstante kampen for å forstå den fremmede kulturen og bli kjent med nye tradisjoner. Og jeg vet at hvis jeg blir her for lenge, kommer jeg til å ville gjøre det igjen. For selv om det var øyeblikk i løpet av utvekslingsåret mitt hvor jeg ville avbryte hele prosjektet og dra hjem, så ville jeg så absolutt ha gjort det igjen hvis jeg hadde fått sjansen.

Med oppsummeringen av hjemkomsten unnagjort, må jeg si at jeg ikke er helt sikker på hva jeg skal gjøre med bloggen fremover. Jeg kommer nok til å la den bli værende her, men om jeg kommer til å skrive noe, det vet jeg ikke. Kanskje tar jeg opp blogginga igjen neste gang jeg skal utenlands, eller kanskje blir bloggen igjen som en slags suvenir fra utvekslingsåret mitt. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde løyet om jeg sa at jeg ikke allerede har begynt å planlegge hvor jeg skal dra på utveksling neste gang.

Ha det så lenge!

Ingus

Med (17. mai-) tog gjennom Polen - del 1

I går gikk jeg meg bort på vei hjem fra skolen. Igjen. Denne gangen var det verre enn forrige gang, for jeg brukte faktisk over en time på å finne veien hjem igjen. Jeg tok bussen litt senere enn jeg pleier, fordi jeg hadde vært og handlet inn litt småting jeg trengte, og som alltid var jeg den siste som ble informert om at bussen ikke gikk sin vanlige rute i dag. Jeg gikk av et eller annet sted alt for langt unna hjemme (hint: det var geiter og høner der), og måtte finne veien tilbake på egenhånd. Selvfølgelig kunne jeg ha ventet på bussen tilbake, men jeg bestemte meg for å følge magefølelsen og gå hjem selv. Magefølelsen min var som alltid helt feil, så jeg endte opp med å gå i sirkler i 20 minutter før jeg endelig skjønte at det var noe galt, og så bruke enda 40 minutter på å komme meg helt hjem. Selv om det var veldig fint å se seg rundt i nye omgivelser (jeg så utrolig mange fine bygninger og mange fine dyr), så kom det et tidspunkt da jeg tenkte: "jaja, om jeg ender  opp med å måtte streife gatene i Gokk, Polen for alltid, så har jeg i hvert fall veska full av sjampo, tannkrem og antibac." Jeg kom meg likevel helskinnet hjem, også hadde jeg i hvert fall en god unnskyldning for å ikke trene den dagen. Ikke at jeg hadde tenkt til det uansett.

Men nok om gårsdagens lille gåsegbort-historie. Det jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om i dag, var en litt annen tur, nemlig turen min til Gdańsk, Poznań og Opalenica, som startet på selve 17. mai (!) og varte en hel uke.

På fredag våknet jeg til et veldig stille nabolag. Det var nesten litt for stille. Så kom jeg på at det selvfølgelig manglet korpsmusikk og hylende barn i penklær. Det gikk opp for meg at det faktisk var 17. mai, og at jeg var i et helt fremmed land. Og det var egentlig helt greit. For å gjøre litt stas på det likevel, tok jeg på meg en blå kjole og pakket håndbagasjen min i en rød veske. Neglene hadde jeg allerede malt hvite dagen i forveien.

SJIKKELAKKE, SJIKKELAKKE, SHOW SHOW... nei, faen, det er fortsatt et år igjen til det er min tur.

Så dro jeg avgårde, da. Togturen tok uendelig mange timer, og jeg har ikke tenkt til å skrive om alt. Her er heller noen bilder:

Etter en tre-fire timer på toget kom vi endelig frem til Wrocław. Gud, som jeg elsker denne byen! Jeg var her for første gang i 2010, tror jeg, og jeg ble helt forelsket. Det var faktisk en av grunnene til at jeg ville tilbake til Polen som utvekslingsstudent. 

Hadde tenkt til å ta bilde av de fine mennene i oransje drakter som så ut som Tweedledee og Tweedledum fra Alice i Eventyrland, men Eva ødela alt.

Det bar videre til Gdańsk, og dette var faktisk det eneste bildet jeg tok i byen denne dagen. Jeg var nemlig så utrolig sliten på grunn av sola. Kjære nordmann som ber til værgudene om sommer og sol: vær forsiktig med hva du ønsker deg!  Grunnen til at jeg tok dette bildet var egentlig bare på grunn av den svære reklameplakaten som sier "flyreiser til Skandinavia." Jeg tenkte bare: YES. 17. mai. Kaldt. Brunost. Men så snudde jeg meg rundt og så alle de fine menneskene jeg var med, den fine byen Gdańsk og de søte, gamle damene med firkantede sko, og tenkte at det er nok ikke gælig å bli her litt til. Det, også litt på grunn av at jeg tidligere på dagen hadde møtt en gruppe harrynordmenn på polentur som var til å spy av.

Senere på dagen dro vi til Sopot, og jeg fikk se sjøen igjen for første gang på nesten 9 måneder! Jeg var førstemann til å komme meg ut i vannet for å vasse, selv om folk sa at vannet var "skittent". Som dere kanskje ser på bildet, hadde sola for lengst gjemt seg bak en haug med mørke skyer (hvilket jeg var veldig glad for), og knappe minutter etter at jeg tok dette bildet brøt den største sand- og regnstormen jeg har vært med på i hele mitt liv. Jeg har faktisk aldri sett så mye regn på én gang. Og jeg har vært i Bergen opptil flere ganger. Ok, én gang. Men likevel. 

Jeg tror folk synes det var litt rart at vi var så gira på stormen, men det var faktisk noe av det kuleste jeg har vært med på (i hvert fall når det kommer til naturfenomener) noensinne. Vi søkte ly sammen med noen andre folk inni en bygning, men så måtte vi komme på en god unnskyldning for å kunne løpe ut i regnet igjen. Vi tok en løpetur til bokhandelen og tilbake, og på kun 2-3 minutter så vi ut som på bildet ovenfor. Alt var gjennomvått. Absolutt alt. Klærne var tunge, håret klistra seg til fjeset, kameraene mine var såvidt trygge der de lå innpakket i resten av (de tørre) klærne mine i veska mi. På veien hjem møtte jeg en gjeng med svensker (det skulle vise seg senere at det var fullt av dem både i Sopot og i Gdańsk), og etter å ha prata litt med dem fikk jeg igjen troen min på skandinaver på ferie. Så lenge det varte, i hvert fall.PS: veit ikke hvordan det skjedde, men den som tokk dette bildet traff jo blink. 10 poeng for kyssende kjærestepar som står rett ved en plakat som sier "slem/sint dame".

Det var alt jeg rakk (les: gadd) å skrive om for i dag. del 2, og eventuelt også 3 (det spørs) kommer senere. Hvor mye senere, det vet jeg ikke. Men hallo, det er jo meg, så det kan nok ta en stund. Hvis dere er sykt utålmodige, kan dere jo følge meg på instagram (@eskimochain), hvor dere nå blant annet kan se et bilde fra da jeg gikk meg bort på vei hjem fra skolen. Jeg legger også ut bilder av nonner, yndlingstreet mitt og busser som kjører med dørene åpne (ja, de gjør det noen ganger i Polen). Ikke fordi det er så jævlig interessant, men fordi jeg også blir lei av å spille Candy Crush noen ganger. Jeg er da bare et menneske.

Vi snakkes!

Om 17. mai-togtur, flaggdebatt og å være eller ikke være (flagg)

For det første: Kjære Norge. Gnålinga deres om utenlandske flagg i norske 17. mai-tog er så høylytt at jeg hører den helt til Polen. Vær så snill, slutt. Dere kunne jo ha sugd gleden ut av enhver enhjørningballong og krone-is noensinne. Slutt å klage på at det bor forskjellige folk i landet vårt, særlig i tiden frem mot dagen da vi feirer demokrati og frihet! Frem med bunad, sukkerspinn og øl, her skal det toges!

Det er sikkert en del av dere som har måttet tåle min konstante gnåling om 17. mai. Vel, heldigvis for dere er det snart over! I morgen kommer dagen som vi nordmenn feirer som om vi var det største og viktigste folket i verden (selv om det i realiteten knapt er 5 millioner av oss), dagen der barna kan spise så mye iskrem de vil, og dagen som alltid har vært min yndlingsdag gjennom hele året. Jeg tror faktisk at det kunne ha vært helt greit å droppe både bursdag og jul, hvis jeg bare kunne få beholde 17. mai. I år blir det dessverre omvendt. Det blir både bursdag og jul (såvidt jeg vet), men 17. mai må jeg nesten bare klare å være foruten. Og kanskje det blir bra for meg, hvem vet? Jeg tenker jo alltid på at jeg ikke har lyst til å bo i Norge absolutt hele livet (over mitt lik), så jeg må vel klare meg en 17. mai uten vinkende tronarvinger, kåte avgangselever i røde snekkerbukser og småbarn i minibunader dekket av fløteis og Silly String.

Sånn ser alle de små barna ut på 17. mai, her representert ved lillebroren min.

Sånn ser alle de store barna ut på 17. mai. Her representert ved... russetoget i Oslo, antar jeg. 

Sånn ser vinkende tronarvinger ut på 17. mai, her representert ved førstemann i arverekka pluss familie. Er det bare jeg som synes Haakon ser sinnssvakt bra ut i bunad? 

For å få hodet over på andre saker, har jeg så smått begynt å lære meg arabisk. Ja, jeg vet jeg burde vente med å begynne på et nytt språk til jeg er ferdig med utveksling i Polen, men det er ikke sånn jeg fungerer. Jeg trenger å holde på med ting, og særlig nye, utfordrende ting. Jeg elsker fortsatt polsk over alt på jord, men jeg tenkte at jeg likegodt kunne prøve å lære meg det arabiske alfabetet på siden, som en start. Dessverre gikk det litt lenger enn som så, for jeg kom uheldigvis til å inngå et veddemål med en venn av meg fra Tyskland, som ganske enkelt går ut på at jeg må fortsette å lære arabisk (og gjøre synlige fremskritt) i fire måneder, hvis ikke må jeg la ham få full tilgang til min facebookprofil i en time. Det motsatte skjer selvfølgelig hvis jeg vinner. Jeg har aldri fått så veldig mye tilfredsstillelse ut av å kødde rundt på andres facebookprofiler, men uavhengig av veddemålet hadde det faktisk vært fint å kunne pushe seg selv til å faktisk fokusere på noe i mer enn to uker. Vi får se hvordan det går.

Jeg er skikkelig gira på det her, altså. Håper bare det varer. Har nettopp laget flashcards med alle bokstavene i alfabetet skrevet i rosa, og har inkludert alle formene av hver bokstav (isolert form, begynnende form, osv. Google it). Synes min gode venn fra Tyskland bør gi opp nå, jeg. 

Heldigvis blir ikke 17. mai bare korpsmusikkabstinenser og dagdrømming om et Oslo badet i rød, hvit og blå jubel, heliumballonger og sang. Jeg skal nemlig på seminar på lørdag, og siden det ligger i Gdańsk, som er ganske langt unna, må vi først dra til Opalenica og overnatte hos en medutvekslingsstudent fra Tyskland (som tilfeldigvis er den samme jeg har inngått det veddemålet med). Der skal kontrakten underskrives, og jeg skal vise ham at jeg faktisk er seriøs med arabisklæringen. Så blir det grillparty, og om ikke annet er jo det litt 17. mai-aktig, da. Og det beste er at vi skal ta tog dit (turen tar ca. 7 timer), så da får jeg jo 17. mai-tog likevel! JA! Har jeg forresten fortalt dere at jeg elsker polske tog? Jeg føler meg som om jeg er på vei til Galtvort, bare at det aldri kommer en tralle full av magisk godteri. Jeg blir skuffet hver gang.

Uansett, jeg har tenkt til å gå i blå kjole og male neglene mine i rødt, hvitt og blått, siden jeg faktisk ikke har noe flagg. Ut ifra dette har jeg kommet opp med et nytt motto, som lyder: "har du ikke det du trenger - bli det du trenger." I dette tilfellet trenger jeg flagg. Så jeg skal bli flagg.

Har forresten hørt det skal bli regn i Oslo i morgen. Haha.

Snakkes a, norsker. Eller hæ, hva var det det het igjen? Æsj, glem det. Kos dere på yndlingsdagen min! Sett pris på 17. mai, for det er den beste tradisjonen vi har i Norge (og kanskje den eneste jeg faktisk alltid gleder meg til)! Nyt dagen, uansett vær. Sånn som de alltid gjør i Bergen. For faen.

inguz

Alt som var av søtt og godt

I går morges dro det siste sporet av en ukelang multinasjonal utveksling i Polen hjem - nemlig franskmennene. Allerede på fredag dro folka fra England, Belgia, Romania, Tyskland og Italia hjem, og etter det har jeg vært helt forferdelig rastløs. Det er litt rart, men det at de dro hjem ble et enda større sjokk enn det var å komme hjem fra Berlin. Og jeg tror ikke det var fordi de dro avgårde, men fordi jeg ikke gjorde det. Det var nemlig så mye vi snakket om og gjorde som minte meg på at det jo faktisk er en hel verden der ute, utenfor lille Polen. Og det var et eller annet inni meg som hadde lyst til å bli med dem, slippe å være fanget av alle grensene som må settes hele tiden når man er på utveksling. De tankene har roet seg litt ned nå,  for jeg vet jo at jeg bare har tre måneder igjen og at et år er lite i forhold til et helt liv. Det er i hvert fall det folk sier.

For første gang på 7 måneder møtte Eva og jeg noen få mennesker som vi kunne kommunisere med helt problemfritt, og som vi faktisk kunne føre lengre samtaler med om hva det skulle være (Eva med franskmennene, jeg med engelskmennene). Nå er det forbi.

Men det er jo ikke rart at vi ble litt forfjamsa, da. De kom og de dro, og det var over i en fei. Og vi ble igjen her, da, som de to eneste utlendingene, og visste ikke helt hvor vi skulle gjøre av oss. Jeg sitter og nynner på Være trist-sangen fra Karius og Baktus, og har bytta ut alle ordene for søtsaker med navn på folk fra utvekslingsprogrammet, så sangen beskriver egentlig ganske godt hva vi føler. Hva tannbørsten skal representere, det... får dere finne ut selv. For faen.

Unnskyld meg, men jeg har en myk seng i et bekmørkt rom som venter på at jeg skal komme og legge meg i den og trekke dyna godt over hodet mens jeg hører på Fleet Foxes og nynner stille for meg selv. Hada.

Berlin! Halleluja, Berlin!

Plutselig ble farten satt opp litt. Lærerne mine her i Polen har skjønt at jeg kan få til mer enn å bare sitte i skoletime etter skoletime og stirre intetanende ut i lufta. I dag hadde jeg en presentasjon om turistattraksjoner i Norge, hvor jeg kort sagt snakket varmt om steder jeg aldri har vært i hele mitt liv (typ Prekestolen, Tromsø og Nidarosdomen). På fredag skal jeg ha en prøve hvor jeg skal skrive litt om romantikken, og analysere et dikt (tror jeg). Og alt på polsk, selvfølgelig. I tillegg har jeg kjøpt meg en ny notatbok som er så fin at jeg vet jeg ikke kommer til å rive ut sider fra den, og jeg har lovet meg selv å skrive ned minst ett ord hver dag med forskjellige eksempelsetninger, bøyninger og alt mulig. Vi får håpe det funker.

Selv om et utvekslingsår er en stor reise i seg selv, så kan man jo på en måte si at det består av mange små reiser. En liten reise kan være å ta bussen til et ukjent sted, å møte et nytt menneske, eller å ta steget hvor man begynner å bruke vertsspråket daglig. De små reisene kan også være mer gradvise, som at man finner ut mer om seg selv og verden rundt en (ja, noen klisjeer gjelder faktisk i det virkelige liv). Noen reiser kan igjen være mer konkrete. Som den jeg skal snakke om nå.

På fredag skal jeg nemlig til Berlin! Det har seg sånn at min kjære, kjære mamma leier en leilighet der i to uker, og jeg skal komme på besøk de tre siste dagene hun er der. Egentlig anbefaler YFU å ikke ha alt for mye kontakt med de hjemme, men jeg tror nok at tre dager i Berlin med mora mi ikke kan gå så veldig galt. Jeg hadde uansett ikke hatt lyst til å dra til Oslo på besøk, det hadde blitt helt forferdelig vanskelig. Men Berlin er jo veldig nærme, og jeg har ikke sett mora mi på et halvt år, så dette blir nok jättekul! Jeg kommer ikke til å blogge mens jeg er der, men jeg skal nok få laget en real videoblogg! Kanskje blir det i 3D, til og med?

Det er bare tre dager til jeg skal dra, men jeg tror disse tre dagene kommer til å bli fire ganger så lange som de tre dagene jeg skal oppholde meg i Berlin. Jeg skulle ønske det var omvendt, men det er noe som skjer med tida i sånne situasjoner. Og ikke kom her og si at tida går framover i en rett linje! Den hopper og snurrer og spinner og løper stenger og slenger seg i tau, i flere dimensjoner enn vi kan tenke oss.
Jeg leser 1Q84 av Haruki Murakami, skjønner dere, og jeg er på de siste 100 sidene nå - endelig. Det har tatt meg veldig lang tid å lese 1Q84, og særlig mot slutten. Jeg visste at jo mer jeg leste, jo fortere ble jeg ferdig med boka (ja, sånn er det jo dessverre med lesing). Dette har ikke så mye med utveksling å gjøre, men jeg anbefaler dere å plukke opp 1Q84 hvis dere ikke allerede har lest den! Jeg driter i om du har dysleksi, jeg driter i hva slags bøker du liker, og jeg driter i om du "aldri har tid til å lese". Når kongen av parallelle universer, syke absurditeter og fantastisk komplekse karakterer har skrevet en bok på hele 3 bind, så er det en gave til verden, og verden skal for faen ta imot. 

Hvor var vi? Berlin! Jeg gleder meg helt forferdelig mye! Hvor skal jeg starte? Jo, selvfølgelig: jeg skal se mora mi igjen. Og jeg skal se Berlin igjen! Og jeg skal ta t-banen igjen! Riktignok ikke Oslobanen, men t-bane er t-bane når man er skikkelig sulten. På t-bane, altså.

Her er forresten en sang jeg går og nynner på for tiden. Dette er en sang som jeg tror hele min nærmeste familie kjenner til, og det var med denne sangen vi ble kjent med Berlin (og, du gjettet riktig, Brandenburg) for noen år siden. Denne gangen skal jeg nok ikke til Brandenburg, men det er jo kjekt å vite at det ligger der i utkanten og eksisterer i all sin kjiphet, mens jeg er i Berlin med mora.

Utlendingens guide til å finne seg i ting som er litt irriterende

I dag var jeg lat, og ville ikke skrive. Men jeg må jo ha noe å forsyne leserne med (selv om det er vinterferie), så jeg lagde en videoblogg. I dag oppdaget jeg forresten at bloggen har runda 10 000 visninger, og dette feirer jeg i dag med... klaging. Men dette er ikke klage-klaging, men koseklaging! Så vet dere det.

For øvrig går alt supert! I dag starta jeg dagen med å gå for å hente ca. 100 ferskt fremkalte bilder hos fotografen. Jeg elsker den følelsen når man har henta bilder hos fotografen, åpner konvolutten og ser at en del av dem faktisk ble ganske bra. I morgen kommer jeg til å legge ut noen av de beste bildene. Det blir mest bilder av ting og tang fra nærmiljøet, og ikke så mye av meg og venner, fordi jeg ikke er helt sikker på om det er greit for alle at jeg legger ut sånne ting. Jeg kunne ha lagt ut bildene i dag, men hva skulle dere da ha å glede dere til? Det er jo sikkert ikke noe annet spennende som skjer i morgen, uansett.

I hvert fall, her er videobloggen:

PS: I videoen sier jeg at jeg ikke gidder å skrive, men etter at jeg hadde laget den ble det jo litt skriving likevel. Yay.
PPS: Når dere ser på videoen bør dere ha på veldig høy lyd, for lyden er kjempelav og jeg har ikke tatt meg tid til å bli skikkelig datanerd (ennå).

Når det kommer til utlendingens guide (som tross alt er en del av tittelen til dette innlegget), så har jeg et tips til alle fremtidige eller nåværende utvekslingselever der ute:

Hvis det er noe du savner helt grådig mye (nå snakker jeg ikke om sånne tulleting som jeg forteller om i videoen, men ordentlig hjemlengsel), husk at det er greit å ta deg litt tid for deg selv. Sett av en ettermiddag etter skolen eller noen timer i helga til å gjøre det du har lyst til å gjøre, og som får deg til å føle deg bedre. Enten det er å lage et måltid fra hjemlandet, skrive et dikt, skrive et blogginnlegg, se på yndlingsfilmen din, gå en tur eller kanskje bare lakke neglene. For noen hjelper det å snakke med et familiemedlem eller en venn fra hjemlandet, men det kan også virke mot sin hensikt og få deg til å lengte mer.

Her er for så vidt en gladnyhet til alle skandinaviske utvekslingselever! Uansett hvor i verden du er, så skal det godt gjøres at det ikke finnes en IKEA som du kan klare å ta deg en tur til i ny og ne. Der kan du få tak i godbiter som "pepperkaka" og knekkebrød, eller du kan tusle rundt og puste inn den hjemmekoselige duften av flatpakka, svenske bokhyller med menneskenavn.

inguzpinguz

Pregschange Awards 2013

For litt siden fikk jeg pakke nummer etthundreogørten fra Norge, og jeg tenkte at snart kunne det gjøre seg med en stor takk. Og så kom jeg på at det var enklere sagt enn gjort, for det er jo så mange som har bidratt til å gjøre oppholdet her så bra som mulig. Siden jeg er halvveis, altså "5 måneder på vei", og siden jeg fikk kjempekjempekjempelyst til å blogge om dette i dag, har jeg laget Pregschange Awards 2013.

Her er kåringene:

Næringskilde-/dekorasjonsleverandørprisen går til mormor!

Dette er bare en brøkdel av det mormor har sendt til meg siden jeg kom til Polen. Jeg har fått brev, sokker, sjokolade, lydbøker, bilder, "Moranisser", juleengler, pepperkaker og til og med en shorts som hun hadde strikka!
 


Vanntilførselsprisen går til Imsdal for å ha holdt meg hydrert mens jeg slet med å venne meg til det polske drikkevannet. Jeg er ikke kresen, men jeg drikker mye vann. Ergo kan jeg smake forskjellen. Enkelt og greit.

Humorprisen deles ut til både Ylvis, Nytt på Nytt og Norges blomstrende mangfold av sære dialekter, for å gi meg noe å le av når jeg føler at jeg er den eneste her som absolutt ikke forstår polsk humor. I det hele tatt. Serr.

Tverrkulturell humor-prisen deles ut til min venn Martyna, som har sendt meg så sykt mange morsomme videoer på YouTube at jeg har skjønt at det tross alt er noen i Polen som forstår humoren min.

Kose- og "ååå"-hetsprisen deles ut til polske gamle damer på bussen, bare... fordi.

Trøsteprisen (som for øvrig er en av de gjeveste prisene en utvekslingsstudent kan dele ut, før trøst trengs) går til the one and only Timbuktu!

 

Føle-seg-hjemme-prisen er en pris som deles ut kollektivt til hele klassen min og vertsfamilien jeg bor hos nå, men også til tilfeldige mennesker som smiler til meg i butikken eller sier god morgen i nabolaget.

 

Føle-at-man-vil-føle-seg-hjemme-når-man-kommer-hjem-igjen-prisen går til Anna Randomdance Lanto, for to helt fantastiske sangvideoer på facebook. Sitat fra den ene sangen:

"og du, du skal få flere klemmer enn det som er sunt når du kommer tilbake. Jeg skal legge min panne inntil din hake, for jeg rekker ikke opp til din afro-hårtopp. Vi spurte og du svarte, jeg har aldri sett på maken. Bortsett fra Disa, som svarte enda fortere enn deg, men det er greit." Sjelden har jeg følt meg så akseptert og velkommen som da. Og jeg tror ikke jeg trenger å engste meg for hvordan ting er når jeg kommer hjem, for jeg kommer til å få så mange klemmer!

 

Krydder i hverdagen-prisen går til Tormod Lang (a.k.a. Knerten, a.k.a. Brushan, a.k.a. Tonne, a.k.a. T-Wand (fant opp det nå nettopp), a.k.a. Plutonium Skurefille, a.k.a. Psrsrjom Prsjsrrsom (jeg aner virkelig ikke hvordan det staves, men det uttales som om man lager prompelyder med munnen og legger til -om på slutten), a.k.a. Brora, a.k.a. domroT), for... vel, hva tror du, herregud. Krydder i hverdagen. Bokstavelig talt.

Broren min ga meg den beste julegaven NOENSINNE! Jeg kødder ikke engang. Dette er den aller beste julegaven jeg har fått noen gang; tacokrydder til potetgull. Har ikke prøvd ennå, men jeg lover at når jeg gjør det skal jeg melde fra til dere lesere. Hørt det er awesome da! Stoler jo (nesten) alltid på broras matsmak.



Man tager hvad man haver

Nå er det veldig lenge siden sist jeg skrev. Heldigvis var det denne gangen fordi jeg har hatt mye å gjøre - både med skole, venner og familie. Hvilket vil si at det går veldig bra, så det er ikke noe å bekymre seg for når jeg ikke skriver. No news is good news. Som oftest, i hvert fall.

Jeg vil først og fremst beklage på forhånd, for dette innlegget kommer til å bli et forsøk på å ta igjen mange uker uten blogging (har det gått flere uker? Nå ble jeg litt usikker), og av den grunn kommer det til å bli veldig langt. Men her kommer det, i hvert fall. Det har skjedd en del siden sist, så jeg tenkte jeg skulle begynne med å prøve å gi dere en kort oppsummering.

Siden sist har jeg:



Flytta til ny vertsfamilie. Egentlig har jeg jo blogga etter at det skjedde, jeg bare glemte å fortelle dere det. I hvert fall, det er kjempeknall!

Skrevet polsk kjøleskapspoesi. Åja, det var visst et ord på spansk der også. Man tager hvad man haver!

Fokusert på skolearbeid. Det vil si, jeg har innsett at skolebøkene mine er mine til odel og eie, og at ingen skal ha dem etter meg. Dette har jeg selvfølgelig utnyttet til det fulle og hele. Her fra arbeidsboka i engelsk.

Bakt lussekatter! Det var vanskelig å forklare på polsk hva denne tradisjonen betyr for oss i Norge (helt ærlig så var jeg litt usikker på hvorfor vi feirer Lucia, men nå vet jeg selvfølgelig alt om det også.) Uansett, jeg gikk gjennom et sabla slit og pløyde side opp og side ned i ordboka for å finne ut hva i helvete gurkemeie var på noe som helst annet språk enn norsk. Baksten ble en suksess, og jeg ble ett ord rikere. KURKUMA!

Fått tre pakker i posten! To var fra mormor, og denne her er fra den nærmeste familien. Jeg er litt usikker på når jeg skal åpne den, om jeg skal vente til jul, eller om det kanskje er litt rart å åpne gaver fra min norske familie sammen med min polske familie? Uansett så står det jo utenpå hva som er inni, på grunn av tollvesenet ellernoe. Så nå veit jeg jo det, og da trenger jeg jo ikke å pakke opp. Neida.

Også er det jo snart jul! Det har allerede gått flere uker siden jeg satt i mattetimen og gråt fordi jeg ikke hadde julebrus, men hva mer er det med norsk jul som er så viktig for meg? Det er egentlig veldig vanskelig å svare på. Før jeg dro til Polen tenkte jeg: "Man kan vel ikke savne jul, det er jo bare kjøtt og gnur." Senere, da jeg hadde vært i Polen en liten stund, tenkte jeg: "Men hvordan blir det jul uten Tre nøtter til Askepott? Og hva med Jul i Blåfjell?" Men nå har jeg skjønt greia. For ja, hvis jeg hadde vært hjemme i Norge og feira jul uten Tre nøtter til Askepott og Jul i Blåfjell, så hadde jeg savna det. For det er det som er jul. I Norge.

I Polen, derimot, har de ikke hørt om Tre nøtter til Askepott, selv om jeg bare bor tre timer unna den tsjekkiske grensa. Og Polen pluss Jul i Blåfjell funker jo ikke i det hele tatt. Derfor må jeg la meg henfalle helt og fullt til den polske julefeiringen, og det skal nok ikke bli vanskelig! Bare se det for deg; jul nesten uten adventsstress, julaften med bare vegetarmat og generelt en mye mindre og en mye mer down-to-earth-julefeiring.  Se for deg pierogi istedenfor ribbe! I tillegg til god mat, har de også noen veldig fine tradisjoner, som at de bryter et slags flatbrød og gir hverandre gode ønsker for det nye året. Jeg gleder meg til å bli med på det! Må bare lære meg hvordan jeg ønsker folk gode ting på polsk.

Neinei. Jaja. Så tenker vi ikke mer på det i dag.

God jul 'a!

Utlendingens guide til inte-grering

Er det noen bedre måte å bli kjent med sitt eget land på enn å flytte til et annet? På den tiden jeg har vært i Polen har jeg måttet lese meg opp på norrøn mytologi, undersøke statistikker om inntekt og skatt i Norge, lese om norsk straffelov, lære bort den norske nasjonalsangen, finne tallet på Norges befolkningstetthet, forklare x antall ganger hvorfor vi gjør narr av svensker, forklare x antall ganger at jeg IKKE er svensk, ta et dypdykk ned i det norske språket på jakt etter kasusrester fra en fjern fortid, lese om det norske flaggets historie, forstå meg på nordlyset (som jeg for øvrig aldri har sett i hele mitt liv), lære at pepperkakebaking i desember ikke er en selvfølge i alle land,

 

WAIT WHAAAAAAAAAAAAAAT
det er jo helt

 

God jul a, for faen.

 



Til gamle kjente og til dem som flyttet hit fra andre land

Hei igjen! Det var lenge siden, det. Nå har utveksling gjort akkurat det jeg visste det skulle gjøre med meg; dratt meg med opp i lufta, kastet ball med meg, sluppet meg ned igjen og dratt meg igjennom busker og kratt og smug og boligstrøk uten å ta hensyn til det faktum at jeg verken kan gli lydløst gjennom murvegger eller bjørketrær. Det jeg sitter igjen med er en liten klump i halsen og en stor en i magen, men likevel kribling i fingrene og ben som føles lettere nå, og som liksom har bestemt seg for hvor de skal.

Det har skjedd mye siden sist jeg blogget, og det er kanskje derfor jeg ikke har blogget om det. Det jeg skrev ovenfor er så godt som det nærmeste jeg kan komme en forklaring, med mindre dere vil ha hverdagslige skildringer av turer til kjøpesentre og vandring i parker og slike ting som man gjør uten å tenke over det når man har så mye annet å tenke på.

For litt over en uke siden var det noe jeg hadde veldig lyst til å dele med dere her på bloggen, men det ble med tanken. Og jeg vet det har ventet litt lenge, men her kommer det. Den første november er nemlig allehelgensdagen. Den markeres i Polen, og ikke bare litt engang. Dagen handler om å minnes de døde, og det gjøres ved å reise rundt til de forskjellige gravlundene hvor gamle kjente og kjære ligger begravet, tenne lys og legge ned blomster. Jeg har jo alltid vært fascinert av de polske kirkegårdene, for de er alltid så fulle av folk (fra begge sider) og blomster og lys. Og du kan jo tenke deg selv, da, hvordan det ser ut i mørket etter at tusenvis har tent lykter for sine kjære. Det fine er at dere trenger ikke tenke så mye, heller, for jeg tok selvfølgelig bilder:

Jeg har hatt en periode med en del hjemlengsel, og snart får jeg vel lage oppfølgeren til "utledningens guide" som jeg lagde for en stund siden. Utledningens guide til hjemlengsel og hvorfor man ikke takler det, skal den hete. For man takler det ikke, men det kommer jeg tilbake til. Det kan jo alltids lindres litt, eller bare gjøres verre med vilje, for det er godt å grine litt. Uansett, her er en liste over det som har gått igjen:

Å høre på:

• Timbuktus "det løser sig" - den tar førsteplassen!
• Alf Prøysen
• Knutsen & Ludvigsen
• Hallo i uken
• Edvard Grieg
• Valkyrien Allstars

Å se på:

• Nytt på nytt
• Brille
• Ylvis (som skal bli big i k-kiirrr-noe-stan)
• VIDEO SOM JEG FIKK AV ANNA I DAG PÅ FACEBOOK (takkevideo fordi jeg ga klassen adressa mi, score!)
• Løvebakken (det jeg finner på youtube, anyway)
• Hva som helst på svensk, dansk eller norsk, så lenge jeg forstår det (ok, stryk dansk og muligensk sør-svensk, men bortsett fra det)
• ... altså Pippi og Ronja Røverdatter.

Å lese:

• Det ene eksemplaret av Aftenposten jeg har fra da jeg fikk brunost og sjokolade innpakka i avis. Har lest det så sykt mange ganger nå. Hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til jul: avis!
• Murakami (ikke at det har noe som helst med hjemme å gjøre, det er bare så syyyykt bra)
• Ja, leser egentlig ikke så mye mer enn det i hjemlengsel-modus.

Jeg vet godt hvordan det er med hjemlengsel, og jeg vet godt hvordan det er å ikke føle seg hjemme. Derfor ble jeg ikke overrasket da min venninne fra tyskland fortalte meg at hun skal ta en tre ukers pause fra utvekslingsoppholdet for å få hvilt ut hjemme i tyskland. Det er helt vanvittig hvor fort ting forandrer seg når man er på utveksling, jeg kan forestille meg at det er litt som å surfe (ikke at den minste lille del av meg har vært så godt som i nærheten av noe som har med surfing å gjøre) - hvis det kommer et lite vindkast eller man mister balansen litt, så går man rett på trynet. Og akkurat nå frister det mer å surfe enn å være på utveksling. Men det sier jeg selvfølgelig ikke til noen. Bortsett fra, ja, egentlig alle.

Og da var det en mindre av oss. Polen er røft og vi blir slengt frem og tilbake, inn i vegger og gjennom dører som smeller og åpner og lukker seg som de selv vil. I det minste har jeg fortsatt ikke møtt noen som har hørt om Jersey Shore.

herregud jeg er så flink til å være menneske og ikke dyr

Jeg har ikke blogga på lenge, og jeg beklager for det, men jeg har rett og slett glemt det. Jaja, i dag har jeg bestemt meg for å blogge istedenfor å stresse over ting hjernen min sier at jeg skal gjøre, for jeg vil ikke at den skal smelte. Derfor skriver jeg dette, og så går jeg og legger meg. Basta.

 

Dårlige ting:

• Bikkja mi spiser tøflene mine hele tiden
• Snart tomt for Imsdal (noen som vil sende meg i bytte mot billige sigaretter eller vin? Det har de masse av her)
• Jeg snakker ikke polsk
• Er generelt ganske dårlig i alt mulig, men jeg er jo søt da

 

 

Kanke noen spille denne sangen for meg:

                                            

 

 

Bra ting:

• Den polske bursdagssangen topper alle andre bursdagssanger
• Gymtimen i forrige uke ble erstatta med skyting (skytinga ble ikke noe av grunnet komplikasjoner, men bare at tanken slo dem er jo helt fantastisk)
• Jeg var på fest og møtte nye mennesker. Tommel opp!
• På festen lærte jeg meg å banne litt på polsk
• Jeg har kjøpt ny, fin realfagbok som jeg har fire fag i, og den får meg til å skrive så fint og fargelegge nøye
• Ei jente i klassen min dukket opp på skolen i denne t-skjorta:

 

Hvis du lurer så står det lykkelig, sint, uskyldig, svimmel, trist, skremt, annonym (lol), og hva faen står det på slutten dera. Ihvertfall: den norske elgens mange ansikter. Hadde jeg sett denne i Norge hadde jeg bare blåst i det, men å se den på en i klassen min i Polen gjorde at jeg lo så jeg grein. Det rare er at det faktisk har skjedd før, da vi fikk besøk fra Polen for noen år siden og han ene hadde på seg en t-skjorte hvor det sto: "God jul! Hilsen alle oss på Nille."