Utlendingens guide til stålkontroll

Når det gjelder å ha kontroll, så kan man vel si at jeg alltid har vært litt for... opptatt med å gjøre andre ting. Da jeg dro på utveksling var jeg fullstendig klar over at denne heller upraktiske siden ved å være en ung dramalinjeelev i stjernetegnet Løven på et eller annet tidspunkt måtte innhente meg og ødelegge alt, selv om jeg kunne prøve å kjempe imot. Min kamp mot virrvaret har vært lang og beinhard, men i løpet av de siste syv månedene har jeg lært meg å sette pris på orden, planlegging og et gyllende rent kjøkken.

Hvis du, som jeg, har litt vanskeligheter med å holde styr på datoer, skolebøker, mobiltelefoner og vennebursdager - ikke bekymre deg! Her har jeg noen tips for bedre orden i sakene, særlig for deg som er utvekslingsstudent eller av andre grunner utlending i et fremmed land. Av oss kreves det jo ekstra mye.

1. Kjøp deg en avtalebok/notatbok/kalenderbok el. 
Som utvekslingsstudent er det greit å ha noe å skrive ned ting i, enten det er viktige hendelser, prøver på skolen eller bare noens bursdag. Ikke undervurder viktigheten av å skrive ned ting! Du kan tro at du klarer deg fint, og at det går helt greit å huske navnet på et eller annet sted du skal møte opp før utflukten med klassen - helt til du kommer på at du er i Polen (for eksempel), og at bokstavene er ganske rare og at du ikke klarer å uttale ting helt riktig, og at du selvfølgelig glemte å skrive det ned.

Når det gjelder kjøp av avtalebok, er det ganske deilig å være utvekslingsstudent. Som utvekslingsstudent har du nemlig fripass for å kjøpe den første og beste (og selvfølgelig dyreste) avtaleboka, for så å finne ut at den starter ved nyttår (logisk, for så vidt) og at du derfor må vente i tre måneder med å begynne å bruke den. Når du først kan begynne å bruke den, vil du sikkert finne den på salg i bokhandelen til halvparten av den allerede veldig høye prisen du betalte for den da du kjøpte den i oktober en gang.
Alt dette har du lov til å gjøre når du er utvekslingsstudent, fordi alle vet at du er ny og rar og forvirra. Benytt sjansen mens du ennå kan!

Jeg måtte vente lenge før jeg faktisk kunne begynne å skrive ned avtaler i denne boka, men det er som de sier: den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

2. Gjør det gøy å skrive ned ting! 
Hvor kjedelig er det ikke å skrive med gråblyant? Var du også en av de som satt i klasserommet på barneskolen og vred seg i frustrasjon fordi man ikke fikk lov til å skrive med noe annet enn gråblyant i norskheftet? Kunne vi ikke bare fått bruke en kulepenn, i det minste? Om ikke en oransje en som lyser i mørket, så i hvert fall en blå en fra Nille?

Enten du liker klistremerker, origami eller penner som lukter frukt, sier jeg bare: go for it! Da jeg skjønte at jeg kom til å gå på trynet hvis jeg fortsatte å glemme ting, måtte jeg ty til drastiske midler. Løsningen ble å gå til innkjøp av glitterpenner, og nå er avtaleboka mi ikke bare full av de avtalene og påminnelsene den burde være; den er også fargerik og glitrende.

Glitterpenner gjør det lettere å huske ting, men det gjør det også lettere å uttrykke seg. På mandag var jeg veldig stressa, fordi ingen hadde peiling på om vi hadde geografiprøve eller ikke. Noen nipugget, mens andre sa at "neida, det blir sikkert en annen dag." Avtaleboka mi fikk ta støyten. På torsdag, derimot, hadde jeg lite å gjøre, og da var det greit å minne meg selv på at jeg kunne ta meg litt fri og slappe av. Og lese om dinosaurer.

Jeg har fortsatt ikke stålkontroll, men det hjelper i hvert fall å ha en fin og fargerik bok og 8 glitterpenner man kan gå berserk med. Den eneste ulempen med denne metoden er at man aldri har noen garanti for at man ikke glemmer avtaleboka hjemme. Og tro meg, det skjer. Kanskje burde jeg gå til anskaffelse av en loggbok hvor jeg noterer tidspunkt og sted hver gang jeg bruker den første avtaleboka, så jeg alltid vet hvor den er. Men hvis jeg mister loggboka, da...

Nei, bare glem det. Det ordner seg sikkert.



God lørdag!

Utlendingens guide til telefonkultur

Soundtrack til dette innlegget: Lou Reeds New York Telephone Conversation

Utveksling hadde vel ikke vært utveksling hvis det ikke hadde vært for de bittesmå forskjellene. I dag skal det derfor handle om nettopp en av disse - nemlig telefonkultur.

Hva er telefonkultur? For å være helt ærlig er jeg ikke sikker på om dette er et ord som faktisk eksisterer, eller om det er noe jeg er alene om å bruke. For meg er i hvert fall telefonkultur alt som handler om ringing, som blant annet hvor ofte man ringer til folk, om man heller ringer enn å sende melding (eller omvendt), og hvor sent det er sosialt akseptert å kontakte noen via telefon. Og jeg kan ikke få sagt det ofte nok - når man skal prøve å lære seg alt om et nytt land holder det ikke bare med språket! Man må kjenne reglene, og man må bli vant til at ting er annerledes enn hjemme. Dette har jeg fått erfare når det kommer til det å snakke i telefonen i Polen.

Nå vet jeg ikke om det bare er vi nordmenn som er rare, eller om dette faktisk er vanlig andre steder også, men norske telefonsamtaler er så utrolig... langtekkelige, som om vi er redd for å være den som legger på først. Er vi for høflige? Eller kanskje for sjenerte?

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forklare dette, så jeg får ta utgangspunkt i en veldig enkel setting; to personer har avtalt å møte hverandre i sentrum av byen de bor i. Den ene har allerede ankommet stedet, mens den andre er på vei. Person #1 ringer til person #2. Her er altså sånn ca. hvordan en norsk telefonsamtale vil høres ut i denne situasjonen:

Person #1: Hallo?
Person #2: Hallo?
Person #1: Hei!
Person #2: Halla!
Person #1: Eh, du, jeg bare lurte på... Hvor er du?
Person #2: Jeg er på vei, jeg kommer om ikke så lenge!
Person #1: Ok, bra. Jeg bare sitter og venter her, jeg.
Person #2: Ok.
Person #1: Ok.
Person #2: Så da ses vi om ikke så alt for lenge, da?
Person #1: Ja, jeg bare sitter her, jeg.
Person #2: Ok, så da snakkes vi da.
Person #1: Ok, ha det bra!
Person #2: Hadet!
Person #1: Snakkes!
Person #2: Ja, vi ses!
Person #1: Hadet!
Person #2: Ja, heihei!

Noen av dere synes kanskje jeg overdriver, men jeg synes ikke det. Jeg synes faktisk at mange nordmenn til og med bruker enda mer tid enn dette på å si hadet. Hvorfor er det sånn? Er det noe vi nordmenn ikke er kjent for, så er det å være koselige. I hvert fall oslofolk. Hvorfor skal vi da bruke så lang tid på hilsninger og hadebra-er i telefonen? Her kommer en polsk variant av den samme samtalen:

Person #1: Hallo, hvor er du?
Person #2: Er på vei, er der om 5 minutter.
Person #1: Ok, hadet.

Enkelt, ikke sant? Ja, man skulle jo tro det. Men her kommer altså versjonen hvor person #1 er en polakk (med andre ord, person #1 representerer hvem som helst som jeg kjenner her i Polen), og person #2 er en nordmann. Med andre ord, det er meg.

Person #1: Hei, hvor er du?
Person #2 (jeg): Hei, ja, jeg ble litt forsinka, for jeg ville bare gå innom butikken og kjøpe meg noe og drikke, men jeg er på vei nå, altså, jeg lover.
Person #1: Når kommer du?
Person #2 (jeg): Er der om sånn ca. fem minutter! Sorry at jeg brukte så lang tid, men jeg måtte bare gå innom... hallo? Hallo? Er du der?

Selvfølgelig la personen på med en gang vedkommende fikk svar på det han/hun spurte om. Men jeg klarer jo aldri å huske på at det er sånn det er, og det ender opp med at jeg bare later som om jeg fortsatt snakker i telefonen, sånn at folk rundt meg ikke skal se rart på meg. Jeg avslutter den imaginære telefonsamtalen et halvt minutt senere, og lover meg selv at "neste gang husker du på å fatte deg i korthet." Det løftet har jeg hittil ikke klart å holde en eneste gang.

Utlendingens guide til å finne seg i ting som er litt irriterende

I dag var jeg lat, og ville ikke skrive. Men jeg må jo ha noe å forsyne leserne med (selv om det er vinterferie), så jeg lagde en videoblogg. I dag oppdaget jeg forresten at bloggen har runda 10 000 visninger, og dette feirer jeg i dag med... klaging. Men dette er ikke klage-klaging, men koseklaging! Så vet dere det.

For øvrig går alt supert! I dag starta jeg dagen med å gå for å hente ca. 100 ferskt fremkalte bilder hos fotografen. Jeg elsker den følelsen når man har henta bilder hos fotografen, åpner konvolutten og ser at en del av dem faktisk ble ganske bra. I morgen kommer jeg til å legge ut noen av de beste bildene. Det blir mest bilder av ting og tang fra nærmiljøet, og ikke så mye av meg og venner, fordi jeg ikke er helt sikker på om det er greit for alle at jeg legger ut sånne ting. Jeg kunne ha lagt ut bildene i dag, men hva skulle dere da ha å glede dere til? Det er jo sikkert ikke noe annet spennende som skjer i morgen, uansett.

I hvert fall, her er videobloggen:

PS: I videoen sier jeg at jeg ikke gidder å skrive, men etter at jeg hadde laget den ble det jo litt skriving likevel. Yay.
PPS: Når dere ser på videoen bør dere ha på veldig høy lyd, for lyden er kjempelav og jeg har ikke tatt meg tid til å bli skikkelig datanerd (ennå).

Når det kommer til utlendingens guide (som tross alt er en del av tittelen til dette innlegget), så har jeg et tips til alle fremtidige eller nåværende utvekslingselever der ute:

Hvis det er noe du savner helt grådig mye (nå snakker jeg ikke om sånne tulleting som jeg forteller om i videoen, men ordentlig hjemlengsel), husk at det er greit å ta deg litt tid for deg selv. Sett av en ettermiddag etter skolen eller noen timer i helga til å gjøre det du har lyst til å gjøre, og som får deg til å føle deg bedre. Enten det er å lage et måltid fra hjemlandet, skrive et dikt, skrive et blogginnlegg, se på yndlingsfilmen din, gå en tur eller kanskje bare lakke neglene. For noen hjelper det å snakke med et familiemedlem eller en venn fra hjemlandet, men det kan også virke mot sin hensikt og få deg til å lengte mer.

Her er for så vidt en gladnyhet til alle skandinaviske utvekslingselever! Uansett hvor i verden du er, så skal det godt gjøres at det ikke finnes en IKEA som du kan klare å ta deg en tur til i ny og ne. Der kan du få tak i godbiter som "pepperkaka" og knekkebrød, eller du kan tusle rundt og puste inn den hjemmekoselige duften av flatpakka, svenske bokhyller med menneskenavn.

inguzpinguz

Utlendingens guide til å GI FAEN (med store bokstaver)

I dag hadde jeg egentlig tenkt til å poste en videoblogg som jeg lagde da jeg var syk. Det hadde blitt min første videoblogg, en veldig kort, men koselig snutt om julegaver og det å være syk i Polen. Men sånn ble det altså ikke. For i det siste har det skjedd en del ting som har provosert meg grenseløst, og det har hopet seg opp. Det som skjedde i dag var dråpen. Så her er neste episode av utledningens guide:

 

 

Utlendingens guide til å

GI FAEN

(med store bokstaver)

 

Forestill deg at du er på et fremmed sted, i et fremmed land, med totalt fremmede mennesker som snakker et helt fremmed og uforståelig språk. Ja, for eksempel hvis du er på utveksling. La oss si det. Og så kommer altså et titalls fremmede mennesker bort til deg etter tur for å vise deg hvor mye de kan om deg og stedet du kommer fra. For eksempel vet de alt om hvordan folk tenker der. De vet alt om stedets politiske system (og hvorfor det absolutt ikke funker). De vet alt om hvordan folk oppfører seg der du kommer fra, og de vet også hvorfor og hvordan det bør forandres på. De vet alt om hvorfor du har tatt valget du har tatt og dratt til et fremmed land. Og de vet alt om hvorfor du ikke snakker deres språk (det er fordi du er lat - det er jo for så vidt alle utledninger). Heldigvis er det eneste du trenger å gjøre å følge disse retningslinjene, lene deg tilbake og gi faen.

 

1. Kom deg hjem til leiligheten/huset/stedet der du bor (ikke i hjemlandet, så langt trenger du ikke å dra, og gjør du det så har du absolutt ikke gjort som jeg sier og gitt faen)
2. Ta av deg alle smykkene dine (eventuelt også tunge gensere/skjerf/luer e.l.), som om du gjør deg klar til slåsskamp.
3. Slåss med en pute.
4. Pust.
5. Sett på noe bra sinnamusikk (helst noe med mye trommer, skriking, full guffe).
6. Skriv noe (et blogginnlegg, for eksempel) om det du har på hjertet. Tegn en tegning.
7. Drikk vann.
8. Sett på noe koselig musikk som du liker og som har en avslappende effekt på deg.
9. Len deg tilbake.
10. GI FAEN.

Utlendingens guide til inte-grering

Er det noen bedre måte å bli kjent med sitt eget land på enn å flytte til et annet? På den tiden jeg har vært i Polen har jeg måttet lese meg opp på norrøn mytologi, undersøke statistikker om inntekt og skatt i Norge, lese om norsk straffelov, lære bort den norske nasjonalsangen, finne tallet på Norges befolkningstetthet, forklare x antall ganger hvorfor vi gjør narr av svensker, forklare x antall ganger at jeg IKKE er svensk, ta et dypdykk ned i det norske språket på jakt etter kasusrester fra en fjern fortid, lese om det norske flaggets historie, forstå meg på nordlyset (som jeg for øvrig aldri har sett i hele mitt liv), lære at pepperkakebaking i desember ikke er en selvfølge i alle land,

 

WAIT WHAAAAAAAAAAAAAAT
det er jo helt

 

God jul a, for faen.

 



Utlendingens guide til (noenlunde) brukbare notater

Hei, alle sammen! Jeg kom plutselig til å tenke på at jeg ville gjøre om denne bloggen fra å være noe du leser fordi du føler at du må, til å være noe du kanskje en dag kan ha nytte av å ha lest. Så hvis du noengang finner deg selv i en situasjon hvor det kreves av deg at du lærer noe av det en vilt fremmed sier til deg på et vilt fremmed språk, bør du lese dette innlegget. Så er du kanskje bedre forberedt.

Denne versjonen av teksten er tilpasset folk i en situasjon tilnærmet lik min egen, det vil si en skolesituasjon hvor man egentlig burde lære noe, men hvor undervisningen foregår på et helt fremmed språk, om det så er polsk, gresk eller kaudervelsk. I sånne situasjoner kan du som utlending kanskje klare å slippe billigere unna hvis du vet om et par knep. Så her er den - Utlendingens guide til (noenlunde) brukbare notater:

• Det er greit å ha nesa i notatblokka hele tiden, for da får læreren inntrykk av at du skriver ned ting. Og det er bra. Men husk å se opp innimellom, ellers skjønner læreren at det du skriver ned ikke har noe som helst med undervisningen å gjøre.
• Hvis læreren tegner tegninger på tavla, tegn dem i boka di. Ved siden av kan du skrive et lite dikt eller kanskje nye ideer til et blogginnlegg, eller forsåvidt hva som helst annet, så lenge det er på et språk læreren ikke er helt stødig i. Det kan være lurt å understreke noen ord og tegne litt piler og kanskje noen ekstra tekstbokser med et ord på, ja, la oss bruke polsk som eksempel, og ei lita regle på norsk under.
• Nå som du har forsikret deg om at læreren kommer til å tro at du har forstått det som har blitt sagt og oversatt det til et annet språk (som for alt han/hun vet kan være ikke-eksisterende), kan du godt tegne litt til, spisse en blyant eller lage en spå.
• Hvis det skulle skje at du på et eller annet tidspunkt forstår et ord som læreren sier, eller at du faktisk forstår hva timen handler om, kan du skrive dette ordet/temaet med snirklete eller hakkete, tykke eller smale bokstaver (se illustrasjon). Pust. Bruk fargetusjer. Ta deg tid.

Jeg håper at du, etter å ha lest denne guiden, går videre med et godt utgangspunkt for når du skulle havne i situasjoner som den jeg befinner meg i nå (ja, jeg skrev dette blogginnlegget i timen, men med et polsk ord til overskrift virket det jeg drev med veldig relevant).