Til månen og tilbake

Hvis dere har tatt en kikk på sidemargen (fant jeg nettopp opp et nytt ord nå, eller heter det det?) på høyre side av bloggen min, har dere kanskje sett at jeg har en dings som heter "countdown". Den viser i dag 18 dager, som egentlig skulle ha vært 17, for da jeg stilte den inn hadde jeg ikke fått beskjed om hjemreisedato ennå. 17 dager til hjemreise vil si 14 dager til avreise fra Polen. 14 dager, det er jævlig lite, det.

14 dager er et pensjonert ektepars ferie på Mallorca. 14 dager er innleveringsfristen på en skoleoppgave. 14 dager er en polsk vinterferie. Jeg mener, hadde jeg sendt en pakke hjem i posten nå, hadde jeg kommet frem før den!

Gjennom hele utvekslingsåret mitt har tiden gått i rykk og napp. I begynnelsen fløt den forbi helt uavhengig av meg, den maste ikke, dro ikke i meg, men lot meg tusle rundt og ta inn nye inntrykk uten for mange forstyrrelser. Deretter flyttet jeg til Dąbrowa, og tiden begynte å gå saktere. I begynnelsen var det som om alt og alle løp i sirkler rundt meg, og jeg måtte slenge meg rundt for å få med meg alt det var nødvendig å få med seg. Det var stå opp, gå på skolen, være lutter øre, stille spørsmål, ikke skjønne, spørre på nytt, gjøre lekser, glemme lekser, huske å spise, lære polsk, være sosial, oppdatere de hjemme om hvordan det gikk. Legge seg, sove, gjenta det hele. Hver eneste dag var så full av nye detaljer, ting å observere, skrive ned, ta bilde av. Jeg følte meg som en smårolling med en ekstrem trang til å putte alt nytt i munnen for å smake på det.

Så begynte tiden å gå fortere; jeg ble bedre kjent med klassen min, invitert på konserter og bursdagsfester, og begynte å forstå mer og mer av språket. Svosj, sa det, også hadde det gått nesten en måned. Så måtte jeg bytte vertsfamilie, og de følgende par-tre ukene føltes som de lengste i hele mitt liv. Så byttet jeg familie igjen, og etter det gikk det over stokk og stein. Vips, så var det jul. Det var julesanger, kirkegang, mat, familie og snømenn (les: snøkatter - alt jeg tar i blir til katter, oops). Så kom vakre januar, med sledekjøring og kakao og votter og skjerf. Og så kom februar. Kjipeste måneden i året. Tiden gikk helt vanvittig sakte, og jeg tror ikke jeg var den eneste som syntes det.

I mars, derimot, kom lyspunkt etter lyspunkt. Først var jeg så heldig at jeg fikk dra og møte mamma i Berlin, hvor vi tilbragte en kjempekoselig helg sammen. Da jeg kom hjem til Polen ble jeg plukket opp på flyplassen, og så fikk jeg en telefon fra vertssøsteren min som ba meg komme til en bar i byen. Så jeg dro rett fra flyplassen, ikledd mine nyshoppede klær fra Berlin, til en eller annen bar i Dąbrowa Górnicza hvor en heidundrandes gjeng med både polakker, italienere og engelskmenn hadde samlet seg. Jeg vet ikke om jeg skrev om dette da, men vi hadde i hvert fall besøk av en hel masse folk fra en hel masse land i forbindelse med et utvekslingsprogram skolen min er med på. Og for en uke det var! Det var en uke jeg virkelig trengte, for de tidligere ukene hadde vært stusslige og kalde og dvalefremkallende. Jeg vet det høres rart ut å si det, men det aller beste med hele den uka var faktisk det at jeg plutselig hadde noen jeg kunne kommunisere med helt problemfritt, som i tillegg var på min alder og som jeg hadde noe til felles med (det var altså disse engelskmennene, da, hvis dere lurte). Det kan hende det er litt vanskelig å forstå det for noen som ikke har vært i en liknende situasjon, men det var altså verdens kuleste ting å faktisk kunne føre en samtale om ting jeg liker å snakke om uten noen problemer, på et sted hvor det ellers alltid tok meg kjempelang tid å forstå folk eller å forklare ting selv.

Dessverre måtte den uka også ta slutt, og det i en rasende fei. Etterpå var vi alle litt triste, tror jeg, siden vår kjære italiener hadde dratt hjem og etterlatt oss uten annet enn tunge hjerter og oppskriften på verdens beste pizza. Og tiden ruslet og tuslet av gårde, tok noen ganger opp tempoet, sakket andre ganger litt av. Og nå er vi altså her.

Det er fredag den 14. juni, og det er bare en Mallorcaferie igjen til jeg skal reise avgårde. Hvorfor må tiden gå så fort akkurat nå mot slutten? Jeg som nettopp hadde begynt å venne meg til hele den greia med hvem man snakker høflig til og hvem man kan si "du" til, at man alltid blir bedt om å helst betale med nøyaktig sum i kassa i butikken, og at når man får karakter 1 på skolen, er det nesten en selvfølge at man tar prøven på nytt for å forbedre resultatet. Og nå skal jeg altså hjem. Snart. Men ikke helt ennå. For når jeg tenker meg om, så var det vel sånn at Apollo 11 brukte 3 dager, 3 timer og 49 minutter på å reise til månen? Da blir plutselig en Mallorcaferie litt langtekkelig og kjedelig i forhold. Jeg tenker at jeg gjør som Murakami har lært meg, og forholder meg til månen. Og hvis de klarte å komme seg til månen på under 4 dager, tenk på hvor mye jeg kan gjøre på 14! Mallorcaferie får jeg overlate til pensjonistene.

Natta!

Penklær no igjæn?

Gjesp. Oi, jeg mener... hei.

Når jeg skriver dette er klokka 07:39, en tirsdag morgen. Virker som en normal tid å være våken, ikke sant? Det trodde jeg også. Men jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Ok, la oss ta det hele fra starten. Det har seg nemlig sånn i at jeg i dag skal ta en prøve som heter "mała matura", som betyr liten, eh, matura. Jeg vet ikke om matura kan oversettes til noe annet enn bare tentamen (noen som kan både polsk og norsk som vet?), men i hvert fall er det en ganske stor prøve som vi tar i minst tre fag. I dag skal jeg ha den i polsk. Selvfølgelig skal jeg ikke ta den samme prøven som de andre tar (erru gærn), men jeg har fått beskjed om å møte opp så jeg kan få en litt annerledes oppgave og skrive om noe jeg klarer å skrive om. På polsk.

Greia med polske tentamener (hvis det er det det er), er at det virker som om de ikke har noenting som helst til felles med norske tentamener. For det første, er nok innholdet helt forskjellig, selv om pensum kan se ganske likt ut i noen fag som for eksempel matte. Men akkurat det vet jeg lite om, for jeg har jo ikke tatt noen av prøvene ennå. Det jeg derimot har gjort, er å lese kriteriene for engelsktentamen, og det virker som om at mens de norske engelsktentamene ofte baserer seg på forståelse av tekst, analyse og en lengre besvarelse (kreativ skriving/fagartikkel), består de polske mer av mange små oppgaver heller enn to-tre store, og også mange gloser og såkalte "lukkede oppgaver", altså hvor man krysser av riktig svar. Begge disse metodene kan være like bra, men jeg skal gi dere mer tilbakemelding etter at jeg har tatt engelsktentamen på mandag.

Et kjapt google-søk på tentamen, og jeg fant dette. Dette er akkurat sånn jeg husker omtrent alle tentamenene jeg har hatt, kanskje bortsett fra at det er så få datamaskiner på bildet. I Norge dukker elevene opp på tentamen i joggebukse, crocs og hettegenser, og fyller opp pulten sin med godteri, brus og snus som skal vare i hele 5 timer. 

Dette fant jeg da jeg søkte på mała matura, og akkurat sånn her ser det faktisk ut i gymsalen på skolen min for øyeblikket. Dette er en tentamen for ungdomsskoleelever, men oppsettet ligner veldig på hvordan det ser ut under de andre tentamenene og eksamenene. Formelle klær, ikke noe godteri, ikke noe brus og ikke noe snus.

Men så kommer den største forskjellen, og dette er kanskje en stor forskjell mellom det polske og det norske skolesystemet generelt. Klærne og forberedelsene angående den polske tentamen (og ikke minst eksamen) er mye mer høytidelige og formelle enn i Norge. Som dere sikkert husker, måtte jeg gå i formelle klær (dvs hvit bluse, svart bukse og hæler) første skoledag. Tentamen er heller ikke et unntak. Og siden jeg ikke eier et eneste klesplagg som passer til denne kleskoden (sist gang bare lånte jeg), så måtte jeg improvisere. Og det bringer oss tilbake til hvorfor jeg sto opp så tidlig. Men det ingen fortalte meg, var at siden tredje klasse (de som faktisk har ekte eksamen i dag) starter klokka 9, så starter vi... klokka 12. Altså sto jeg opp tidlig for å rekke å skrape sammen et anstendig antrekk, bare for å finne ut at jeg kunne ha sovet i minst to timer til!

Dette er meg som nettopp har karret meg tilbake til sengs etter å ha funnet ut hvilken grusom tabbe jeg har gjort.
Bamse // har bare alltid vært på rommet mitt
Kjole // en underkjole som jeg hadde slengende, del 1 av mitt improviserte finantrekk
Smykke // pappa
Hår // bedhead

Så nå skal jeg a) gå og legge meg igjen eller b) se på så mange episoder av Ugly Betty som overhodet mulig før jeg må stå opp på nytt. Tror det blir det siste.

Gnur, hater denne dagen. Så langt. Og den har jo bare såvidt begynt.
Men på den annen side, så skal jeg på Iron Man-maraton med Eva på fredag, så jeg kan glede meg til det! Jeg har egentlig aldri sett noen Iron Man-filmer i hele mitt liv, men siden Eva liker ham så godt, så skal jeg gi det en sjanse. Det er jo tross alt hun som har tatt ansvaret for Star Wars-opplæringen min (vi er på firer'n nå, såvidt jeg husker).

Skulle gjerne slengt inn en liten video til Trang Fødsels sang "På fredag", men... æsj, jeg gjør det læll, jeg. Litt musikk har da aldri skadet noen.

Hvis det bare hadde vært lov å banne litt

Jeg har ikke blogget på noen dager, og ikke kommer jeg til å gjøre det heller. Her er grunnen:

Natta. Nei, vent, jeg må jo holde meg våken så jeg kan få skjønt meg på nomenklatur innenfor organisk kjemi. Ja, også kanskje til og med rekke å spise noe. 

I dag begynner apokalypsen (jeg tuller ikke)

Har du noensinne følt deg mindre enn du gjør når du er syk? Nei, ikke jeg heller. Derfor synes jeg at Knutsen og Ludvigsen er det perfekte soundtracket for dager tilbrakt sengeliggende med forkjølelse. Når jeg hører på Knutsen og Ludvigsen føler jeg at jeg er fem år gammel igjen, og jeg har rett til å synes synd på meg selv og pakke meg inn i tepper og spise sjokolade og la sykdommen omringe meg som en svær boble.

Da jeg våknet i dag føltes det som om hodet mitt var blitt til et isolat hvor en drapsdømt fange kastet seg fra vegg til vegg i frustrasjon. Derfor har jeg brukt dagen min på å se på Freaks and Geeks, spille The Walking Dead-spillet på iPoden min, og se på Promposal-videoer på YouTube (videoer av folk som spør en venn/forelskelse/avstandscrush om de vil gå på prom med dem). Jeg har snart tenkt til å fortsette der jeg slapp med å skrive et kort essay om Darwins evolusjonsteori på polsk, men jeg må bare... snart, ok? Jeg skal begynne snart.

Dagens outfit:
T-skjorte fra YFU Norge
Skjerf for mykhetens skyld
Hettegenser klemmegenser fra Cubus
Pysjbukse fra et eller annet kjøpesenter i Berlin
Ullsokker fra bestemor, vaska på feil program i Polen, tovet og derfor alt for små
Hår uvasket, men fint likevel

Jeg har lagt merke til at når jeg er syk, synker nivået på mine matlagingsferdigheter ned til det til en femåring. Jeg som vanligvis liker å påstå at jeg er god til å lage mat, mest for å overbevise folk om at vegetarianere også kan overleve på det andre mener er en "veldig begrenset og næringsfattig diett", blir dårligere til å lage mat enn Mæccern (McDonalds, for de som mangler basic osloslang-ordforråd) når jeg er syk. Derfor ble det brødskive med sjokoladepålegg til frokost, og en bolle med kikerter og cottage cheese til middag. Snacks er å tygge litt på en hårnål som lå på nattbordet (orker ikke å gå ut av senga enda en gang). Jeg har ikke tenkt til å vise dere bilde av maten min - for, kom igjen, hvem tar bilde av maten sin? Idioter tar bilde av maten sin. Ok, så tok jeg bilde av den, men den ser så ekkel ut at jeg ikke vil legge det ut her. Men her er andre illustrasjoner av dagens aktiviteter: 

Freaks and Geeks

Aktivitet #1, som har tatt opp mesteparten av min tid i dag - å se på Freaks and Geeks. Komiserie fra 1999 som handler om to "gjenger" på en High School et eller annet sted i Detroit - freakene og geekene. Denne serien er perfekt for den litt forkjølede hjernebarken, med dens nøyaktig oppmålte blanding av high school-drama og enkel, men effektiv humor. I tillegg spilles en svær håndfull av rollene av skuespillere som siden den gang har blitt kjendiser (og de var, om mulig, enda penere enn de er nå).

The Walking Dead-spillet for iPod

Aktivitet #2: The Walking Dead på iPod. Denne appen er helt gratis, og er en av de totalt 3 appene jeg har som er relatert til The Walking Dead (de to andre er Dead Yourself og The Walking Dead Comics). Jeg har  nemlig, som veldig mange andre, fått zombiedilla! Siden jeg er syk liker jeg å late som at jeg er den første i verden til å utvikle et farlig zombievirus som i økende fart kommer til å ta livet av nesten hele jordas befolkning, bortsett fra noen få mennesker som i stedet for å slakte zombier, kommer til å gjøre jorda til et levende helvete for hverandre. Glad jeg slipper å få se det, siden jeg blir den første som dør.

Tilbake til spillet. Dette spillet er avhengighetsdannende! Det er fantastisk bra laget, og jeg må ta meg sammen for ikke å kjøpe alle tilleggsepisodene på én gang! Handlingen i spillet avgjøres av valgene man tar, så det finnes drøssevis av muligheter for hvordan og når spillet ender. Grafikken er også utrolig bra, og det er dessverre derfor det går så sakte på Lucifer (min iPod). Lucifer har måttet tåle noen støyt, men han er godt pakket inn i gaffateip og det er ikke snakk om at jeg kjøper ny. Det handler om affeksjonsverdi (og budsjett). Uansett, jeg ble spist opp av en sheriffzombie etter bare et par minutter, men jeg håper det går bedre neste gang. Igjen skylder jeg på forkjølet hjernebark. 

Aktivitet #3: Promposal-videoer på YouTube. Jeg har aldri vært på noe prom som likner på det de har i USA (det vi hadde på ungdomsskolen kan jo ikke måle seg med alt dilldallet og alle forberedelsene de gjør der borte), og jeg har aldri tenkt på det som en veldig sørgelig ting å gå glipp av - snarere tvert imot. Men - og nå kan det hende det er den forkjølede hjernebarken som snakker igjen - etter å ha sett denne videoen av en jente som arrangerer en svær flashmob for å invitere en hun liker med på ballet, så tenker jeg at det ikke er så ille likevel. Kanskje til og med søtt. De ble forresten kjærester etter hvert, også.

Nå har jeg skrevet mye mer enn jeg trodde jeg skulle, og dermed også brukt mye mer tid enn jeg trodde (og burde). Darwin, her kommer jeg! Med ordbok og korrekturlakk!

Alt som var av søtt og godt

I går morges dro det siste sporet av en ukelang multinasjonal utveksling i Polen hjem - nemlig franskmennene. Allerede på fredag dro folka fra England, Belgia, Romania, Tyskland og Italia hjem, og etter det har jeg vært helt forferdelig rastløs. Det er litt rart, men det at de dro hjem ble et enda større sjokk enn det var å komme hjem fra Berlin. Og jeg tror ikke det var fordi de dro avgårde, men fordi jeg ikke gjorde det. Det var nemlig så mye vi snakket om og gjorde som minte meg på at det jo faktisk er en hel verden der ute, utenfor lille Polen. Og det var et eller annet inni meg som hadde lyst til å bli med dem, slippe å være fanget av alle grensene som må settes hele tiden når man er på utveksling. De tankene har roet seg litt ned nå,  for jeg vet jo at jeg bare har tre måneder igjen og at et år er lite i forhold til et helt liv. Det er i hvert fall det folk sier.

For første gang på 7 måneder møtte Eva og jeg noen få mennesker som vi kunne kommunisere med helt problemfritt, og som vi faktisk kunne føre lengre samtaler med om hva det skulle være (Eva med franskmennene, jeg med engelskmennene). Nå er det forbi.

Men det er jo ikke rart at vi ble litt forfjamsa, da. De kom og de dro, og det var over i en fei. Og vi ble igjen her, da, som de to eneste utlendingene, og visste ikke helt hvor vi skulle gjøre av oss. Jeg sitter og nynner på Være trist-sangen fra Karius og Baktus, og har bytta ut alle ordene for søtsaker med navn på folk fra utvekslingsprogrammet, så sangen beskriver egentlig ganske godt hva vi føler. Hva tannbørsten skal representere, det... får dere finne ut selv. For faen.

Unnskyld meg, men jeg har en myk seng i et bekmørkt rom som venter på at jeg skal komme og legge meg i den og trekke dyna godt over hodet mens jeg hører på Fleet Foxes og nynner stille for meg selv. Hada.

OSL❤VE

Hei, alle dere fine lesere! I dag har jeg ikke tenkt til å skrive et humoristisk innlegg. Det blir ingen tulling med polsk musikk eller erting av norske språkidioter. I dag vil jeg skrive om noe som står meg (og helt sikkert alle andre nordmenn) veldig nært, nemlig 22. juli.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Marit Larsens cover av "Vår beste dag", skrevet av Erik Bye. For mange er "Mitt lille land" eller "Til ungdommen" de sangene som vekker flest minner fra 22/7, men for meg er det denne. Det har seg nemlig sånn at dagene før tragedien befant jeg meg hos besteforeldrene mine, hvor hele familien forberedte seg på feiringen av mormor og morfars gullbryllup. Jeg og mamma skulle ha ansvar for den musikalske delen, og vi hadde snakket om å fremføre "Vår beste dag", nettopp fordi det er en sang full av håp, glede og kjærlighet. Og det var altså da, mens vi forberedte det som skulle bli vår aller beste dag sammen med fettere, kusiner, onkler, tanter og gullbryllupsparet, at verden raste sammen under føttene på oss.

Dere lurer kanskje litt på hva dette innlegget har med utveksling å gjøre, for dette er jo tross alt en utvekslingsblogg. Det kommer jeg til å svare på nå. For siden 22. og 23. juli 2011 står på delt førsteplass på lista over de verste dagene i hele mitt liv, har det vært veldig vanskelig å stadig måtte høre på forskjellige "vitser" eller beskrivelser av hva som egentlig skjedde den dagen, og hvorfor det på en måte kan rettferdiggjøres. Ikke én eneste gang siden jeg kom til Polen for seks måneder siden, har jeg hørt en eneste person vise respekt og empati for ofrene etter Utøyamassakren og bomben i Oslo. Men mange tar det opp. Faktisk, oftere enn man skulle ha trodd. Jeg har fått høre ting som:

- Å, du er fra Oslo, der den bomba smalt og masse folk døde, ikke sant? (smiler og venter på svar)
- Haha, jeg hørte om han fyren som drepte masse tyrkere på den øya
- Det er jo ikke vits i å tenke på det, det som har skjedd har skjedd
- Det var jo innvandrernes skyld. Hadde det ikke vært så mange av dem i Norge, hadde ikke Breivik gjort det han gjorde
...pluss at enkelte liker å tulle, holde et imaginært våpen i hendene og si: "Se, akkurat som Breivik."

Å, hvis jeg bare klarte å forklare på polsk hvorfor dette er så langt fra morsomt som overhodet mulig. Jeg lurer på om disse menneskene ikke har noen som helst form for sosiale antenner, kanskje de bare er sånne folk som ler når folk dør. Kanskje de flirer av sin beste venns mors begravelse, lager vitser om naboens hjerteinfarkt, imiterer øyeblikket da kameratens bror tok livet sitt. Jeg lurer også på om dette kun er et fåtall, og at jeg var så uheldig at jeg møtte en del av dem, eller om det er mange som har sånne holdninger. Det det kan virke som, i hvert fall, er at de ikke er vant med utledninger i Polen, og at noen kanskje er litt redd for nye ting.

Jeg så et eksempel på akkurat sånne holdninger, noe som jeg faktisk aldri har sett på nært hold (annet enn på film). Jeg satt på en benk på et kjøpesenter i nærheten av skolen min, da jeg plutselig hørte noen jenter på min alder nærmest rope ut: "Hva faen er det der? Jeg gir meg ende over! Herregud!"
Jeg snudde meg i retningen de stirret, og fant ut at det var en mørkhudet mann de satt og så på. Han så ut som en helt vanlig mann, av normal høyde og vekt og med helt vanlige klær. Han gikk helt rolig ned en rulletrapp, og virket som en fyr som aldri i verden kunne ha vekket oppsikt. Trodde jeg. Det viste seg at de to jentene på min alder ikke var de eneste som hadde oppdaget ham; mange andre hadde også stoppet litt opp for å få med seg hva som foregikk. Det var ikke sånn at alt sto stille, absolutt ikke, men man kunne se på ansiktene til folk at dette ikke var noe man får (eller vil) se hver dag i den lille byen vi bor i.

Før jeg visste ordet av det, hadde mannen forsvunnet, og alle var tilbake til sitt. Men de drøye fem sekundene som dette foregikk, fikk meg til å tenke. Og jeg har tenkt veldig mye. Min umiddelbare reaksjon var å bli sint, frustrert og veldig lei meg. Denne hendelsen er for så vidt den eneste av sitt slag jeg har vært vitne til her, men bare måten folk snakker om utlendinger på gjør meg uvel. Og jeg lurer på: hvorfor liker folk meg da? Er ikke jeg like mye utlending som resten? Liker de meg bare fordi jeg er fra Norge og fordi jeg er hvit? Hva er vitsen med alt det her, da, hvis jeg vet at folk ikke liker meg for den jeg er, men for hudfargen og nasjonaliteten min?

Jeg tror ikke jeg kommer til å forstå meg på dette. Ikke på en stund, i hvert fall. Men det er ikke rart at noen mennesker har disse holdningene, når til og med lærere på skolen snakker nedsettende om f.eks. muslimer (noe som ville vært høyst uakseptabelt i Norge).

Jeg vet ikke om jeg kom noen vei med dette innlegget. Det var ikke ment for å forandre folks meninger, hverken om 22. juli eller Polen eller ditt eller datt. Jeg måtte bare skrive noe om det, for jeg har hatt det på hjertet så utrolig lenge, og det virker ikke som det har tenkt til å dra noe sted med det første.

Men husk at dette innlegget overhodet ikke omhandler alle polakker, og det er på ingen måte ment for å henge ut Polen. Dette er et inntrykk jeg har fått, og noe jeg har slitt en del med mens jeg har vært her.

Er det andre på utveksling som har opplevd lignende?
Hva hadde du gjort hvis du opplevde en slik situasjon som den på kjøpesenteret? 

Utlendingens guide til å finne seg i ting som er litt irriterende

I dag var jeg lat, og ville ikke skrive. Men jeg må jo ha noe å forsyne leserne med (selv om det er vinterferie), så jeg lagde en videoblogg. I dag oppdaget jeg forresten at bloggen har runda 10 000 visninger, og dette feirer jeg i dag med... klaging. Men dette er ikke klage-klaging, men koseklaging! Så vet dere det.

For øvrig går alt supert! I dag starta jeg dagen med å gå for å hente ca. 100 ferskt fremkalte bilder hos fotografen. Jeg elsker den følelsen når man har henta bilder hos fotografen, åpner konvolutten og ser at en del av dem faktisk ble ganske bra. I morgen kommer jeg til å legge ut noen av de beste bildene. Det blir mest bilder av ting og tang fra nærmiljøet, og ikke så mye av meg og venner, fordi jeg ikke er helt sikker på om det er greit for alle at jeg legger ut sånne ting. Jeg kunne ha lagt ut bildene i dag, men hva skulle dere da ha å glede dere til? Det er jo sikkert ikke noe annet spennende som skjer i morgen, uansett.

I hvert fall, her er videobloggen:

PS: I videoen sier jeg at jeg ikke gidder å skrive, men etter at jeg hadde laget den ble det jo litt skriving likevel. Yay.
PPS: Når dere ser på videoen bør dere ha på veldig høy lyd, for lyden er kjempelav og jeg har ikke tatt meg tid til å bli skikkelig datanerd (ennå).

Når det kommer til utlendingens guide (som tross alt er en del av tittelen til dette innlegget), så har jeg et tips til alle fremtidige eller nåværende utvekslingselever der ute:

Hvis det er noe du savner helt grådig mye (nå snakker jeg ikke om sånne tulleting som jeg forteller om i videoen, men ordentlig hjemlengsel), husk at det er greit å ta deg litt tid for deg selv. Sett av en ettermiddag etter skolen eller noen timer i helga til å gjøre det du har lyst til å gjøre, og som får deg til å føle deg bedre. Enten det er å lage et måltid fra hjemlandet, skrive et dikt, skrive et blogginnlegg, se på yndlingsfilmen din, gå en tur eller kanskje bare lakke neglene. For noen hjelper det å snakke med et familiemedlem eller en venn fra hjemlandet, men det kan også virke mot sin hensikt og få deg til å lengte mer.

Her er for så vidt en gladnyhet til alle skandinaviske utvekslingselever! Uansett hvor i verden du er, så skal det godt gjøres at det ikke finnes en IKEA som du kan klare å ta deg en tur til i ny og ne. Der kan du få tak i godbiter som "pepperkaka" og knekkebrød, eller du kan tusle rundt og puste inn den hjemmekoselige duften av flatpakka, svenske bokhyller med menneskenavn.

inguzpinguz

Utlendingens guide til å GI FAEN (med store bokstaver)

I dag hadde jeg egentlig tenkt til å poste en videoblogg som jeg lagde da jeg var syk. Det hadde blitt min første videoblogg, en veldig kort, men koselig snutt om julegaver og det å være syk i Polen. Men sånn ble det altså ikke. For i det siste har det skjedd en del ting som har provosert meg grenseløst, og det har hopet seg opp. Det som skjedde i dag var dråpen. Så her er neste episode av utledningens guide:

 

 

Utlendingens guide til å

GI FAEN

(med store bokstaver)

 

Forestill deg at du er på et fremmed sted, i et fremmed land, med totalt fremmede mennesker som snakker et helt fremmed og uforståelig språk. Ja, for eksempel hvis du er på utveksling. La oss si det. Og så kommer altså et titalls fremmede mennesker bort til deg etter tur for å vise deg hvor mye de kan om deg og stedet du kommer fra. For eksempel vet de alt om hvordan folk tenker der. De vet alt om stedets politiske system (og hvorfor det absolutt ikke funker). De vet alt om hvordan folk oppfører seg der du kommer fra, og de vet også hvorfor og hvordan det bør forandres på. De vet alt om hvorfor du har tatt valget du har tatt og dratt til et fremmed land. Og de vet alt om hvorfor du ikke snakker deres språk (det er fordi du er lat - det er jo for så vidt alle utledninger). Heldigvis er det eneste du trenger å gjøre å følge disse retningslinjene, lene deg tilbake og gi faen.

 

1. Kom deg hjem til leiligheten/huset/stedet der du bor (ikke i hjemlandet, så langt trenger du ikke å dra, og gjør du det så har du absolutt ikke gjort som jeg sier og gitt faen)
2. Ta av deg alle smykkene dine (eventuelt også tunge gensere/skjerf/luer e.l.), som om du gjør deg klar til slåsskamp.
3. Slåss med en pute.
4. Pust.
5. Sett på noe bra sinnamusikk (helst noe med mye trommer, skriking, full guffe).
6. Skriv noe (et blogginnlegg, for eksempel) om det du har på hjertet. Tegn en tegning.
7. Drikk vann.
8. Sett på noe koselig musikk som du liker og som har en avslappende effekt på deg.
9. Len deg tilbake.
10. GI FAEN.

Til gamle kjente og til dem som flyttet hit fra andre land

Hei igjen! Det var lenge siden, det. Nå har utveksling gjort akkurat det jeg visste det skulle gjøre med meg; dratt meg med opp i lufta, kastet ball med meg, sluppet meg ned igjen og dratt meg igjennom busker og kratt og smug og boligstrøk uten å ta hensyn til det faktum at jeg verken kan gli lydløst gjennom murvegger eller bjørketrær. Det jeg sitter igjen med er en liten klump i halsen og en stor en i magen, men likevel kribling i fingrene og ben som føles lettere nå, og som liksom har bestemt seg for hvor de skal.

Det har skjedd mye siden sist jeg blogget, og det er kanskje derfor jeg ikke har blogget om det. Det jeg skrev ovenfor er så godt som det nærmeste jeg kan komme en forklaring, med mindre dere vil ha hverdagslige skildringer av turer til kjøpesentre og vandring i parker og slike ting som man gjør uten å tenke over det når man har så mye annet å tenke på.

For litt over en uke siden var det noe jeg hadde veldig lyst til å dele med dere her på bloggen, men det ble med tanken. Og jeg vet det har ventet litt lenge, men her kommer det. Den første november er nemlig allehelgensdagen. Den markeres i Polen, og ikke bare litt engang. Dagen handler om å minnes de døde, og det gjøres ved å reise rundt til de forskjellige gravlundene hvor gamle kjente og kjære ligger begravet, tenne lys og legge ned blomster. Jeg har jo alltid vært fascinert av de polske kirkegårdene, for de er alltid så fulle av folk (fra begge sider) og blomster og lys. Og du kan jo tenke deg selv, da, hvordan det ser ut i mørket etter at tusenvis har tent lykter for sine kjære. Det fine er at dere trenger ikke tenke så mye, heller, for jeg tok selvfølgelig bilder:

Jeg har hatt en periode med en del hjemlengsel, og snart får jeg vel lage oppfølgeren til "utledningens guide" som jeg lagde for en stund siden. Utledningens guide til hjemlengsel og hvorfor man ikke takler det, skal den hete. For man takler det ikke, men det kommer jeg tilbake til. Det kan jo alltids lindres litt, eller bare gjøres verre med vilje, for det er godt å grine litt. Uansett, her er en liste over det som har gått igjen:

Å høre på:

• Timbuktus "det løser sig" - den tar førsteplassen!
• Alf Prøysen
• Knutsen & Ludvigsen
• Hallo i uken
• Edvard Grieg
• Valkyrien Allstars

Å se på:

• Nytt på nytt
• Brille
• Ylvis (som skal bli big i k-kiirrr-noe-stan)
• VIDEO SOM JEG FIKK AV ANNA I DAG PÅ FACEBOOK (takkevideo fordi jeg ga klassen adressa mi, score!)
• Løvebakken (det jeg finner på youtube, anyway)
• Hva som helst på svensk, dansk eller norsk, så lenge jeg forstår det (ok, stryk dansk og muligensk sør-svensk, men bortsett fra det)
• ... altså Pippi og Ronja Røverdatter.

Å lese:

• Det ene eksemplaret av Aftenposten jeg har fra da jeg fikk brunost og sjokolade innpakka i avis. Har lest det så sykt mange ganger nå. Hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til jul: avis!
• Murakami (ikke at det har noe som helst med hjemme å gjøre, det er bare så syyyykt bra)
• Ja, leser egentlig ikke så mye mer enn det i hjemlengsel-modus.

Jeg vet godt hvordan det er med hjemlengsel, og jeg vet godt hvordan det er å ikke føle seg hjemme. Derfor ble jeg ikke overrasket da min venninne fra tyskland fortalte meg at hun skal ta en tre ukers pause fra utvekslingsoppholdet for å få hvilt ut hjemme i tyskland. Det er helt vanvittig hvor fort ting forandrer seg når man er på utveksling, jeg kan forestille meg at det er litt som å surfe (ikke at den minste lille del av meg har vært så godt som i nærheten av noe som har med surfing å gjøre) - hvis det kommer et lite vindkast eller man mister balansen litt, så går man rett på trynet. Og akkurat nå frister det mer å surfe enn å være på utveksling. Men det sier jeg selvfølgelig ikke til noen. Bortsett fra, ja, egentlig alle.

Og da var det en mindre av oss. Polen er røft og vi blir slengt frem og tilbake, inn i vegger og gjennom dører som smeller og åpner og lukker seg som de selv vil. I det minste har jeg fortsatt ikke møtt noen som har hørt om Jersey Shore.

herregud jeg er så flink til å være menneske og ikke dyr

Jeg har ikke blogga på lenge, og jeg beklager for det, men jeg har rett og slett glemt det. Jaja, i dag har jeg bestemt meg for å blogge istedenfor å stresse over ting hjernen min sier at jeg skal gjøre, for jeg vil ikke at den skal smelte. Derfor skriver jeg dette, og så går jeg og legger meg. Basta.

 

Dårlige ting:

• Bikkja mi spiser tøflene mine hele tiden
• Snart tomt for Imsdal (noen som vil sende meg i bytte mot billige sigaretter eller vin? Det har de masse av her)
• Jeg snakker ikke polsk
• Er generelt ganske dårlig i alt mulig, men jeg er jo søt da

 

 

Kanke noen spille denne sangen for meg:

                                            

 

 

Bra ting:

• Den polske bursdagssangen topper alle andre bursdagssanger
• Gymtimen i forrige uke ble erstatta med skyting (skytinga ble ikke noe av grunnet komplikasjoner, men bare at tanken slo dem er jo helt fantastisk)
• Jeg var på fest og møtte nye mennesker. Tommel opp!
• På festen lærte jeg meg å banne litt på polsk
• Jeg har kjøpt ny, fin realfagbok som jeg har fire fag i, og den får meg til å skrive så fint og fargelegge nøye
• Ei jente i klassen min dukket opp på skolen i denne t-skjorta:

 

Hvis du lurer så står det lykkelig, sint, uskyldig, svimmel, trist, skremt, annonym (lol), og hva faen står det på slutten dera. Ihvertfall: den norske elgens mange ansikter. Hadde jeg sett denne i Norge hadde jeg bare blåst i det, men å se den på en i klassen min i Polen gjorde at jeg lo så jeg grein. Det rare er at det faktisk har skjedd før, da vi fikk besøk fra Polen for noen år siden og han ene hadde på seg en t-skjorte hvor det sto: "God jul! Hilsen alle oss på Nille."



Når dagen er kjip, er kaffe godt

I går hadde jeg en kjip dag. Folka som gjorde den kjip kjøpte kaffe til meg i dag tidlig, og ga meg sjokolade og tyggis. Jeg tok imot kaffen fordi jeg var trøtt og ville ha koffein, sjokoladen og tyggisen kasta jeg i søpla. Det har aldri skjedd at noen har brukt så mange hersketeknikker på meg på én og samme dag, og i tillegg prøvd å bestikke meg med godteri dagen etter. Siden jeg ikke tok imot godteriet, bestemte de seg for å gå tilbake til hva enn det er de driver med i polsktimene. Ikke polsk, ihvertfall. Kanskje bør det innføres en regel vedrørende mental alder på utvekslingsstudenter, men for nå gjelder det vel bare for meg å bite tennene sammen. [Klagesang slutter her]
Det hjelper veldig å ha noe å fokusere på, nemlig å lære polsk. Og det er kjempegøy! Nå klarer jeg å bygge opp enkle setninger (med de få ordene jeg kan på polsk), og jeg forstår det lille vi har gått gjennom av grammatikk.

Jeg tror året i polen skal bli bra, selv om jeg noen ganger kan komme til å måtte hive jevnaldrende utvekslingsstudenter på dør, sånn som jeg gjorde i går. For som mora mi har lært meg: det gjelder å få driten unna. Så kan jeg lære meg polsk i fred.

Gladnyheten er at jeg har fått vite hvor jeg mest sannsynlig skal tilbringe resten av året når jeg forlater Poznan! Jeg har fått en midlertidig vertsfamilie (for tre uker) i en by ganske langt sør i Polen som heter Dąbrowa Górnicza, og YFU sier at de skal prøve å finne en helårsfamilie i nærheten. Byen har en populasjon på rundt 120 000, og den ligger 20 km unna Polens største ørken! Herregud, har aldri vært i noen ørken før, jeg. Skal nok ikke oppholde meg der i særlig stor grad, men det er jo spennende å vite at den finnes der ute. I tillegg har byen et teater, som for øyeblikket setter opp H.C. Andersen, i følge nettsiden. Er stort sett veldig fornøyd, men håper så inderlig at jeg snart får en ordentlig vertsfamilie!

Pustynia Błędowska - Polens største ørken. Jeg skal heldigvis ikke bo akkurat her, men i en passe stor by 20 km unna.

Dagene går veldig sakte nå, men det er heldigvis ikke så lenge til jeg begynner på skolen.

hada