Merk: dette er en ny versjon av innlegget, hvor videoen er lagt ut fra YouTube. Det var noen som ikke kunne se videoen på iPad, mobil osv.
Hei og hopp, kjære lesere (hvis det fortsatt er noen igjen)!
Nå har jeg våknet fra zombiedvalen, og til min store overraskelse var det ikke apokalypsen som kom meg i møte på den andre siden - det var sommeren. Fra nå av våkner jeg hver dag av sol i fjeset istedenfor av snørr til langt inn i hjernebarken, og jeg snacker på frukt og saftis istedenfor ibux og vitaminpiller. Det var da slett ikke så ille, det her! Bortsett fra at en zombieapokalypse kanskje hadde vært mer spennende for dere å lese om. Derfor tenkte jeg at jeg skulle lage en liten filmsnutt, så dere slapp å bry de vintertriste hodene deres med å lese, og jeg slapp å bry mitt med å skrive.
Hvis det virker som om jeg prøver å gni det veldig inn i denne videoen, så er det egentlig bare mest for å overtale meg selv om at noen dager med sommer kan viske ut alle de kjipe aspektene ved utveksling. I tillegg hadde jeg tenkt til å beklage for å erte dere med at det fortsatt er snø i Norge (om ikke i Oslo, så i det minste lenger nord - selv om jeg tviler på at jeg har lesere derfra), men samtidig så tenker jeg at jeg ikke gidder.
Del 2 av kjærlighetserklæringen er ikke planlagt ennå, men jeg har en følelse på at de neste ukene vil være fulle av inspirasjon og nye ideer. Og ikke minst, saftis.
Har du noensinne følt deg mindre enn du gjør når du er syk? Nei, ikke jeg heller. Derfor synes jeg at Knutsen og Ludvigsen er det perfekte soundtracket for dager tilbrakt sengeliggende med forkjølelse. Når jeg hører på Knutsen og Ludvigsen føler jeg at jeg er fem år gammel igjen, og jeg har rett til å synes synd på meg selv og pakke meg inn i tepper og spise sjokolade og la sykdommen omringe meg som en svær boble.
Da jeg våknet i dag føltes det som om hodet mitt var blitt til et isolat hvor en drapsdømt fange kastet seg fra vegg til vegg i frustrasjon. Derfor har jeg brukt dagen min på å se på Freaks and Geeks, spille The Walking Dead-spillet på iPoden min, og se på Promposal-videoer på YouTube (videoer av folk som spør en venn/forelskelse/avstandscrush om de vil gå på prom med dem). Jeg har snart tenkt til å fortsette der jeg slapp med å skrive et kort essay om Darwins evolusjonsteori på polsk, men jeg må bare... snart, ok? Jeg skal begynne snart.
Dagens outfit: T-skjorte fra YFU Norge Skjerf for mykhetens skyld Hettegenser klemmegenser fra Cubus Pysjbukse fra et eller annet kjøpesenter i Berlin Ullsokker fra bestemor, vaska på feil program i Polen, tovet og derfor alt for små Hår uvasket, men fint likevel
Jeg har lagt merke til at når jeg er syk, synker nivået på mine matlagingsferdigheter ned til det til en femåring. Jeg som vanligvis liker å påstå at jeg er god til å lage mat, mest for å overbevise folk om at vegetarianere også kan overleve på det andre mener er en "veldig begrenset og næringsfattig diett", blir dårligere til å lage mat enn Mæccern (McDonalds, for de som mangler basic osloslang-ordforråd) når jeg er syk. Derfor ble det brødskive med sjokoladepålegg til frokost, og en bolle med kikerter og cottage cheese til middag. Snacks er å tygge litt på en hårnål som lå på nattbordet (orker ikke å gå ut av senga enda en gang). Jeg har ikke tenkt til å vise dere bilde av maten min - for, kom igjen, hvem tar bilde av maten sin? Idioter tar bilde av maten sin. Ok, så tok jeg bilde av den, men den ser så ekkel ut at jeg ikke vil legge det ut her. Men her er andre illustrasjoner av dagens aktiviteter:
Freaks and Geeks
Aktivitet #1, som har tatt opp mesteparten av min tid i dag - å se på Freaks and Geeks. Komiserie fra 1999 som handler om to "gjenger" på en High School et eller annet sted i Detroit - freakene og geekene. Denne serien er perfekt for den litt forkjølede hjernebarken, med dens nøyaktig oppmålte blanding av high school-drama og enkel, men effektiv humor. I tillegg spilles en svær håndfull av rollene av skuespillere som siden den gang har blitt kjendiser (og de var, om mulig, enda penere enn de er nå).
The Walking Dead-spillet for iPod
Aktivitet #2: The Walking Dead på iPod. Denne appen er helt gratis, og er en av de totalt 3 appene jeg har som er relatert til The Walking Dead (de to andre er Dead Yourself og The Walking Dead Comics). Jeg har nemlig, som veldig mange andre, fått zombiedilla! Siden jeg er syk liker jeg å late som at jeg er den første i verden til å utvikle et farlig zombievirus som i økende fart kommer til å ta livet av nesten hele jordas befolkning, bortsett fra noen få mennesker som i stedet for å slakte zombier, kommer til å gjøre jorda til et levende helvete for hverandre. Glad jeg slipper å få se det, siden jeg blir den første som dør.
Tilbake til spillet. Dette spillet er avhengighetsdannende! Det er fantastisk bra laget, og jeg må ta meg sammen for ikke å kjøpe alle tilleggsepisodene på én gang! Handlingen i spillet avgjøres av valgene man tar, så det finnes drøssevis av muligheter for hvordan og når spillet ender. Grafikken er også utrolig bra, og det er dessverre derfor det går så sakte på Lucifer (min iPod). Lucifer har måttet tåle noen støyt, men han er godt pakket inn i gaffateip og det er ikke snakk om at jeg kjøper ny. Det handler om affeksjonsverdi (og budsjett). Uansett, jeg ble spist opp av en sheriffzombie etter bare et par minutter, men jeg håper det går bedre neste gang. Igjen skylder jeg på forkjølet hjernebark.
Aktivitet #3: Promposal-videoer på YouTube. Jeg har aldri vært på noe prom som likner på det de har i USA (det vi hadde på ungdomsskolen kan jo ikke måle seg med alt dilldallet og alle forberedelsene de gjør der borte), og jeg har aldri tenkt på det som en veldig sørgelig ting å gå glipp av - snarere tvert imot. Men - og nå kan det hende det er den forkjølede hjernebarken som snakker igjen - etter å ha sett denne videoen av en jente som arrangerer en svær flashmob for å invitere en hun liker med på ballet, så tenker jeg at det ikke er så ille likevel. Kanskje til og med søtt. De ble forresten kjærester etter hvert, også.
Nå har jeg skrevet mye mer enn jeg trodde jeg skulle, og dermed også brukt mye mer tid enn jeg trodde (og burde). Darwin, her kommer jeg! Med ordbok og korrekturlakk!
Hei, alle sammen! For en god stund siden spurte jeg noen av mine venner i Polen om hva de trodde forskjellige norske ord betydde, og så lagde jeg et innlegg om det. Jeg fikk veldig mye god respons, og det var veldig mange som sa de lo godt av å lese det! Her kommer derfor del 2, hvor jeg har reversert det og spurt norske venner om definisjonen av polske ord. Denne gangen gjorde jeg det over internett, så jeg fikk ikke hatt en ordentlig samtale med dem om ordene, ei heller fikk jeg sagt hvordan ordene uttales. Derfor har jeg ikke så utfyllende definisjoner her som jeg hadde i del 1, men jeg håper likevel at dette blir et innlegg dere kan få dere en god latter av.
Denne gangen har jeg rett og slett bare spurt folk: hva tror du dette ordet betyr? Wychowawca Anna: Å, dette er så søtt! Jeg får lyst til å klappe det. Gard: "Pass deg for bjørnen!" Maja: "Jævla bitch." Hedvig: Strikkegenser. Aila: Å danse når man er drita. Synnøve: "Hvorfor vise det?" Nina: Sovesofa. Ordets egentlige betydning: ansvarsperson, i skolesammenheng brukt om kontaktlærer/klassestyrer.
Listopad Maja: Et slags digitalt verktøy som er alt for nymotens til at jeg har hørt om det. Gard: Spilleliste på iPod. Anna: Sanitetsbind. Hedvig: Anmerkning/forsentkomming. Aila: Jeg liker dette ordet. Det betyr badematte. Synnøve: Liste-app for iPad. Nina: Liste. Ordets egentlige betydning: November, enkelt og greit.
Natrysk Maja: En knarker. Aila: Naken. Gard: Nattverd. Anna: Et monster. Noe fælt og ekkelt. En slange/et villsvin. Hedvig: Dust. Synnøve: Nattrusk. Nina: Natur. Ordets egentlige betydning: Dusj.
Kciuk Anna: Kåthet/puleblikk. Noe som har med sex å gjøre. Gard: Dette ordet er vanskelig å uttale i hodet, men det har noe med oppkast å gjøre.. Aila: Kuk eller innsjø (noe i den duren). Synnøve: Tjukk. Nina: Kjøkken. Ordets egentlige betydning: Tommel.
Tarczyca Gard: Har noe å gjøre med tarmproblemer. Anna: Kjøkken/mat/kjele/ovn. Hedvig: Sykkel. Aila: En god venn du kan stole på. Synnøve: "Den tok kaka!" Nina: Tarzan. Ordets egentlige betydning: Skjoldbruskkjertel.
Jeszcze Gard: Når du skal spørre noen om hvor noe er. Anna: Utropsord, for eksempel "OMG! JESZCZE! SERR?!" Hedvig: Kanskje. Aila: Svømme. Synnøve: Gjespe. Nina: Jente. Ordets egentlige betydning: Ennå, enda, fortsatt.
Kaszanka Gard: Kanskje et navn, eller å dyrke jord. Anna: Noe hardt og fast, for eksempel en stol/kommode. Aila: En søt pai, altså dessertpai. Synnøve: Kast anker! Nina: Kasse. Ordets egentlige betydning: En type pølse, eller "blodpølse".
Siatkówka Gard: Suppen koker! Anna: Kjole eller skjørt. Aila: En dusj, eller å dusje. Nina: Leilighet. Ordets egentlige betydning: Volleyball.
Pieniądze: Gard: Vær sterk! Anna: Lillebror! Eller noe flaut/pinlig. Aila: Hodepinetablett. Synnøve: Kulepenn. Nina: Pen. Ordets egentlige betydning: Penger.
Świat Maja: Svett trøye. Gard: Fuck deg! Anna: Slag/slåsskamp. Aila: En drittunge eller en dust. Synnøve: Svi. Nina: Svett. Ordets egentlige betydning: Verden.
Som dere ser, så var noen av gjetningene faktisk ikke så langt fra ordets riktige betydning, mens andre ganger var de helt på bærtur. Uansett, en stor takk til de som hjalp meg med å lage dette innlegget, og til de som motiverte meg til å fortsette med "språkforsøkene". Hvis det er noen andre språknerder der ute som har språkrelaterte morsomheter de har lyst til å dele, legg gjerne igjen en kommentar! Språkhumor er det beste jeg vet, og det kan varme hodet og hjertet mens jeg venter på at årets usedvanlig lange vinter skal slippe taket i Polen.
Ha det bra, snakkes, ses senere, ikke la det bli lenge til neste gang, kom gjerne på kaffe, og hils hjem!
Soundtrack til dette innlegget: Lou Reeds New York Telephone Conversation
Utveksling hadde vel ikke vært utveksling hvis det ikke hadde vært for de bittesmå forskjellene. I dag skal det derfor handle om nettopp en av disse - nemlig telefonkultur.
Hva er telefonkultur? For å være helt ærlig er jeg ikke sikker på om dette er et ord som faktisk eksisterer, eller om det er noe jeg er alene om å bruke. For meg er i hvert fall telefonkultur alt som handler om ringing, som blant annet hvor ofte man ringer til folk, om man heller ringer enn å sende melding (eller omvendt), og hvor sent det er sosialt akseptert å kontakte noen via telefon. Og jeg kan ikke få sagt det ofte nok - når man skal prøve å lære seg alt om et nytt land holder det ikke bare med språket! Man må kjenne reglene, og man må bli vant til at ting er annerledes enn hjemme. Dette har jeg fått erfare når det kommer til det å snakke i telefonen i Polen.
Nå vet jeg ikke om det bare er vi nordmenn som er rare, eller om dette faktisk er vanlig andre steder også, men norske telefonsamtaler er så utrolig... langtekkelige, som om vi er redd for å være den som legger på først. Er vi for høflige? Eller kanskje for sjenerte?
Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forklare dette, så jeg får ta utgangspunkt i en veldig enkel setting; to personer har avtalt å møte hverandre i sentrum av byen de bor i. Den ene har allerede ankommet stedet, mens den andre er på vei. Person #1 ringer til person #2. Her er altså sånn ca. hvordan en norsk telefonsamtale vil høres ut i denne situasjonen:
Person #1: Hallo?
Person #2: Hallo?
Person #1: Hei!
Person #2: Halla!
Person #1: Eh, du, jeg bare lurte på... Hvor er du?
Person #2: Jeg er på vei, jeg kommer om ikke så lenge!
Person #1: Ok, bra. Jeg bare sitter og venter her, jeg.
Person #2: Ok.
Person #1: Ok.
Person #2: Så da ses vi om ikke så alt for lenge, da?
Person #1: Ja, jeg bare sitter her, jeg.
Person #2: Ok, så da snakkes vi da.
Person #1: Ok, ha det bra!
Person #2: Hadet!
Person #1: Snakkes!
Person #2: Ja, vi ses!
Person #1: Hadet!
Person #2: Ja, heihei!
Noen av dere synes kanskje jeg overdriver, men jeg synes ikke det. Jeg synes faktisk at mange nordmenn til og med bruker enda mer tid enn dette på å si hadet. Hvorfor er det sånn? Er det noe vi nordmenn ikke er kjent for, så er det å være koselige. I hvert fall oslofolk. Hvorfor skal vi da bruke så lang tid på hilsninger og hadebra-er i telefonen? Her kommer en polsk variant av den samme samtalen:
Person #1: Hallo, hvor er du?
Person #2: Er på vei, er der om 5 minutter.
Person #1: Ok, hadet.
Enkelt, ikke sant? Ja, man skulle jo tro det. Men her kommer altså versjonen hvor person #1 er en polakk (med andre ord, person #1 representerer hvem som helst som jeg kjenner her i Polen), og person #2 er en nordmann. Med andre ord, det er meg.
Person #1: Hei, hvor er du?
Person #2 (jeg): Hei, ja, jeg ble litt forsinka, for jeg ville bare gå innom butikken og kjøpe meg noe og drikke, men jeg er på vei nå, altså, jeg lover.
Person #1: Når kommer du?
Person #2 (jeg): Er der om sånn ca. fem minutter! Sorry at jeg brukte så lang tid, men jeg måtte bare gå innom... hallo? Hallo? Er du der?
Selvfølgelig la personen på med en gang vedkommende fikk svar på det han/hun spurte om. Men jeg klarer jo aldri å huske på at det er sånn det er, og det ender opp med at jeg bare later som om jeg fortsatt snakker i telefonen, sånn at folk rundt meg ikke skal se rart på meg. Jeg avslutter den imaginære telefonsamtalen et halvt minutt senere, og lover meg selv at "neste gang husker du på å fatte deg i korthet." Det løftet har jeg hittil ikke klart å holde en eneste gang.
For ikke så lenge siden kom jeg hjem fra kirka, hvor jeg var vitne til barnedåp og en hel haug med påskesanger som jeg ikke forsto bæret av. Jeg tror kanskje kirkelingo er det vanskeligste på ethvert fremmedspråk, spiller egentlig ingen rolle hvilket. Jeg mener, hvis du har prøvd å lese bibelen, til og med på norsk, så skjønner du hva jeg mener. Vertsfamilien min har prøvd å forklare meg noen ord, og de kaller det "bibelslang". Men det er veldig vanskelig å følge med på hva de synger om i kirka. Men nå vet jeg i hvert fall akkurat hvor mange mursteiner det er på hver søyle forrest i kirka, og også hvor mange vinduer kirka har og hva som står skrevet på dem. Jeg har også rukket å dikte opp to korte fortellinger og noen filmscener, samt å designe en kjole i hodet mitt.
I dag tror jeg vi skal ha chilledag her i huset. Det virker i hvert fall sånn. Nå driver vertsforeldrene mine og lager et eller annet av kål, og jeg sitter på rommet mitt og blogger og koser meg med obligatorisk påskemat, nemlig Kvikklunsj.
Jeg vet hva jeg sa om kjøpepåske, men Kvikklunsj er... Hallo, ok, det er Kvikklunsj. La meg a.
Jeg har flyttet inn på vaskerommet. Dette er mitt nye yndlingssted. Her liker jeg å henge opp klær, brette klær, stryke klær, flette håret mitt og høre på Hair (originalt? Neppe).
I morgen er det lany poniedziałek, eller śmingus-dyngus (klarer fortsatt ikke å slutte å le av det navnet), som er dagen hvor guttene løper etter jentene og dynker dem med vann. Hvorfor? We just don't know. Problemer er bare det at, vel, det har snødd uten stans de siste 24 timene, og det er veldig kaldt ute. Det kan hende det blir litt vel Lars Monsen å drive og løpe rundt i kulda neddynket i vann. Men vi får se.
For øvrig er det selvfølgelig jeg som har fått skylda for å ha tatt med vinteren til Polen. Til og med babcia sier at hun bare kan huske én eneste gang da det faktisk var snø i påsken her. Og babcia, hun har levd lenger enn noen av oss andre, så hun vet. Alle er litt forvirra her, men jeg synes det er helt greit med snø, for det er jo uansett aldri så mye som hjemme.
Dette er min utsikt fra vinduet for øyeblikket. Nå har det roet seg litt, og det snør ikke så mye som det gjorde i dag tidlig.
Nå er påsken skrudd på for fullt! Påske har alltid vært en av de høytidene som jeg ikke har tenkt så mye over, det er liksom bare en ukes ferie hvor jeg har tid til å slappe av i sola og lese, male påskeegg, spise kvikklunsj og snu meg vekk i avsky mens folk gafler i seg påskelam. Jeg kan ikke huske å ha vært noe særlig i kirka i påsken, og det eneste jeg husker hjemmefra som faktisk har med ordentlig påske å gjøre er en sang om blomster og Jesus som jeg lærte meg da jeg var fire. I veldig mange vestlige land (Norge inkludert) har man feiret kristne høytider i mange, mange år, og man fortsetter å feire dem selv om nesten ingen veit hva det betyr lenger. Jeg er ikke kristen selv, men jeg synes likevel det er stusselig at påsken i Norge har blitt redusert til en spise- og kjøpefest som Freia sjokoladefabrikk og alle de skandinaviske krimforfatterne kan tjene vilt på. Men sånn er det vel med nesten alle dagene/høytidene vi feirer i Norge, kanskje bortsett fra 17. mai (hvilket er grunnen til at det er min absolutte favorittdag i løpet av året).
Men nok om Norge, det jeg ville skrive om er den polske påsken! Polakkene har noen utrolig rare, men veldig fine og morsomme tradisjoner som gjennomføres i løpet av påskeuka, og i dag var jeg vitne til en av dem, nemlig velsignelsen av påskeegg (jeg håper velsignelse er det riktige ordet).
Da jeg sto opp og gikk ned i stua, fikk jeg øye på vertsmor som var i full gang med å... PAKKE INN EGG I GAMLE STRØMPEBUKSER? Dette kan ikke være riktig, tenkte jeg. Jeg hadde jo blitt fortalt at vi skulle male eggene. Ikke pakke dem inn i strømpebukser sammen med blader.
Men så ble jeg forklart hvorfor vi gjorde det. Selvfølgelig var det jo fordi eggene senere skulle kokes sammen med løkskall, og på denne måten skulle vi få egg med en fin gulfarge og mønster fra bladene. Seff.
Vi puttet alle strømpebukseeggene oppi en kjele, sammen med noen uten pynt.
Før jeg visste ordet av det, hadde vertsmamma kokt alle eggene, og de ble jo kjempefine! Men hva skulle vi egentlig bruke dem til?
Det skulle jeg snart finne ut av. Det har seg nemlig sånn at Polen har (som eneste land i verden, så vidt jeg har forstått det) som tradisjon å ta med en kurv med mat til kirka på påskeaften for å få maten velsignet.
Til slutt pynta vi kurven med en duk og noe grønt (ikke be meg om å finne ut hva denne planten heter. Det kan hende det er allmennkunnskap, men jeg mangler kanskje litt på det området).
Selvfølgelig glemte jeg å ta med meg kameraet da vi faktisk dro til kirka for å velsigne maten, men det var ganske enkelt en masse mennesker som hadde møtt opp (hver familie med hver sin kurv full av mat og egg, selvfølgelig), og som sto og ventet på presten utenfor kirka. Da presten kom, leste han først opp noe som jeg selvfølgelig ikke forsto, og etter det velsignet han alles kurver. Det gikk fort, og jeg ble fortalt at på påskeaften holdes sånne "seremonier", om man kan kalle dem det, hver halvtime.
Etterpå dro vi til babcia (bestemor) på en kopp te, og så dro vi hjem og lagde pierogi med familien.
Selv om det å ta med en kurv full av mat til kirka for å få den velsignet er en veldig typisk polsk greie, har dere ikke sett noenting ennå! Om litt skal jeg fortelle dere om min favorittradisjon i Polen (som jeg likevel har til gode å faktisk oppleve), kalt Śmingus-Dyngus. Som dere kanskje skjønner, oppsto min fasinasjon for denne tradisjonen det øyeblikket jeg hørte navnet. 1000 spenn til den som klarer å gjenta det ti ganger etter hverandre uten å få latterkrampe.
I går morges dro det siste sporet av en ukelang multinasjonal utveksling i Polen hjem - nemlig franskmennene. Allerede på fredag dro folka fra England, Belgia, Romania, Tyskland og Italia hjem, og etter det har jeg vært helt forferdelig rastløs. Det er litt rart, men det at de dro hjem ble et enda større sjokk enn det var å komme hjem fra Berlin. Og jeg tror ikke det var fordi de dro avgårde, men fordi jeg ikke gjorde det. Det var nemlig så mye vi snakket om og gjorde som minte meg på at det jo faktisk er en hel verden der ute, utenfor lille Polen. Og det var et eller annet inni meg som hadde lyst til å bli med dem, slippe å være fanget av alle grensene som må settes hele tiden når man er på utveksling. De tankene har roet seg litt ned nå, for jeg vet jo at jeg bare har tre måneder igjen og at et år er lite i forhold til et helt liv. Det er i hvert fall det folk sier.
For første gang på 7 måneder møtte Eva og jeg noen få mennesker som vi kunne kommunisere med helt problemfritt, og som vi faktisk kunne føre lengre samtaler med om hva det skulle være (Eva med franskmennene, jeg med engelskmennene). Nå er det forbi.
Men det er jo ikke rart at vi ble litt forfjamsa, da. De kom og de dro, og det var over i en fei. Og vi ble igjen her, da, som de to eneste utlendingene, og visste ikke helt hvor vi skulle gjøre av oss. Jeg sitter og nynner på Være trist-sangen fra Karius og Baktus, og har bytta ut alle ordene for søtsaker med navn på folk fra utvekslingsprogrammet, så sangen beskriver egentlig ganske godt hva vi føler. Hva tannbørsten skal representere, det... får dere finne ut selv. For faen.
Unnskyld meg, men jeg har en myk seng i et bekmørkt rom som venter på at jeg skal komme og legge meg i den og trekke dyna godt over hodet mens jeg hører på Fleet Foxes og nynner stille for meg selv. Hada.
