Alt som var av søtt og godt

I går morges dro det siste sporet av en ukelang multinasjonal utveksling i Polen hjem - nemlig franskmennene. Allerede på fredag dro folka fra England, Belgia, Romania, Tyskland og Italia hjem, og etter det har jeg vært helt forferdelig rastløs. Det er litt rart, men det at de dro hjem ble et enda større sjokk enn det var å komme hjem fra Berlin. Og jeg tror ikke det var fordi de dro avgårde, men fordi jeg ikke gjorde det. Det var nemlig så mye vi snakket om og gjorde som minte meg på at det jo faktisk er en hel verden der ute, utenfor lille Polen. Og det var et eller annet inni meg som hadde lyst til å bli med dem, slippe å være fanget av alle grensene som må settes hele tiden når man er på utveksling. De tankene har roet seg litt ned nå,  for jeg vet jo at jeg bare har tre måneder igjen og at et år er lite i forhold til et helt liv. Det er i hvert fall det folk sier.

For første gang på 7 måneder møtte Eva og jeg noen få mennesker som vi kunne kommunisere med helt problemfritt, og som vi faktisk kunne føre lengre samtaler med om hva det skulle være (Eva med franskmennene, jeg med engelskmennene). Nå er det forbi.

Men det er jo ikke rart at vi ble litt forfjamsa, da. De kom og de dro, og det var over i en fei. Og vi ble igjen her, da, som de to eneste utlendingene, og visste ikke helt hvor vi skulle gjøre av oss. Jeg sitter og nynner på Være trist-sangen fra Karius og Baktus, og har bytta ut alle ordene for søtsaker med navn på folk fra utvekslingsprogrammet, så sangen beskriver egentlig ganske godt hva vi føler. Hva tannbørsten skal representere, det... får dere finne ut selv. For faen.

Unnskyld meg, men jeg har en myk seng i et bekmørkt rom som venter på at jeg skal komme og legge meg i den og trekke dyna godt over hodet mens jeg hører på Fleet Foxes og nynner stille for meg selv. Hada.