Man tager hvad man haver

Nå er det veldig lenge siden sist jeg skrev. Heldigvis var det denne gangen fordi jeg har hatt mye å gjøre - både med skole, venner og familie. Hvilket vil si at det går veldig bra, så det er ikke noe å bekymre seg for når jeg ikke skriver. No news is good news. Som oftest, i hvert fall.

Jeg vil først og fremst beklage på forhånd, for dette innlegget kommer til å bli et forsøk på å ta igjen mange uker uten blogging (har det gått flere uker? Nå ble jeg litt usikker), og av den grunn kommer det til å bli veldig langt. Men her kommer det, i hvert fall. Det har skjedd en del siden sist, så jeg tenkte jeg skulle begynne med å prøve å gi dere en kort oppsummering.

Siden sist har jeg:



Flytta til ny vertsfamilie. Egentlig har jeg jo blogga etter at det skjedde, jeg bare glemte å fortelle dere det. I hvert fall, det er kjempeknall!

Skrevet polsk kjøleskapspoesi. Åja, det var visst et ord på spansk der også. Man tager hvad man haver!

Fokusert på skolearbeid. Det vil si, jeg har innsett at skolebøkene mine er mine til odel og eie, og at ingen skal ha dem etter meg. Dette har jeg selvfølgelig utnyttet til det fulle og hele. Her fra arbeidsboka i engelsk.

Bakt lussekatter! Det var vanskelig å forklare på polsk hva denne tradisjonen betyr for oss i Norge (helt ærlig så var jeg litt usikker på hvorfor vi feirer Lucia, men nå vet jeg selvfølgelig alt om det også.) Uansett, jeg gikk gjennom et sabla slit og pløyde side opp og side ned i ordboka for å finne ut hva i helvete gurkemeie var på noe som helst annet språk enn norsk. Baksten ble en suksess, og jeg ble ett ord rikere. KURKUMA!

Fått tre pakker i posten! To var fra mormor, og denne her er fra den nærmeste familien. Jeg er litt usikker på når jeg skal åpne den, om jeg skal vente til jul, eller om det kanskje er litt rart å åpne gaver fra min norske familie sammen med min polske familie? Uansett så står det jo utenpå hva som er inni, på grunn av tollvesenet ellernoe. Så nå veit jeg jo det, og da trenger jeg jo ikke å pakke opp. Neida.

Også er det jo snart jul! Det har allerede gått flere uker siden jeg satt i mattetimen og gråt fordi jeg ikke hadde julebrus, men hva mer er det med norsk jul som er så viktig for meg? Det er egentlig veldig vanskelig å svare på. Før jeg dro til Polen tenkte jeg: "Man kan vel ikke savne jul, det er jo bare kjøtt og gnur." Senere, da jeg hadde vært i Polen en liten stund, tenkte jeg: "Men hvordan blir det jul uten Tre nøtter til Askepott? Og hva med Jul i Blåfjell?" Men nå har jeg skjønt greia. For ja, hvis jeg hadde vært hjemme i Norge og feira jul uten Tre nøtter til Askepott og Jul i Blåfjell, så hadde jeg savna det. For det er det som er jul. I Norge.

I Polen, derimot, har de ikke hørt om Tre nøtter til Askepott, selv om jeg bare bor tre timer unna den tsjekkiske grensa. Og Polen pluss Jul i Blåfjell funker jo ikke i det hele tatt. Derfor må jeg la meg henfalle helt og fullt til den polske julefeiringen, og det skal nok ikke bli vanskelig! Bare se det for deg; jul nesten uten adventsstress, julaften med bare vegetarmat og generelt en mye mindre og en mye mer down-to-earth-julefeiring.  Se for deg pierogi istedenfor ribbe! I tillegg til god mat, har de også noen veldig fine tradisjoner, som at de bryter et slags flatbrød og gir hverandre gode ønsker for det nye året. Jeg gleder meg til å bli med på det! Må bare lære meg hvordan jeg ønsker folk gode ting på polsk.

Neinei. Jaja. Så tenker vi ikke mer på det i dag.

God jul 'a!