Den lille jævelen

I dag er jeg syk, så jeg har soaka håret mitt i matvarer fra kjøleskapet og sett på The Hunger Games. Derfor blir dette et litt merkelig innlegg om hvordan man forandrer seg når man er på utveksling (fordi det virket ekstra tydelig akkurat i dag).

Mine utvekslingsvenner og jeg (vi er faktisk en liten gjeng her nede i Polen, tro det eller ei) kom frem til at det å være på utveksling nok må kunne sammenlignes litt med det å være gravid. Og hvis det er noen der ute som faktisk både har vært utvekslingselev og gravid (ikke på en gang, vel å merke), så vet nok dere mye mer om dette enn det vi gjør, men for å være helt ærlig så er det ikke overensstemmelsen mellom graviditet og utveksling som er poenget. Poenget med at jeg skriver dette er bare å gi folk en slags ide om hvordan det er å være på utveksling, ved å sammenligne det med noe som vi alle har fått høre så mange (for mange, og for detaljerte) historier om, nemlig graviditet.

Det begynner for mange med planleggingen. Man googler ting, leser om andres opplevelser, og denne prosessen kan være en veldig stor del av opplevelsen for mange. Man venner seg på en måte litt til ideen om å dra på denne livsforvandlende reisen, og også å leve resten av livet med det man sitter igjen med når reisen er over. Man gleder seg til å få nye medlemmer i familien, man planlegger ting å gjøre, ting man kan lære dem, ting som man vil gi av seg selv og videre til noen andre.

For andre kommer det litt mer brått på. Man har kanskje tenkt litt på det, og funnet ut at man ikke er klar for det ennå, eller at ting er helt greie som de er. Også plutselig skjer det noe som forandrer hele saken. Man kaster seg rundt (kanskje i noen tilfeller bokstavelig talt), og plutselig står man opp til øra i skjemaer som må fylles ut og ting som skal planlegges. Man må sørge for at økonomien er i boks, og at man virkelig er egnet til å gjennomføre det man har gitt seg ut på.

Så går det noen måneder, og man skjønner at nå kan man faktisk ikke snu lenger. Men for så vidt gjør det ingen ting at det ikke lenger går an å "abort the mission", for man er egentlig bare kjempegira. Snart begynner det for fullt.

I begynnelsen kan man føle seg litt rar. Noen føler seg kvalme eller veldig utmattede, og de fleste kan reagere med enormt mye følelser på nesten hva det skal være. I denne perioden anbefales det ikke å se på Titanic eller prøve noe du aldri har prøvd ut før - man risikerer rett og slett å ende opp i en fillete tårehaug på kjøkkengulvet. På samme måte kan man også reagere ekstremt positivt på kun det minste smil eller det minste kompliment, så man trenger da gudskjelov ikke å stenge seg helt inne fra omverdenen. Uansett hvordan man opplever denne perioden, så kommer man til å innse en ting: heldigvis er det bare 9 måneder igjen.

Så bærer det utfor, og oftere og oftere tar man seg selv i å gjøre helt sykt rare ting. Plutselig bråsnur man på vei til bussen fordi man finner ut av man har lyst til å ta en annen buss fra en annen bussholdeplass, eller man bestemmer seg for å kjøpe inn 40 forskjellige typer tyggis for å finne ut hvilken som er best. Man er sulten hele tiden. Man tar seg selv i å gapskratte veldig høyt i midten av et kjøpesenter, på grunn av en reklameplakat eller en bok med en litt uheldig tittel på et annet språk. Noen dager ler man av alt, andre dager går alt galt. Man klager og syter, og vil bare at alt skal være over. Gang etter gang må man forklare til seg selv og andre at "det er ikke meg, det er den lille jævelen som vokser inni meg!" Den største forskjellen er at hos gravide er den lille jævelen en baby, mens hos utvekslingsstudenter er det... nei, sannelig om jeg vet. Kanskje det rett og slett er det å bli voksen.

Det er lov å klage, hate og syte. Særlig når man bestiller chai latte og den ikke inneholder chai, men espresso. Det er en grunn til at det heter chai latte! CHAI, som betyr TE, og LATTE, som betyr MELK! Det er derfor den som serverer te heter chai wallah! DET ER FAEN IKKE NOE ESPRESSO I TE! HVA FAEN, POLEN.