Og når jeg har lært det som du lærte meg, så kan vi begge det samme

I mang et skolebygg over hele norges land hviler det et sted en utmattet overhead. Trygt plassert i bomberommet, bak parykker fra sommeravslutningen i '98 og gjenglemte sløydprosjekter, ligger den i en dyp dvale. Løfter ikke et øyelokk, uansett hvor mange som kommer inn, roter etter julepynten fra i fjor, henter frem ekstra blokkfløyter til den nye femteklassen. Kilen er den heller ikke. Den reagerer ikke på tilførsel av elektrisitet eller desperat knappetrykking, for den vet at dens tid er forbi.

Her i Polen, derimot, brukes det fortsatt, med aller største selvfølgelighet, overhead i undervisningen. Trygt plassert og lett tilgjengelig ved siden av kateteret står den og puster. Årvåken og klar venter den på å bli plassert i midten av klasserommet, lyse på lerretet og kaste små, sorte bokstaver på det hvite stoffet. Brukervennlig. Klappet og klar, taima og tillrettelagt.


det var så kult at jeg måtte ta bilde, og det var så retro at det måtte være i svart-hvitt

 Kjære Fossrevyen 2012: overheadens tid er slett ikke forbi!

Forresten, de fleste klasserommene har digitale prosjektorer også, men det gjør jo dette bare enda mer "ånommenhellandussen!"

I dag er jeg syk, så jeg bare gnurer rundt, sender mail til banken, blogger (sant), drikker rare ting vertsmamma gir meg. Vil krølle meg sammen og høre på Alf Prøysen. Nå.