Å være eller ikke være normal

Nå er det lenge siden jeg har gitt lyd fra meg. Igjen. Og jeg vet jeg kommer med unnskyldninger stadig vekk, så denne gangen skal jeg prøve å la være. Men her kommer det litt likevel. Det har seg nemlig sånn at siden sist jeg skrev har spenningskurven i livet mitt bare flatet ut helt, og jeg har ikke hatt noe å skrive om. Dette kan muligens ha noe å gjøre med at jeg ble smittet med en ganske fæl forkjølelse, som førte til at jeg praktisk talt ikke forlot rommet mitt på nesten en uke. Dagen da jeg begynte å føle meg litt bedre, derimot, dro jeg ut på sledetur. For det er jo den beste medisin mot alle forkjølelser. Og tro det eller ei - det virka.

Da jeg ble invitert på sledetur trodde jeg først at det var en sånn "normal" greie med hest og slede. Men er det noe jeg burde ha lært av YFU-seminaret i Poznan, så er det at det vi ser på som normalt kanskje er det helt motsatte et annet sted. Nå er ikke hest og slede det motsatte av normalt i Polen, for det er jo en del som driver med sånt også. Men det viste seg, denne vinterdagen, at det var en traktor som skulle være vår drahjelp på denne såkalte sledeturen. Så fikk det vel bare bære utfor, da!

Det første jeg la merke til da jeg, vertsbroren min og kona hans ankom stedet der vi skulle starte turen, var at jeg hadde glemt ullgenseren min hjemme. Selvfølgelig hadde jeg på meg superundertøyet fra Bjørn Dæhlie som mormor hadde sendt meg i posten (takk, mormor <3), men det er jo ikke nok når man lar mariusgenseren bli igjen i klesskapet hjemme. Ikke at de har hørt om mariusgenser i Polen, da. Men de skjønte hva jeg mente da jeg sa jeg hadde glemt genseren min, og jeg fikk låne en fleece. De var veldig gode med meg alle sammen, og passet på at jeg ikke var kald, samtidig som de tullet litt med at "den norske jenta fryser". Opplegget var sånn at en kompis av vertsbroren min har en slags gård eller noe sånt, og der har han traktorer og tilhengere og whatnot. Han hadde nettopp fått seg en ny traktor, og bakpå den hadde han hekta en liten slede hvor vi hadde all mat og drikke (hvilket vil si vodka og pølser - vi er da tross alt i Polen heh neida). Bakpå den sleden igjen hadde han hektet tre lange, robuste kjelker med plass til kanskje en 8 stykker på hver, og bak der igjen to små en- eller tomannskjelker. Vi var bare ti stykker, så det var masse plass til oss, og istedet fylte vi på med tepper så vi ikke skulle fryse. Jeg begynte med å sitte på med vertsbroren min og kona hans på den forreste kjelka, men etter hvert ble det kjedelig og kaldt, så jeg forflytta meg til den bakerste. På den bakerste sleden var det kun en ting som gjaldt: å holde seg fast og håpe på å ikke falle av. Og det gjorde vi. Jeg satt sammen med en venninne av en venn av... nei, hvordan var det igjen? Uansett. Å falle, det gjorde vi. Og det var kjempegøy! Hvem hadde trodd at en traktor kunne gå så fort? De traktorene som kjører rundt hjemme på Bøler (for ja, det er noen) kjører som regel veldig sakte. Men alt kjører jo som regel veldig sakte i Norge.

NB. Dette er IKKE et bilde fra vår sledetur, men det var omtrent slik det så ut. Bare med  færre folk og større traktor.

Akkurat som at vi i Norge har kvikk lunsj og appelsiner, har man i Polen vodka og sigaretter. Omtrent hver halvtime var det vodkapause, og da tok man (det vil si alle unntatt kona til vertsbroren min og jeg) vodkashots (etterfulgt av cola for å overdøve smaken), og traktorsjåføren vår tok seg en sigg. Disse pausene ble flere og flere utover dagen, og i skumringen kom vi frem til stedet der vi skulle lage bål. Folk tok fram pølser, sennep og ketchup, og selvfølgelig... vodka og øl. Jeg spiste grilla rundstykke med ketchup, og kom på at jeg hater å komme uforberedt til grillings, for da tror folk at vegetarianere bare spiser grilla brødskive, og det gjør vi jo ikke. Turen hjemover gikk fortere, fordi alle var ganske slitne. Traktoren kjørte rett frem uten alt tullballet som hadde vært på veien dit (han hadde latt det gå i sikksakk for at de på bakerste kjelke skulle få kjørt seg litt). Da jeg kom hjem var jeg dypfryst, utslitt og glad, og neste dag gikk jeg på skolen. Kjelketur gjør jammen meg susen!

Også var det en ting jeg gjerne ville spørre dere lesere om. En venn av meg fant nemlig en handleliste skrevet ned på en post-it-lapp, og jeg fikk ta vare på den.

På lista sto det:
pierogi med ost
vann
melk
żurek

Da jeg leste det, tenkte jeg at en handleliste faktisk sier litt om kulturen den kommer fra, og jeg lurte på:
hva er en typisk norsk handleliste? Kom med forslag! 

Jeg hadde forresten mareritt en natt for ikke så lenge siden. Her er en video dere kan se på hvis dere vil oppleve det samme. God natt.