Om 17. mai-togtur, flaggdebatt og å være eller ikke være (flagg)

For det første: Kjære Norge. Gnålinga deres om utenlandske flagg i norske 17. mai-tog er så høylytt at jeg hører den helt til Polen. Vær så snill, slutt. Dere kunne jo ha sugd gleden ut av enhver enhjørningballong og krone-is noensinne. Slutt å klage på at det bor forskjellige folk i landet vårt, særlig i tiden frem mot dagen da vi feirer demokrati og frihet! Frem med bunad, sukkerspinn og øl, her skal det toges!

Det er sikkert en del av dere som har måttet tåle min konstante gnåling om 17. mai. Vel, heldigvis for dere er det snart over! I morgen kommer dagen som vi nordmenn feirer som om vi var det største og viktigste folket i verden (selv om det i realiteten knapt er 5 millioner av oss), dagen der barna kan spise så mye iskrem de vil, og dagen som alltid har vært min yndlingsdag gjennom hele året. Jeg tror faktisk at det kunne ha vært helt greit å droppe både bursdag og jul, hvis jeg bare kunne få beholde 17. mai. I år blir det dessverre omvendt. Det blir både bursdag og jul (såvidt jeg vet), men 17. mai må jeg nesten bare klare å være foruten. Og kanskje det blir bra for meg, hvem vet? Jeg tenker jo alltid på at jeg ikke har lyst til å bo i Norge absolutt hele livet (over mitt lik), så jeg må vel klare meg en 17. mai uten vinkende tronarvinger, kåte avgangselever i røde snekkerbukser og småbarn i minibunader dekket av fløteis og Silly String.

Sånn ser alle de små barna ut på 17. mai, her representert ved lillebroren min.

Sånn ser alle de store barna ut på 17. mai. Her representert ved... russetoget i Oslo, antar jeg. 

Sånn ser vinkende tronarvinger ut på 17. mai, her representert ved førstemann i arverekka pluss familie. Er det bare jeg som synes Haakon ser sinnssvakt bra ut i bunad? 

For å få hodet over på andre saker, har jeg så smått begynt å lære meg arabisk. Ja, jeg vet jeg burde vente med å begynne på et nytt språk til jeg er ferdig med utveksling i Polen, men det er ikke sånn jeg fungerer. Jeg trenger å holde på med ting, og særlig nye, utfordrende ting. Jeg elsker fortsatt polsk over alt på jord, men jeg tenkte at jeg likegodt kunne prøve å lære meg det arabiske alfabetet på siden, som en start. Dessverre gikk det litt lenger enn som så, for jeg kom uheldigvis til å inngå et veddemål med en venn av meg fra Tyskland, som ganske enkelt går ut på at jeg må fortsette å lære arabisk (og gjøre synlige fremskritt) i fire måneder, hvis ikke må jeg la ham få full tilgang til min facebookprofil i en time. Det motsatte skjer selvfølgelig hvis jeg vinner. Jeg har aldri fått så veldig mye tilfredsstillelse ut av å kødde rundt på andres facebookprofiler, men uavhengig av veddemålet hadde det faktisk vært fint å kunne pushe seg selv til å faktisk fokusere på noe i mer enn to uker. Vi får se hvordan det går.

Jeg er skikkelig gira på det her, altså. Håper bare det varer. Har nettopp laget flashcards med alle bokstavene i alfabetet skrevet i rosa, og har inkludert alle formene av hver bokstav (isolert form, begynnende form, osv. Google it). Synes min gode venn fra Tyskland bør gi opp nå, jeg. 

Heldigvis blir ikke 17. mai bare korpsmusikkabstinenser og dagdrømming om et Oslo badet i rød, hvit og blå jubel, heliumballonger og sang. Jeg skal nemlig på seminar på lørdag, og siden det ligger i Gdańsk, som er ganske langt unna, må vi først dra til Opalenica og overnatte hos en medutvekslingsstudent fra Tyskland (som tilfeldigvis er den samme jeg har inngått det veddemålet med). Der skal kontrakten underskrives, og jeg skal vise ham at jeg faktisk er seriøs med arabisklæringen. Så blir det grillparty, og om ikke annet er jo det litt 17. mai-aktig, da. Og det beste er at vi skal ta tog dit (turen tar ca. 7 timer), så da får jeg jo 17. mai-tog likevel! JA! Har jeg forresten fortalt dere at jeg elsker polske tog? Jeg føler meg som om jeg er på vei til Galtvort, bare at det aldri kommer en tralle full av magisk godteri. Jeg blir skuffet hver gang.

Uansett, jeg har tenkt til å gå i blå kjole og male neglene mine i rødt, hvitt og blått, siden jeg faktisk ikke har noe flagg. Ut ifra dette har jeg kommet opp med et nytt motto, som lyder: "har du ikke det du trenger - bli det du trenger." I dette tilfellet trenger jeg flagg. Så jeg skal bli flagg.

Har forresten hørt det skal bli regn i Oslo i morgen. Haha.

Snakkes a, norsker. Eller hæ, hva var det det het igjen? Æsj, glem det. Kos dere på yndlingsdagen min! Sett pris på 17. mai, for det er den beste tradisjonen vi har i Norge (og kanskje den eneste jeg faktisk alltid gleder meg til)! Nyt dagen, uansett vær. Sånn som de alltid gjør i Bergen. For faen.

inguz

Om å senke skuldrene (og se på The Breakfast Club)

Halla, puseluser.

Som dere sikkert har fått med dere, har jeg nå fått unna alle tentamener (unntatt engelsk, men den bekymrer jeg meg ikke for). I dag, mens jeg satt på en benk i en park og hørte på The Stone Roses, tok jeg meg selv i å fantasere om en situasjon hvor jeg fant ut at jeg hadde fått 3 på mattetentamen, for så å bryte ut i ekstatisk latter og danse på bordet som George Berger i "Hair". Det var et vakkert øyeblikk. Men så kom jeg til å tenke på noe: hvis noen hadde sagt til meg på denne tiden i fjor at jeg om et år skulle sitte og krysse fingrene for en treer på tentamen, hadde jeg enten slått dem i fjeset eller begynt å le.

Før jeg kom til Polen hadde jeg aldri fått en toer i hele mitt liv, og de to treerne jeg hadde fått var fra gymmen. Dette var nok resultatet av både det å komme fra en familie hvor læring alltid var veldig i fokus, samt høye krav til meg selv - og som følge av det, hardt arbeid. Og selv om jeg alltid gjorde ting i siste liten, så skulle det alltid gjøres nøye, og ofte tøyde jeg mine egne grenser og tappet meg selv for energi. Spesielt husker jeg en gang da jeg satt oppe hele natta, med en liter kaffe og en laptop som eneste selskap, for å finpusse en 8 sider lang oppgave om thoriumbasert atomkraft. Klokka 8 neste morgen leverte jeg inn arbeidet, karret meg ut av senga og kom meg (tidsnok!) på skolen. Det første jeg gjorde da jeg kom til skolen var å snuble i dørkarmen på vei inn i klasserommet, lande oppå mattelæreren min og mumle fortumlet at jeg dessverre ikke kunne ta den matteprøven jeg skulle ha den timen, fordi jeg følte meg på grensa mellom sørpe full og sørpe... død.

Uansett, etter dette var en del av meg stolt fordi jeg fikk skrevet ferdig min "darling" av et essay (jeg tenker fortsatt på det essayet innimellom, og savner det litt), men en del av meg var også skuffa. Fordi jeg kunne ha gjort det bedre, fordi jeg kunne ha presset inn litt øving til matteprøven også, midt oppi mitt selvmordsoppdrag av en studieøkt. Det endte med at jeg fikk en firer i matte, en firer som stakk seg ut på karakterkortet som en sort flekk på et speilblankt vindu.

Noe av det vanskeligste med å komme til Polen var å plutselig måtte innrømme at en treer i for eksempel historie faktisk var mer enn jeg i det hele tatt kunne drømme om. Men så fant jeg ut at det er helt greit. En blanding av råd og støtte fra venner og familie, mine polske venners heller laidback holdning til skolen, og tid, har gjort at det har blitt lettere for meg å senke skuldrene og tenke at jeg ikke alltid trenger å være sint på meg selv fordi jeg "kunne ha klart det bedre". Kan til og med hende at jeg har blitt litt for avslappet, men det er jo sånn forandringer skjer. Det bølger alltid litt på grafen før det jevner seg ut. Om ikke annet, så kommer nok noe av prestasjonsangsten og selvkritikken tilbake når jeg drar hjem til Norge og skal lese til en tre-fire privatisteksamener. No biggie.

Dette innlegget var ikke ment for å forsvare en "slækk" holdning til skolen, ei heller for å skryte av karakterene jeg pleide å få på skolen. Tvert imot, det jeg mener et bare at det er greit å slappe av, ikke bare når det kommer til skole, men andre ting også. Som i mitt tilfelle å snakke polsk. Jeg dør ikke hvis jeg sier noe feil, men noen ganger har jeg en eller annen mekanisme i hjernen som forteller meg det motsatte. Jeg jobber med saken, og jeg merker at det hjelper å gi seg selv litt ros noen ganger. Jeg vet ikke om det er sola som har gått til hodet mitt eller om jeg faktisk har begynt å ta mye lettere på absolutt alt. Kan også hende hele dette innlegget ble som det ble fordi jeg så verdens fineste katt i dag (i nabolaget mitt, til og med!) og at jeg i skrivende stund hører på Katzenjammer. Ja, det er faktisk fullt mulig.

Jeg har begynt å venne meg til følelsen man får når man sitter i klasserommet og ikke skjønner et kvekk. Og det er helt greit. Bare se på folka fra The Breakfast Club! De fikk jo alle gjensitting, og likevel endte det opp med at Claire + Bender og Allison + Andrew forlot skolen den dagen som potensielle kjærestepar, og Brian fant nytt håp og skrev et veldig fint essay. Pluss at alle var veldig pene. Neida, poenget er at man kan (og bør) føle seg vellykket selv om man ikke får til alt. Dette er noe vi alle burde lære av The Breakfast Club. Det, og hvordan man tenner sigaretter med skoene sine. Nei, oida, dette skulle jo være skikkelig peptalkete og oppmuntrende. Ikke tenn sigaretter med skoene deres, folkens. Nå fikk jeg forferdelig lyst til å se på The Breakfast Club.

Snakkes!

Fysimattegregattilstandynamikk. Faen.

Nå er mattetentamen bestått! Og det skal selvfølgelig feires med... fysikk. Som jeg skrev i et eller annet innlegg for lenge siden ble fysikkprøven utsatt, og jeg tror i morgen blir den store dagen. Men jeg kan jo egentlig aldri være helt sikker, for som dere sikkert har fått med dere er jo jeg den siste som får vite om alt mulig (krav #1 for å kunne kalle seg en ordentlig utvekslingsstudent). Fysikkprøve eller ikke i morgen, i dag skal jeg lære meg litt om... eh, aggregattilstander/termodynamikk, alt ettersom. Jeg er faktisk ikke sikker på om dette er det riktige navnet på det i det hele tatt, ettersom jeg oversatte det fra polsk til engelsk til norsk (det finnes jo for faen ikke noe nyttig informasjon på Internett på norsk).

I den forrige fysikktimen jeg hadde (som er en god stund siden nå), skrev jeg noe på tavla! Jeg har alltid passet på å sette meg på bakerste eller nest bakerste rad i klasserommet, fordi jeg alltid tror at det på magisk vis gjør at det er mindre sjanse for at læreren får øye på meg. Forrige fysikktime fikk derimot hun øye på meg likevel, og ba meg komme frem og regne ut et eller annet som hadde å gjøre med is som smeltet. Og hjernen min bare: JAMEN HÆ JA OK JEG VEIT AT IS SMELTER MEN JEG VIL HELST IKKE HA NOE Å GJØRE MED DET AKKURAT I DAG. Til slutt måtte jeg dessverre opp dit, men det var ikke så ille i det hele tatt! Selvfølgelig måtte hun veilede meg gjennom hvert minste lille steg frem til løsningen på oppgaven, men i det minste gjorde hun det med et smil, og hun brukte hverken pisk eller motorsag eller skarpe skohæler mot meg, selv om jeg kanskje hadde hatt mareritt om det noen uker i forveien. Da jeg hadde løst oppgaven, ble jeg stående et lite sekund før jeg gikk og satt meg igjen og fylte en hel side i notatboka mi med blomster og hjerter og katter i forskjellige farger. Ok, så gjorde jeg ikke det, men det var sånn jeg følte meg.

Så i dag går det i fysikk, også har jeg en date med yndlingstreet mitt litt senere, tror jeg. Har derfor ikke så mye mer å skrive til dere nå, men jeg kan legge ved en film som jeg satt sammen til bursdagen til Aila for to dager siden. Dette ble filmet en dag for to (!) år siden da vi ("gjengen") satt på BareJazz og fant ut at alle hadde glemt hva vi hadde gjort i høstferien. Jeg hadde tenkt til å lage en slags filmtrailer av det allerede samme kveld, men... ja, som dere kanskje allerede har fått et inntrykk av, så er ikke jeg helt den som fullfører ting sånn helt uten videre. Det tok to år, men nå er den her!


Det var egentlig alt jeg hadde å si i dag! Jeg har generelt få ting å klage på for tiden, pluss at jeg har kjøpt meg en skrivebok og begynt å skrive masse for meg selv, så det kan hende det blir litt stille på bloggen fremover. Likevel har jeg et par innlegg på lur som jeg driver og finpusser, så ikke mist motet!
Å, og pluss at det snart er 17. mai, og da kommer jeg til å ha så mye hjemlengsel og frustrasjon å få ut, så dere får bare spenne dere fast. Nei, vent, dere skal sikkert gå i 17. mai-tog, alle sammen.

Faen.

Penklær no igjæn?

Gjesp. Oi, jeg mener... hei.

Når jeg skriver dette er klokka 07:39, en tirsdag morgen. Virker som en normal tid å være våken, ikke sant? Det trodde jeg også. Men jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Ok, la oss ta det hele fra starten. Det har seg nemlig sånn i at jeg i dag skal ta en prøve som heter "mała matura", som betyr liten, eh, matura. Jeg vet ikke om matura kan oversettes til noe annet enn bare tentamen (noen som kan både polsk og norsk som vet?), men i hvert fall er det en ganske stor prøve som vi tar i minst tre fag. I dag skal jeg ha den i polsk. Selvfølgelig skal jeg ikke ta den samme prøven som de andre tar (erru gærn), men jeg har fått beskjed om å møte opp så jeg kan få en litt annerledes oppgave og skrive om noe jeg klarer å skrive om. På polsk.

Greia med polske tentamener (hvis det er det det er), er at det virker som om de ikke har noenting som helst til felles med norske tentamener. For det første, er nok innholdet helt forskjellig, selv om pensum kan se ganske likt ut i noen fag som for eksempel matte. Men akkurat det vet jeg lite om, for jeg har jo ikke tatt noen av prøvene ennå. Det jeg derimot har gjort, er å lese kriteriene for engelsktentamen, og det virker som om at mens de norske engelsktentamene ofte baserer seg på forståelse av tekst, analyse og en lengre besvarelse (kreativ skriving/fagartikkel), består de polske mer av mange små oppgaver heller enn to-tre store, og også mange gloser og såkalte "lukkede oppgaver", altså hvor man krysser av riktig svar. Begge disse metodene kan være like bra, men jeg skal gi dere mer tilbakemelding etter at jeg har tatt engelsktentamen på mandag.

Et kjapt google-søk på tentamen, og jeg fant dette. Dette er akkurat sånn jeg husker omtrent alle tentamenene jeg har hatt, kanskje bortsett fra at det er så få datamaskiner på bildet. I Norge dukker elevene opp på tentamen i joggebukse, crocs og hettegenser, og fyller opp pulten sin med godteri, brus og snus som skal vare i hele 5 timer. 

Dette fant jeg da jeg søkte på mała matura, og akkurat sånn her ser det faktisk ut i gymsalen på skolen min for øyeblikket. Dette er en tentamen for ungdomsskoleelever, men oppsettet ligner veldig på hvordan det ser ut under de andre tentamenene og eksamenene. Formelle klær, ikke noe godteri, ikke noe brus og ikke noe snus.

Men så kommer den største forskjellen, og dette er kanskje en stor forskjell mellom det polske og det norske skolesystemet generelt. Klærne og forberedelsene angående den polske tentamen (og ikke minst eksamen) er mye mer høytidelige og formelle enn i Norge. Som dere sikkert husker, måtte jeg gå i formelle klær (dvs hvit bluse, svart bukse og hæler) første skoledag. Tentamen er heller ikke et unntak. Og siden jeg ikke eier et eneste klesplagg som passer til denne kleskoden (sist gang bare lånte jeg), så måtte jeg improvisere. Og det bringer oss tilbake til hvorfor jeg sto opp så tidlig. Men det ingen fortalte meg, var at siden tredje klasse (de som faktisk har ekte eksamen i dag) starter klokka 9, så starter vi... klokka 12. Altså sto jeg opp tidlig for å rekke å skrape sammen et anstendig antrekk, bare for å finne ut at jeg kunne ha sovet i minst to timer til!

Dette er meg som nettopp har karret meg tilbake til sengs etter å ha funnet ut hvilken grusom tabbe jeg har gjort.
Bamse // har bare alltid vært på rommet mitt
Kjole // en underkjole som jeg hadde slengende, del 1 av mitt improviserte finantrekk
Smykke // pappa
Hår // bedhead

Så nå skal jeg a) gå og legge meg igjen eller b) se på så mange episoder av Ugly Betty som overhodet mulig før jeg må stå opp på nytt. Tror det blir det siste.

Gnur, hater denne dagen. Så langt. Og den har jo bare såvidt begynt.
Men på den annen side, så skal jeg på Iron Man-maraton med Eva på fredag, så jeg kan glede meg til det! Jeg har egentlig aldri sett noen Iron Man-filmer i hele mitt liv, men siden Eva liker ham så godt, så skal jeg gi det en sjanse. Det er jo tross alt hun som har tatt ansvaret for Star Wars-opplæringen min (vi er på firer'n nå, såvidt jeg husker).

Skulle gjerne slengt inn en liten video til Trang Fødsels sang "På fredag", men... æsj, jeg gjør det læll, jeg. Litt musikk har da aldri skadet noen.

Om å føle seg hjemme

I dag følte jeg meg veldig hjemme. Selv om denne dagen begynte veldig dårlig, klarte den å ta seg opp betraktelig ved å igjen bringe til overflaten min kjærlighet til Polen. For det første, dro jeg på matshopping med ei venninne etter skolen, og det var veldig deilig å føle at jeg kunne prate med henne på polsk og at det faktisk ikke er så gærnt med den polsken. I tillegg har jeg forsonet meg med det faktum at nesten ingen skjønte hvem jeg var da jeg dro på utkledningsfest som Cyndi Lauper på fredag, og nå går det ganske greit. Kanskje jeg fikk opplyst noen hoder som manglet kunnskap om 80-tallets store tenåringsstjerner. 

Daamdamdamdamdaaam.
Til de som ikke kjente meg igjen, sier jeg (og Cyndi) bare: HÆ?

På den annen side angrer jeg litt på at jeg ikke gikk som Replikanten Rachael fra Blade Runner, en idé jeg la på is nettopp fordi jeg tenkte at ingen kom til å kjenne meg igjen. Det hadde jo egentlig vært det samme. Jaja, hvis noen finner en anledning hvor jeg kan kle meg ut som Rachael (dør etter å prøve 40-tallsfrisyren og skulderputene hennes), vennligst ta kontakt. 

JEG KUNNE HA KLEDD MEG UT SOM RACHAEL. Note to self: stol alltid på magefølelsen, eventuelt bare på den sinnssvakt sterke trangen til å gjøre deg selv om til en annen person. Hvis du først skal late som om du er en annen enn deg selv, så kan du jo like godt late som at du er en person du liker veldig godt (eller som har helt smashing hårfrisyre og/eller skulderputer)! Nå er ikke Rachael teknisk sett en person, men en replikant, så... jeg har virkelig glemt hvor jeg ville med dette. 

Men tilbake til det med å føle seg hjemme. Den andre grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg lo av noe morsomt som noen sa i timen. Jeg husker ikke helt hva det var, men det får være det samme. Og jeg vet at det ikke høres så veldig stort ut, men jeg skal forklare. Dere skjønner det, helt siden jeg kom til Polen har jeg følt meg som en femåring når det kommer til humor. Det har vært vanskelig for meg å forstå vitser, og selv om de har blitt forklart for meg har jeg funnet det vanskelig å le av dem - rett og slett fordi jeg ikke forstår humoren. Desperate times call for desperate measures, og når det skjer at man ikke forstår humoren rundt seg i det hele tatt, ender man opp med å lete desperat etter en anledning til å le i enhver ting som foregår rundt en. For meg betydde dette at jeg kunne finne på å le av veldig barnslige ting, og det gikk mye i kroppsspråk-kommunisert humor. Dette er jo ting jeg aldri ville  ha ledd av til vanlig, derav følelsen av å være tilbake i barnehagen. Det var derfor det var så deilig å kunne le av en ting som en eller annen sa i timen i dag, som var en vits kommunisert muntlig, med ord og bare ord. Å, ord, som jeg elsker dem.

Den tredje grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg mens jeg ventet på bussen så en mann som så svensk ut, og en fyr som lignet på Ari Behn. Sistnevnte kunne jeg for så vidt ha klart meg uten, men hjemme er hjemme, uansett skavanker. Eller er det det? Hva og hvor er hjemme, egentlig? Og når? Følg med, følg meeeeeeeeeed! (I neste innlegg, altså.)

Inguz

PS: hvis noen oppdaget alle Brødrene Dal-referansene i dette innlegget, kan vi godt være venner.

Nonner, såper og Cyndi Lauper

Merk: dette innlegget har ingenting med såpe å gjøre, jeg fikk bare en veldig intens trang til å rime. Hvis det var på grunn av såpa du kom hit, tror jeg du burde lete et annet sted. Og kanskje revurdere meningen med livet ditt littegrann.

Halla!

Jeg har fortsatt ikke tid til å sette meg ned og skrive ned et ordentlig innlegg hvor jeg reflekterer over livet som utlending i Polen/plutselig voksen/langt hjemmefra, for nå har jeg begynt på neste prosjekt - Cyndi Lauper-kostyme. Jeg skal nemlig i bursdag i morgen, og i dag har jeg brukt hele ettermiddagen på å kjøpe smykker, blomster til håret og annet dilldall, samt stoff til å sy et skjørt! Jeg har aldri sydd et ordentlig klesplass i hele mitt liv. Det vil si, jeg har tatt frem symaskin, fikla litt med stoff jeg fant på loppemarked, for så å skrape hele prosjektet på grunn av min komplette mangel på tålmodighet. Men nå har det vist seg at mangel på penger er en utrolig sterk drivkraft, og da jeg syntes jeg hadde brukt opp nok av budsjettet mitt på smykker og glitter (hvorfor, Cyndi, hvorfor?), tenkte jeg at jeg i det minste kunne prøve å sy en del av kostymet selv.

Jeg gikk til innkjøp av stoff - som i seg selv var en bragd, jeg tror nemlig at mannen i butikken ikke hadde klart å gjette at jeg var noe annet enn polsk - og lette på internett etter "oppskrifter" på et sånt skjørt jeg ville ha. Det fant jeg selvfølgelig ikke, men det gjorde bare at jeg ble mer gira på å klare å lage dette (satans) skjørtet selv. Og nå sitter jeg altså her, opp etter knærne i stoppenåler og stoffbiter, med fingrene som nålepute og Sigur Rós som sountrack. Vi får se hvordan det går. 

For å få så mye som mulig ut av dette innlegget, sett gjerne på soundtracket før du leser videre.

Apropos å se hvordan det går - jeg har begynt å bruke instagram igjen! Vanligvis, når jeg lager meg kontoer på andre sosiale networking-sider enn facebook, går jeg lei/blir paranoid/føler meg kjempedum etter bare et par dager. Men nå som jeg faktisk har en blogg og et (slags) budskap, eller i det minste noe å fokusere på, tenkte jeg at jeg skulle ta opp instagrammingen igjen. Jeg har beholdt den gamle kontoen min, men jeg hadde  jo nesten ikke brukt den fra før av, så det går helt fint. På instagram kommer jeg til å legge ut bilder fra min hverdag i Polen, som kan være interessant/gøy/morsomt/helt ok for dere som liker å lese bloggen min, men som ikke gidder å vente så sinnssykt lenge mellom hver innlegg (igjen, jeg beklager for det der). Det kommer til å bli mye welcome2poland-greier, som allerede er en etikett jeg har hatt her på bloggen nesten helt fra starten av. Folk sier at et bilde sier mer enn tusen ord, så jeg håper dere kan tilgi meg for sjeldne oppdateringer på bloggen hvis jeg begynner å knipse instabilder som en gal. Også er det kanskje noen av dere som lurer litt på hvordan ting ser ut rundt meg? Jeg har i hvert fall tenkt til å legge ut bilder av pierogi. Masse pierogi. De har blitt en stor del av livet mitt nå. Og nonner. Jeg liker å ta bilder av nonner. Jeg la ut et i dag, men hvis du følger meg på instagram får du mer!

Kontoen min på Instagram heter forresten eskimochain. Rart navn, kanskje, men det er tatt fra en gammel Syd Barrett-sang som jeg hadde helt hekta på da jeg opprettet kontoen (og som jeg fortsatt liker veldig godt altså, bare at jeg klarer å gå en dag uten å høre på den).

Hvis du ikke gidder å gå inn på Instragram og finne meg der, så har jeg lagt inn en Insta-gadget-bilde-greie i margen på bloggen. Latsabb.

koz/klemz @eskimochain #åhjegelskerhashtags #elleremneknaggsomdetheterpånynorsk #nynorskass

Ingas sommerliste

Ok, nå har det gått riktig gælig. I dag gikk jeg inn på min egen blogg for å sjekke om det hadde kommet noen nye innlegg. Det hadde det selvfølgelig ikke, og jeg kom på at det er jo fordi det er jeg som skriver denne bloggen, og at jeg ikke har hatt noe særlig tid i det siste. Skulle gjerne likt å si at det verste er over nå, men det er ikke det helt ennå. Jeg har hatt kjemiprøve (ikke spør hvordan det gikk), fysikkprøven ble utsatt, og matteprøven... ja, vi får se hvordan det går. Men mens jeg har sittet innendørs hver dag etter skolen og pugget geometriske rekker og kjemisk nomenklatur, har sommeren virkelig gjort jobben sin der ute. Selvfølgelig er det lenge siden snøen smeltet, men nå begynner gresset å bli grønt, ting vokser over alt, og ikke minst - det er sinnssykt varmt. Ja, altså, det synes nå i hvert fall jeg.

I Polen virker de som om de har en helt annen definisjon på sommer enn det vi nordmenn har, og det er jo ikke så rart - hvis vi nordmenn skulle ha brukt den polske definisjonen på sommer, måtte vi nok ha kalt den varmeste tiden på det norske året noe helt annet. Derfor har jeg tatt meg friheten til å lage min egen sommersjekkliste - og nå har jeg krysset av på alle sommertegnene som jeg allerede har sett. Polen får bare snu seg en annen vei hvis de ikke liker at jeg kaller det sommer og ikke vår - uansett hvor "kjølig" de synes det er å stå i skyggen.

Her er kriteriene for at det er sommer:

- Jeg må smøre meg med solkrem for ikke å bli solbrentFor noen betyr sommer sikkert å sole seg/tæne/bli brun, alt ettersom. Jeg, på den annen side, må holde med Jokke Nilsen og alle de andre som av forskjellige grunner har gitt opp, eller aldri har giddet, å prøve å få farge om sommeren. Den eneste fargen jeg i beste fall kan få, er en veldig lite flatterende rødfarge, og kanskje til og med litt ekstra pynt på brystet og i nakken - også kalt førstegrads forbrenning.

- Hver gang jeg tar en slurk vann/fanta/hva som helst, føler jeg meg som hovedrollen i en reklamefilm:

Ok, det ser kanskje ikke sånn ut for de rundt meg, da. 

- Jeg synger julesanger
Ja, det er sant. Når sommeren kommer glemmer jeg hvor mye kroppen min og ikke minst psyken min hater vinteren, og tar til å synge julesanger som aldri før. Ofte går det i nyere og mer utradisjonelle sanger som "Fairytale of New York" eller "It's hard to be a Nissemann", men det hender jeg tar meg selv i å synge "du grønne, glitrende tre, god dag" mens jeg setter opp fuggelbænd og pynter tre. Ok, så langt går det nok ikke.

- Siesta etter skolen
Spanjolene har virkelig skjønt det.

- Vondt over alt
Etter noen dager med for mye sol, blir jeg helt gåen. Det var nesten så jeg følte zombieviruset komme tilbake for noen dager siden, for jeg klarte nesten ikke å gjøre noen ting. Jeg hadde vondt over alt, spesielt i hodet og - merkelig nok - huden. Jeg kan jo trøste meg med at hvis apokalypsen begynner nå, så blir det i hvert fall en verdens undergang fylt med blomster, sommersol og rennende bekker.

- Våkner alt for tidlig på grunn av sola
Dette er jo faktisk et mye større problem hjemme i Norge, i og med at det er så lyst døgnet rundt at man ikke får sove om kvelden. Og hvis man da velger å bruke en rullegardin til å holde lyset ute, så klarer man ikke å stå opp om morgenen.

- Fregner, heller enn sminke, dekorerer ansiktet mitt i høyest mulig grad
Og jeg digger det!

Det jeg for øvrig ikke vet, er om min definisjon på sommer er veldig typisk norsk, eller bare typisk meg.
Hvordan definerer du sommer?