dagen de ga oss regnet tilbake

Halla, nordskis (amerikaneren lærte meg hva de kaller nordmenn i Iowa City)!

Tenkte jeg skulle fortelle litt om språkkurset jeg går på her i Poznan, men det er egentlig ikke så veldig mye interessant å fortelle. Jeg har fått en slags kursplan, eller en oversikt, om du vil, over dagene fremover. Såvidt jeg har forstått det skal vi være på språkkurs hver dag fra 9:00-12:00 hele denne uka, hvilket jeg synes er helt topp, men vi kunne gjerne hatt flere timer per dag. Mitt største problem er likevel at kursplanen er på polsk! Jeg mener, selvfølgelig er den på polsk, men når hjemmeleksene er å pugge setninger som "kan jeg viske av tavla?" og "åssen flyr'e?" (den polske versjonen av "how's it hangin'?") er det vanskelig å oversette hele kursplanen til norsk. Likevel har jeg fått med meg at vi skal til Warszawa en eller annen gang før kurset er ferdig. Det blir nok kult, selv om jeg fortsatt har til gode å møte en eneste polakk som faktisk liker den byen.

Zamek Cesarski w Poznaniu
Dette slottet (!) har vi språkundervisning i, og en dag skal jeg gå meg bort blant lysekroner og tronstoler. Foreløpig har jeg ikke sett annet enn enmannsheiser og arbeidere i gule vester, men lysekronene er der inne et sted, det vet jeg.

På kurset er vi ni utvekslingsstudenter, hvorav fem er tyske, en fransk, en norsk (åpenbart), en sveitstisk og en amerikansk. Den ene tyskeren har en vertsmor som er så redd for at han skal være alene at hun faktisk har gitt ham to rom - et til å sove i og et hvor han kan henge med venner. Likevel er han alltid hjemme hos oss, av en eller annen grunn, og i dag lagde vi middag. Det var veldig koselig, men det er litt vanskelig å komme til når man lager mat med to tyskere som snakker veldig fort og veldig utydelig (på tysk, altså), og på et tidspunkt trodde nabogutten Maks at noe brant inne på kjøkkenet vårt fordi det var så mye røyk i rommet. Men det ordnet seg, maten ble kjempegod og vertsmamma var fornøyd!

Jeg glemte å fortelle at i dag var det rundt 30 grader i skyggen, og etter middag satt vi bare i hagen og klarte egentlig ikke å gjøre noen ting. Det var i hvert fall frem til en eller annen tok frem hageslangen (som kan spyle med ca. 7 forskjellige stråler), og resten av oss fant ut at vi hadde tre til. Etter en lang og brutal vannkrig kastet vi frisbee til vi var tørre.

Hele den tiden jeg har vært her har jeg faktisk savna regn. Det regner nesten aldri her, og om det gjør det er det når jeg ikke følger med. Jeg tenkte at jeg nok måtte nøye meg med en vannkrig for i dag, men jaggumeg fikk vi ikke litt regn utpå ettermiddagen. Vi snakka om å danse regndans, men vi var altfor slitne. Likevel tror jeg himmelen hørte oss, for da vi skulle gå til flyplassen for å kjøpe bussbilletter brøt helvete løs. Og det var helt utrolig gøy!

Vi lente oss på vinden, skoene ble blåst av føttene våre, lommebøker fløy og søppelkasser veltet. Og sanden! Jeg visste ikke hvor mye sand det var i Poznan før jeg faktisk kunne kjenne den treffe huden min i hundre. Vi lukket øynene og søkte ly bak billettautomaten. På veien hjem igjen begynte det å pøsregne, og vi måtte gå baklengs for ikke å få sand i øynene. Det var da jeg merket at jeg hadde blitt solbrent i nakken. Jeg ville snu meg og gå forlengs, fordi jeg holdt på å gå på en taxisjåfør, så jeg lukket øynene, fulgte lyden av de andre og krasjet rett inn i en stolpe. Vi løp resten av veien, og selv om jeg var litt svimmel og vinden ville blåse meg i motsatt retning av dit jeg selv ville, var jeg den første som snublet inn døra til synet av vertsmamma og -pappas lattermilde fjes.

Nå skal jeg spise litt nøtter (jadamamma), og så skal jeg lese litt før jeg legger meg. 1Q84, som jeg leser nå, er så fantastisk spennende at jeg vrenger kroppen med innsiden ut og ser etter en måne nummer to blant kulelynene på den polske himmelen.