Om å kle seg ut som noe veldig rart uten å mene det

Så var tiden kommet for min første ordentlige skoledag i Polen! Hjernen min reagerte på dette ved å vekke meg omtrent 7 ganger natt til i dag, og å gi meg 7 grundige omganger med drømmejuling. Jeg tror ca. 4 av drømmene handlet om enten å komme for sent på skolen, komme til feil skole eller å komme på skolen utkledd som noe veldig merkelig. De resterende tre drømmene er fortsatt litt uklare, men korte sekvenser som blant annet inneholder bilder av vafler, u-båter og Leon Trotsky med enten en trompet eller en pistol i munnen (er ikke helt sikker) er fortsatt etset inn på min indre netthinne.

Da jeg våkna var jeg litt usikker på hvor mange dager jeg egentlig hadde sovet, og om jeg virkelig hadde spist vafler med Leon Trotsky, eller var det u-båter vi spiste? Uansett skjønte jeg at de skingrende lydene jeg hørte ikke var Trotskys trompet eller u-båtens alarm, men vekkerklokka mi. Og med ett skjønte jeg også at jeg skulle på skolen.

Jeg tror jeg allerede har gitt dere en generell forståelse av hvor vanskelig det noen ganger kan være for newbies å ta riktig buss til riktig tid her i Dąbrowa Górnicza (hvis ikke, se forrige innlegg), men i dag tidlig gikk det veldig fint! Selv om det skal sies at jeg ble ganske stressa da jeg venta på bussen og så tre busser jeg visste jeg kunne ta, stoppe ved min holdeplass etter tur. Jeg lot dem kjøre videre, men jeg var i et øyeblikk litt redd for at jeg hadde bomma helt, siden jeg nesten var den eneste som gikk på 27-bussen da den endelig kom. Attpåtil måtte jeg bestille billett inne på bussen! På polsk! Vertssøstera mi har lært meg å si "bilet za dwa zloty" (billett til to zloty), og det er forsåvidt en veldig enkel ting å si, men ikke når man er littegranne stressa og alle i bussen stirrer og man må snakke gjennom en sånn plastvegg som har et bittelite hull der man skal legge på penger - et hull som det kanskje ikke er så lett å snakke polsk gjennom, og særlig hvis man ikke kan polsk i utgangspunktet. Så det ble til at jeg holdt pekefingeren opp foran meg, sa "jeden" gjentatte ganger, nikket og ristet på hodet litt om hverandre og ga fyren en femmer, og vips så lå det både billett og vekslepenger i den lille gropa under det lille hullet i plastveggen.

Jeg satt meg på bussen og visste jeg skulle ta den fem holdeplasser, så jeg begynte å telle. Men oi, der var det et morsomt skilt, og se på de gamle damene med helt like sko! Og det ordet har jeg jo sett før, hva betyr det igjen? Jeg har jo ordbok, så fram med den. Vent, var det tredje eller fjerde holdeplass? Bussen kjørte forbi sentrum, og jeg begynte å lure på om jeg hadde kjørt for langt. Det eneste jeg kunne se var trær, nedlagte butikker (eller var de bare stengt?) og en sliten i 90-tallsjoggedress som gikk tur med bikkja. Kan dette stemme, da, tenkte jeg. Bussen kjørte forbi en park som jeg aldri kunne huske å ha sett før, og på andre siden av gata var en boligblokk av den typen jeg synes er så fantastisk, malt i en veldig, ja, hva skal man si, interessant gulfarge. Jeg visste at om jeg hadde sett den før hadde jeg huska den, så jeg tenkte at skit au, har jeg tatt bussen for langt så har jeg tatt den for langt, utvekslingsstudenter får nok ikke anmerkninger første skoledag. Og så gikk jeg av.

Og tro det eller ei, jeg hadde faktisk gått av på riktig holdeplass! Derfor har jeg laget meg en ny regel nå, som gjør at jeg alltid kommer til å klare å gå av på riktig sted:

Tror du at du har kjørt for langt? Da er du snart framme.

Uansett, jeg kom meg til skolen og det var kult. Polsk i første time var uforståelig og rart, særlig når to av de eneste ordene jeg forsto var "Inga" og "teater". Inni meg ropte noen "Inga! Teater! Er det meg du snakker om?", men det gjorde jeg ikke og det var kanskje like greit. Jeg klarte også å kalle læreren min for "du" ved et uhell. Jeg skulle nemlig spørre henne om noe og ble veldig usikker da hun ikke forsto hva jeg sa på engelsk, så jeg prøvde på tysk isteden. Hun så ikke ut til å ta seg nær av det i det hele tatt, så jeg tror ikke jeg har driti på draget - ennå. Men jeg har fortsatt til gode å kalle en lærer Herr/Fru, eller Pan/Pani. Men det kommer vel med polsken, tenker jeg. En eller annen gang. Forhåpentligvis. 

Ellers hadde jeg engelsk (kan man vel si, nivået virket betydelig lavere enn det jeg er vant til her i Norge), historie, geografi, en annen type engelsk (ja, ikke sant, jeg går i ball allerede), og kjemi. Kjemi skulle visstnok være et av de to fagene jeg har på skolen hvor undervisningen foregår på engelsk, men det jeg hadde i dag var ikke på engelsk - og ikke var det kjemi, heller.

Oi, dette ble et ganske langt innlegg, så nå skal dere få hvile lesemusklene litt. Her er en tv-abonnement-reklame til dere alle sammen. Jeg lo godt da jeg så den for første gang, men så er jo egentlig reklamene det mest spennende jeg ser på tv her i Polen. Forresten var Alexander Rybak med på den polske ekvivalenten av Beat for Beat, hvis det i det hele tatt kan sammenlignes med noe som helst.

 

Do widzenia!