14 dager er et pensjonert ektepars ferie på Mallorca. 14 dager er innleveringsfristen på en skoleoppgave. 14 dager er en polsk vinterferie. Jeg mener, hadde jeg sendt en pakke hjem i posten nå, hadde jeg kommet frem før den!
Gjennom hele utvekslingsåret mitt har tiden gått i rykk og napp. I begynnelsen fløt den forbi helt uavhengig av meg, den maste ikke, dro ikke i meg, men lot meg tusle rundt og ta inn nye inntrykk uten for mange forstyrrelser. Deretter flyttet jeg til Dąbrowa, og tiden begynte å gå saktere. I begynnelsen var det som om alt og alle løp i sirkler rundt meg, og jeg måtte slenge meg rundt for å få med meg alt det var nødvendig å få med seg. Det var stå opp, gå på skolen, være lutter øre, stille spørsmål, ikke skjønne, spørre på nytt, gjøre lekser, glemme lekser, huske å spise, lære polsk, være sosial, oppdatere de hjemme om hvordan det gikk. Legge seg, sove, gjenta det hele. Hver eneste dag var så full av nye detaljer, ting å observere, skrive ned, ta bilde av. Jeg følte meg som en smårolling med en ekstrem trang til å putte alt nytt i munnen for å smake på det.
Så begynte tiden å gå fortere; jeg ble bedre kjent med klassen min, invitert på konserter og bursdagsfester, og begynte å forstå mer og mer av språket. Svosj, sa det, også hadde det gått nesten en måned. Så måtte jeg bytte vertsfamilie, og de følgende par-tre ukene føltes som de lengste i hele mitt liv. Så byttet jeg familie igjen, og etter det gikk det over stokk og stein. Vips, så var det jul. Det var julesanger, kirkegang, mat, familie og snømenn (les: snøkatter - alt jeg tar i blir til katter, oops). Så kom vakre januar, med sledekjøring og kakao og votter og skjerf. Og så kom februar. Kjipeste måneden i året. Tiden gikk helt vanvittig sakte, og jeg tror ikke jeg var den eneste som syntes det.
I mars, derimot, kom lyspunkt etter lyspunkt. Først var jeg så heldig at jeg fikk dra og møte mamma i Berlin, hvor vi tilbragte en kjempekoselig helg sammen. Da jeg kom hjem til Polen ble jeg plukket opp på flyplassen, og så fikk jeg en telefon fra vertssøsteren min som ba meg komme til en bar i byen. Så jeg dro rett fra flyplassen, ikledd mine nyshoppede klær fra Berlin, til en eller annen bar i Dąbrowa Górnicza hvor en heidundrandes gjeng med både polakker, italienere og engelskmenn hadde samlet seg. Jeg vet ikke om jeg skrev om dette da, men vi hadde i hvert fall besøk av en hel masse folk fra en hel masse land i forbindelse med et utvekslingsprogram skolen min er med på. Og for en uke det var! Det var en uke jeg virkelig trengte, for de tidligere ukene hadde vært stusslige og kalde og dvalefremkallende. Jeg vet det høres rart ut å si det, men det aller beste med hele den uka var faktisk det at jeg plutselig hadde noen jeg kunne kommunisere med helt problemfritt, som i tillegg var på min alder og som jeg hadde noe til felles med (det var altså disse engelskmennene, da, hvis dere lurte). Det kan hende det er litt vanskelig å forstå det for noen som ikke har vært i en liknende situasjon, men det var altså verdens kuleste ting å faktisk kunne føre en samtale om ting jeg liker å snakke om uten noen problemer, på et sted hvor det ellers alltid tok meg kjempelang tid å forstå folk eller å forklare ting selv.
Dessverre måtte den uka også ta slutt, og det i en rasende fei. Etterpå var vi alle litt triste, tror jeg, siden vår kjære italiener hadde dratt hjem og etterlatt oss uten annet enn tunge hjerter og oppskriften på verdens beste pizza. Og tiden ruslet og tuslet av gårde, tok noen ganger opp tempoet, sakket andre ganger litt av. Og nå er vi altså her.
Det er fredag den 14. juni, og det er bare en Mallorcaferie igjen til jeg skal reise avgårde. Hvorfor må tiden gå så fort akkurat nå mot slutten? Jeg som nettopp hadde begynt å venne meg til hele den greia med hvem man snakker høflig til og hvem man kan si "du" til, at man alltid blir bedt om å helst betale med nøyaktig sum i kassa i butikken, og at når man får karakter 1 på skolen, er det nesten en selvfølge at man tar prøven på nytt for å forbedre resultatet. Og nå skal jeg altså hjem. Snart. Men ikke helt ennå. For når jeg tenker meg om, så var det vel sånn at Apollo 11 brukte 3 dager, 3 timer og 49 minutter på å reise til månen? Da blir plutselig en Mallorcaferie litt langtekkelig og kjedelig i forhold. Jeg tenker at jeg gjør som Murakami har lært meg, og forholder meg til månen. Og hvis de klarte å komme seg til månen på under 4 dager, tenk på hvor mye jeg kan gjøre på 14! Mallorcaferie får jeg overlate til pensjonistene.
Natta!
