I dag har jeg mye å gjøre. Jeg har lekser, jeg har ting å oversette, ting å lære. Ting å pakke. Og siden jeg har så mye å gjøre, tenkte jeg at jeg skulle skrive et blogginnlegg. Invitere noen over på vafler. Flette håret. Og det skal jeg også, men innimellom disse tingene må jeg gjøre litt fornuftige greier. Jeg har en prøve i biologi på tirsdag (eller var det mandag?), og vi har om gener og proteinsyntesen. Genialt! tenkte jeg da jeg skjønte at det var tema, for det har jeg jo lært om før. Det vil si, jeg har vært i samme rom som noen som har snakket om proteinsyntesen, og jeg har tydeligvis gjort meg opp et par egne meninger om dette temaet. Jeg fant nemlig noen OneNote-notater fra forrige skoleår, så nå vet jeg hva jeg ikke skal ta i bruk når jeg trenger å lese naturfag på norsk. Her er et lite sammendrag av naturfagnotatene:
Det er sånn ca. dette det gikk i. Men det var da! Som jeg allerede har vist dere, har jeg nå tatt notatskrivingen til et nytt nivå. Ikke bare har jeg begynt å skrive dem for hånd (har jo egentlig ikke noe valg), men de er på tre forskjellige språk, hvorav to jeg faktisk forstår.
Ihvertfall, tilbake til min kreative somling (direkte oversettelse av creative procrastination, takka google). Neste uke har jeg tre prøver i fag jeg ikke skjønner så alt for mye av, og det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget. For å slippe å gjøre alt annet.
Ingus
Lagt til senere (om kvelden): Det jeg endte opp med å gjøre i dag var å lage vafler og spise dem (med brunost, selvfølgelig), lære meg halvparten av en fransk barnesang og gjøre et halvhjerta forsøk på å få ferdig tyskleksene. Flette håret gjorde jeg ikke, men jeg tok på meg den nye hårdonuten min (jeg er litt usikker på hva jeg skal kalle ting noen ganger, så jeg bruker kanskje litt kleine ord). I neste innlegg skal jeg skrive om det dere vil. Dere kan velge mellom a) drømmen jeg hadde i natt om vikinger, b) den nye vertsfamilien min eller c) videoblogg hvor jeg synger den franske barnesangen. Neida, jeg skriver om det jeg vil. Og i morgen skriver jeg ingenting. Med mindre jeg ser en overvektig person (de finnes ikke her), eller ser en skitten gravstein (de finnes heller ikke her). Natta.
Hei, alle sammen! Jeg kom plutselig til å tenke på at jeg ville gjøre om denne bloggen fra å være noe du leser fordi du føler at du må, til å være noe du kanskje en dag kan ha nytte av å ha lest. Så hvis du noengang finner deg selv i en situasjon hvor det kreves av deg at du lærer noe av det en vilt fremmed sier til deg på et vilt fremmed språk, bør du lese dette innlegget. Så er du kanskje bedre forberedt.
Denne versjonen av teksten er tilpasset folk i en situasjon tilnærmet lik min egen, det vil si en skolesituasjon hvor man egentlig burde lære noe, men hvor undervisningen foregår på et helt fremmed språk, om det så er polsk, gresk eller kaudervelsk. I sånne situasjoner kan du som utlending kanskje klare å slippe billigere unna hvis du vet om et par knep. Så her er den - Utlendingens guide til (noenlunde) brukbare notater:
Det er greit å ha nesa i notatblokka hele tiden, for da får læreren inntrykk av at du skriver ned ting. Og det er bra. Men husk å se opp innimellom, ellers skjønner læreren at det du skriver ned ikke har noe som helst med undervisningen å gjøre.
Hvis læreren tegner tegninger på tavla, tegn dem i boka di. Ved siden av kan du skrive et lite dikt eller kanskje nye ideer til et blogginnlegg, eller forsåvidt hva som helst annet, så lenge det er på et språk læreren ikke er helt stødig i. Det kan være lurt å understreke noen ord og tegne litt piler og kanskje noen ekstra tekstbokser med et ord på, ja, la oss bruke polsk som eksempel, og ei lita regle på norsk under.
Nå som du har forsikret deg om at læreren kommer til å tro at du har forstått det som har blitt sagt og oversatt det til et annet språk (som for alt han/hun vet kan være ikke-eksisterende), kan du godt tegne litt til, spisse en blyant eller lage en spå.
Hvis det skulle skje at du på et eller annet tidspunkt forstår et ord som læreren sier, eller at du faktisk forstår hva timen handler om, kan du skrive dette ordet/temaet med snirklete eller hakkete, tykke eller smale bokstaver (se illustrasjon). Pust. Bruk fargetusjer. Ta deg tid.
Jeg håper at du, etter å ha lest denne guiden, går videre med et godt utgangspunkt for når du skulle havne i situasjoner som den jeg befinner meg i nå (ja, jeg skrev dette blogginnlegget i timen, men med et polsk ord til overskrift virket det jeg drev med veldig relevant).
I går gikk jeg av bussen et sted jeg aldri hadde gått av før, og den raskeste veien hjem fra bussholdeplassen var gjennom kirkegården. Og jeg har egentlig ikke så mye mer å si om den saken, annet enn at det var kjempemørkt og alt for levende til å bare være dødt. Forestill deg den mest overfylte kirkegården du noensinne har sett, med svære kors og blomster og lykter og greier. Forestill deg mørke, store kors ravende over deg på alle kanter. Forestill deg denne sangen:
For det var den jeg hørte på. Og egentlig var det litt med vilje, tror jeg, for det er jo på en måte spennende å være pissredd og alene på en polsk kirkegård. Så har jeg gjort det også. Check.
Da jeg hadde fått nok (som egentlig var ganske med en gang), hjalp det å sette på Cape Cop Kwassa Kwassa, selv om jeg skvatt da trommene begynte.
Men for å si det sånn, Polen: det skal mer til enn det der for å knekke meg! Gimme what you got.
Fordi dere er puser skal dere få soundtrack til innlegget jeg postet om første skoledag. Jeg hadde jo glemt bort denne sangen, men i dag lasta jeg ned spotify på nytt og hoisann, der var den! Ikke bare er det en veldig fet sang, men jeg synes den passa så alt for bra til innlegget mitt om Trotsky, trompeter og litt om første skoledag. Værsågod.
Gårsdagen viste seg å bli den chilleste og diggeste dagen som noen gang har sett sitt eget lys (dagens lys, altså, mts mts). Og ikke veit jeg hvorfor - allerede fra morgenen av viste dagen tendenser til å bli det helt motsatte. Kvelden før hadde jeg sittet oppe til litt over midnatt, fordi jeg jobbet med en presentasjon (som i og for seg egentlig skulle ha gått veldig fort å lage, men jeg glemte å ta i betraktning den ekstremt treige pc-en min), og da jeg våknet i går var jeg stuptrøtt og ville egentlig ikke gjøre noenting. Absolutt ingenting. Aldri, noensinne gjøre noen ting som helst. Ever. Men så gjorde jeg det likevel - jeg sto opp, og gikk ned for å spise frokost. Og der møtte vertsmamma meg med en hel setning på polsk. Tror du jeg forsto? Jamen seffern gjorde jeg det. Og da ble jeg så glad at jeg bare ville gjøre alt mulig i hele verden, og det prosjektet startet med at jeg spiste nudler til frokost. Check.
Siden jeg var så fordypet i moras nye bok (mora mi ass! Dette blir mer og mer skryteinnlegg, men til Fredrikstad med Janteloven), så klarte jeg selvfølgelig å somle bort en masse tid med frokosten, også måtte jeg løpe til bussen. Og da jeg løp bortover gata mot bussholdeplassen, møtte alle nabolagets hunder meg med det som jeg aldri skjønner om er agressiv eller vennlig bjeffing, en etter en. Vanligvis irriterer jeg meg over de bikkjene, men denne morgenen gjorde det meg bare veldig lattermild - dessverre lo jeg ikke med dem, men av dem. Det satt en liten gnom helt bakerst i munnen min på den innerste jekselen og hånlo av bikkjene som bjeffer og løper i sirkler på nøyaktig samme måte til nøyaktig samme tid hver dag.
Da jeg kom til skolen kom jeg til to helt uforståelige historietimer, men jeg lærte hva konge er på polsk og jeg tegnet en tegning og skrev ned litt greier for å se veldig smart og opptatt ut. Og nå følger enda mer skryt, vær på vakt. Etter de to historietimene var det nemlig engelsk, og jeg holdt presentasjonen om Norge og meg selv som jeg hadde sittet oppe med til midnatt. Og jaggu ble ikke min første karakter på den polske skolen en sekser! Da tenkte jeg bare: skit au, hvis alt annet går til Fredrikstad så har jeg ihvertfall engelsken. Og kanskje tysken. Selv om det i neste time skulle vise seg at jeg tok litt feil av akkurat det med tysken. Men det kan jeg komme tilbake til senere.
Nå skal jeg snart dra på en konsert i Katowice, hvor en i klassen min skal spille med bandet sitt.
Ha det kult i kalde Norge da. Det at dere har kakao og tepper om høsten gjør ikke opp for at det er bikkjekaldt og deprimerende mørkt. Suckers.
(Fun fact: Polen har i gjennomsnitt to timer mer sollys per dag enn Norge på det mørkeste, og 2 timer mindre sollys per dag på det lyseste. SKJERA)
Så var tiden kommet for min første ordentlige skoledag i Polen! Hjernen min reagerte på dette ved å vekke meg omtrent 7 ganger natt til i dag, og å gi meg 7 grundige omganger med drømmejuling. Jeg tror ca. 4 av drømmene handlet om enten å komme for sent på skolen, komme til feil skole eller å komme på skolen utkledd som noe veldig merkelig. De resterende tre drømmene er fortsatt litt uklare, men korte sekvenser som blant annet inneholder bilder av vafler, u-båter og Leon Trotsky med enten en trompet eller en pistol i munnen (er ikke helt sikker) er fortsatt etset inn på min indre netthinne.
Da jeg våkna var jeg litt usikker på hvor mange dager jeg egentlig hadde sovet, og om jeg virkelig hadde spist vafler med Leon Trotsky, eller var det u-båter vi spiste? Uansett skjønte jeg at de skingrende lydene jeg hørte ikke var Trotskys trompet eller u-båtens alarm, men vekkerklokka mi. Og med ett skjønte jeg også at jeg skulle på skolen.
Jeg tror jeg allerede har gitt dere en generell forståelse av hvor vanskelig det noen ganger kan være for newbies å ta riktig buss til riktig tid her i Dąbrowa Górnicza(hvis ikke, se forrige innlegg), men i dag tidlig gikk det veldig fint! Selv om det skal sies at jeg ble ganske stressa da jeg venta på bussen og så tre busser jeg visste jeg kunne ta, stoppe ved min holdeplass etter tur. Jeg lot dem kjøre videre, men jeg var i et øyeblikk litt redd for at jeg hadde bomma helt, siden jeg nesten var den eneste som gikk på 27-bussen da den endelig kom. Attpåtil måtte jeg bestille billett inne på bussen! På polsk! Vertssøstera mi har lært meg å si "bilet za dwa zloty" (billett til to zloty), og det er forsåvidt en veldig enkel ting å si, men ikke når man er littegranne stressa og alle i bussen stirrer og man må snakke gjennom en sånn plastvegg som har et bittelite hull der man skal legge på penger - et hull som det kanskje ikke er så lett å snakke polsk gjennom, og særlig hvis man ikke kan polsk i utgangspunktet. Så det ble til at jeg holdt pekefingeren opp foran meg, sa "jeden" gjentatte ganger, nikket og ristet på hodet litt om hverandre og ga fyren en femmer, og vips så lå det både billett og vekslepenger i den lille gropa under det lille hullet i plastveggen.
Jeg satt meg på bussen og visste jeg skulle ta den fem holdeplasser, så jeg begynte å telle. Men oi, der var det et morsomt skilt, og se på de gamle damene med helt like sko! Og det ordet har jeg jo sett før, hva betyr det igjen? Jeg har jo ordbok, så fram med den. Vent, var det tredje eller fjerde holdeplass? Bussen kjørte forbi sentrum, og jeg begynte å lure på om jeg hadde kjørt for langt. Det eneste jeg kunne se var trær, nedlagte butikker (eller var de bare stengt?) og en sliten i 90-tallsjoggedress som gikk tur med bikkja. Kan dette stemme, da, tenkte jeg. Bussen kjørte forbi en park som jeg aldri kunne huske å ha sett før, og på andre siden av gata var en boligblokk av den typen jeg synes er så fantastisk, malt i en veldig, ja, hva skal man si, interessant gulfarge. Jeg visste at om jeg hadde sett den før hadde jeg huska den, så jeg tenkte at skit au, har jeg tatt bussen for langt så har jeg tatt den for langt, utvekslingsstudenter får nok ikke anmerkninger første skoledag. Og så gikk jeg av.
Og tro det eller ei, jeg hadde faktisk gått av på riktig holdeplass! Derfor har jeg laget meg en ny regel nå, som gjør at jeg alltid kommer til å klare å gå av på riktig sted:
Tror du at du har kjørt for langt? Da er du snart framme.
Uansett, jeg kom meg til skolen og det var kult. Polsk i første time var uforståelig og rart, særlig når to av de eneste ordene jeg forsto var "Inga" og "teater". Inni meg ropte noen "Inga! Teater! Er det meg du snakker om?", men det gjorde jeg ikke og det var kanskje like greit. Jeg klarte også å kalle læreren min for "du" ved et uhell. Jeg skulle nemlig spørre henne om noe og ble veldig usikker da hun ikke forsto hva jeg sa på engelsk, så jeg prøvde på tysk isteden. Hun så ikke ut til å ta seg nær av det i det hele tatt, så jeg tror ikke jeg har driti på draget - ennå. Men jeg har fortsatt til gode å kalle en lærer Herr/Fru, eller Pan/Pani. Men det kommer vel med polsken, tenker jeg. En eller annen gang. Forhåpentligvis.
Ellers hadde jeg engelsk (kan man vel si, nivået virket betydelig lavere enn det jeg er vant til her i Norge), historie, geografi, en annen type engelsk (ja, ikke sant, jeg går i ball allerede), og kjemi. Kjemi skulle visstnok være et av de to fagene jeg har på skolen hvor undervisningen foregår på engelsk, men det jeg hadde i dag var ikke på engelsk - og ikke var det kjemi, heller.
Oi, dette ble et ganske langt innlegg, så nå skal dere få hvile lesemusklene litt. Her er en tv-abonnement-reklame til dere alle sammen. Jeg lo godt da jeg så den for første gang, men så er jo egentlig reklamene det mest spennende jeg ser på tv her i Polen. Forresten var Alexander Rybak med på den polske ekvivalenten av Beat for Beat, hvis det i det hele tatt kan sammenlignes med noe som helst.
Denne dagen har vært som en lørdag burde være. Jeg sto opp alt for sent, spiste middagsrester til frokost og møtte Judith på kjøpesenteret (etter å ha strevd littegranne for å skjønne bussopplegget) for å få manikyr og massasje.Vi fant ørten sånne beautysteder, men ingen var åpne. Så tenkte vi å dra på kino, men alle filmene som går nå er kjempekjipe, så jeg kjøpte fire ansiktsmasker og en pakke tyggis, og så dro jeg hjem.
Hjemme rydda jeg rommet, støvsugde og vaska, også "snakka" jeg litt med vertsmamma og vertspappa - så godt det lar seg gjøre på polsk. Lærte meg noen nye ord, så på "Mam talent" (tilsvarende Norske talenter) og gikk opp på rommet mitt og brukte en av ansiktsmaskene jeg hadde kjøpt. Og nå sitter jeg her og skriver, og merker at jeg egentlig ikke har så veldig mye mer å skrive om.
Jo, forresten! Jeg leste en veldig interessant artikkel om et forskningsprosjekt som handler om å finne ut hvor vanskelig det er å lære norsk, avhengig av ditt eget morsmål. I den artikkelen sto det at på et universitet i Poznan undervises det i norsk, og hvert år tas det opp 24 nye studenter til norskstudiet. For hver student som kommer inn, er det 23 som får avslag. Det vil si at dette er det vanskeligste studium å komme inn på i hele Polen! Da jeg leste det begynte jeg å savne Poznan litt, og tenkte at hvis jeg hadde vært der nå hadde jeg oppsøkt de polske norskstudentene og byttet min norsk mot deres polsk. Det hadde vært noe, det.
Nå er det lenge siden jeg har skrevet, men jeg har en god unnskyldning! Jeg har vært uten internett i tre dager, og dagen etter det (altså i går) var jeg syk. Men nå er jeg her, frisk som en fisk! Har ikke så veldig mye tid til å blogge i dag, skal nemlig snart avgårde til kjøpesenteret for å ta manikyr og få massasje sammen med Judith. Jeg er altså i Dąbrowa Górnicza, og her skal jeg være i minst to uker til. Etter det aner jeg ikke hvor det bærer hen. Jaujau. Jeg har ikke tid til å skrive noe superinteressant og morsomt nå, men kan fortelle at jeg skal ha min første ordentlige skoledag på mandag. Yay! Har forresten vært i avisa:
Det er ikke så tydelig, men på bildet har jeg altså på meg de superformelle klærne jeg brukte første skoledag. Blusen jeg hadde på gjorde at jeg nesten ikke turte å bøye meg ned, så jeg måtte få hjelp til å knyte de nye - men litt ubehagelige - skoene mine.
