For ikke så lenge siden kom jeg hjem fra kirka, hvor jeg var vitne til barnedåp og en hel haug med påskesanger som jeg ikke forsto bæret av. Jeg tror kanskje kirkelingo er det vanskeligste på ethvert fremmedspråk, spiller egentlig ingen rolle hvilket. Jeg mener, hvis du har prøvd å lese bibelen, til og med på norsk, så skjønner du hva jeg mener. Vertsfamilien min har prøvd å forklare meg noen ord, og de kaller det "bibelslang". Men det er veldig vanskelig å følge med på hva de synger om i kirka. Men nå vet jeg i hvert fall akkurat hvor mange mursteiner det er på hver søyle forrest i kirka, og også hvor mange vinduer kirka har og hva som står skrevet på dem. Jeg har også rukket å dikte opp to korte fortellinger og noen filmscener, samt å designe en kjole i hodet mitt.
I dag tror jeg vi skal ha chilledag her i huset. Det virker i hvert fall sånn. Nå driver vertsforeldrene mine og lager et eller annet av kål, og jeg sitter på rommet mitt og blogger og koser meg med obligatorisk påskemat, nemlig Kvikklunsj.
Jeg vet hva jeg sa om kjøpepåske, men Kvikklunsj er... Hallo, ok, det er Kvikklunsj. La meg a.
Jeg har flyttet inn på vaskerommet. Dette er mitt nye yndlingssted. Her liker jeg å henge opp klær, brette klær, stryke klær, flette håret mitt og høre på Hair (originalt? Neppe).
I morgen er det lany poniedziałek, eller śmingus-dyngus (klarer fortsatt ikke å slutte å le av det navnet), som er dagen hvor guttene løper etter jentene og dynker dem med vann. Hvorfor? We just don't know. Problemer er bare det at, vel, det har snødd uten stans de siste 24 timene, og det er veldig kaldt ute. Det kan hende det blir litt vel Lars Monsen å drive og løpe rundt i kulda neddynket i vann. Men vi får se.
For øvrig er det selvfølgelig jeg som har fått skylda for å ha tatt med vinteren til Polen. Til og med babcia sier at hun bare kan huske én eneste gang da det faktisk var snø i påsken her. Og babcia, hun har levd lenger enn noen av oss andre, så hun vet. Alle er litt forvirra her, men jeg synes det er helt greit med snø, for det er jo uansett aldri så mye som hjemme.
Dette er min utsikt fra vinduet for øyeblikket. Nå har det roet seg litt, og det snør ikke så mye som det gjorde i dag tidlig.
Nå er påsken skrudd på for fullt! Påske har alltid vært en av de høytidene som jeg ikke har tenkt så mye over, det er liksom bare en ukes ferie hvor jeg har tid til å slappe av i sola og lese, male påskeegg, spise kvikklunsj og snu meg vekk i avsky mens folk gafler i seg påskelam. Jeg kan ikke huske å ha vært noe særlig i kirka i påsken, og det eneste jeg husker hjemmefra som faktisk har med ordentlig påske å gjøre er en sang om blomster og Jesus som jeg lærte meg da jeg var fire. I veldig mange vestlige land (Norge inkludert) har man feiret kristne høytider i mange, mange år, og man fortsetter å feire dem selv om nesten ingen veit hva det betyr lenger. Jeg er ikke kristen selv, men jeg synes likevel det er stusselig at påsken i Norge har blitt redusert til en spise- og kjøpefest som Freia sjokoladefabrikk og alle de skandinaviske krimforfatterne kan tjene vilt på. Men sånn er det vel med nesten alle dagene/høytidene vi feirer i Norge, kanskje bortsett fra 17. mai (hvilket er grunnen til at det er min absolutte favorittdag i løpet av året).
Men nok om Norge, det jeg ville skrive om er den polske påsken! Polakkene har noen utrolig rare, men veldig fine og morsomme tradisjoner som gjennomføres i løpet av påskeuka, og i dag var jeg vitne til en av dem, nemlig velsignelsen av påskeegg (jeg håper velsignelse er det riktige ordet).
Da jeg sto opp og gikk ned i stua, fikk jeg øye på vertsmor som var i full gang med å... PAKKE INN EGG I GAMLE STRØMPEBUKSER? Dette kan ikke være riktig, tenkte jeg. Jeg hadde jo blitt fortalt at vi skulle male eggene. Ikke pakke dem inn i strømpebukser sammen med blader.
Men så ble jeg forklart hvorfor vi gjorde det. Selvfølgelig var det jo fordi eggene senere skulle kokes sammen med løkskall, og på denne måten skulle vi få egg med en fin gulfarge og mønster fra bladene. Seff.
Vi puttet alle strømpebukseeggene oppi en kjele, sammen med noen uten pynt.
Før jeg visste ordet av det, hadde vertsmamma kokt alle eggene, og de ble jo kjempefine! Men hva skulle vi egentlig bruke dem til?
Det skulle jeg snart finne ut av. Det har seg nemlig sånn at Polen har (som eneste land i verden, så vidt jeg har forstått det) som tradisjon å ta med en kurv med mat til kirka på påskeaften for å få maten velsignet.
Til slutt pynta vi kurven med en duk og noe grønt (ikke be meg om å finne ut hva denne planten heter. Det kan hende det er allmennkunnskap, men jeg mangler kanskje litt på det området).
Selvfølgelig glemte jeg å ta med meg kameraet da vi faktisk dro til kirka for å velsigne maten, men det var ganske enkelt en masse mennesker som hadde møtt opp (hver familie med hver sin kurv full av mat og egg, selvfølgelig), og som sto og ventet på presten utenfor kirka. Da presten kom, leste han først opp noe som jeg selvfølgelig ikke forsto, og etter det velsignet han alles kurver. Det gikk fort, og jeg ble fortalt at på påskeaften holdes sånne "seremonier", om man kan kalle dem det, hver halvtime.
Etterpå dro vi til babcia (bestemor) på en kopp te, og så dro vi hjem og lagde pierogi med familien.
Selv om det å ta med en kurv full av mat til kirka for å få den velsignet er en veldig typisk polsk greie, har dere ikke sett noenting ennå! Om litt skal jeg fortelle dere om min favorittradisjon i Polen (som jeg likevel har til gode å faktisk oppleve), kalt Śmingus-Dyngus. Som dere kanskje skjønner, oppsto min fasinasjon for denne tradisjonen det øyeblikket jeg hørte navnet. 1000 spenn til den som klarer å gjenta det ti ganger etter hverandre uten å få latterkrampe.
I går morges dro det siste sporet av en ukelang multinasjonal utveksling i Polen hjem - nemlig franskmennene. Allerede på fredag dro folka fra England, Belgia, Romania, Tyskland og Italia hjem, og etter det har jeg vært helt forferdelig rastløs. Det er litt rart, men det at de dro hjem ble et enda større sjokk enn det var å komme hjem fra Berlin. Og jeg tror ikke det var fordi de dro avgårde, men fordi jeg ikke gjorde det. Det var nemlig så mye vi snakket om og gjorde som minte meg på at det jo faktisk er en hel verden der ute, utenfor lille Polen. Og det var et eller annet inni meg som hadde lyst til å bli med dem, slippe å være fanget av alle grensene som må settes hele tiden når man er på utveksling. De tankene har roet seg litt ned nå, for jeg vet jo at jeg bare har tre måneder igjen og at et år er lite i forhold til et helt liv. Det er i hvert fall det folk sier.
For første gang på 7 måneder møtte Eva og jeg noen få mennesker som vi kunne kommunisere med helt problemfritt, og som vi faktisk kunne føre lengre samtaler med om hva det skulle være (Eva med franskmennene, jeg med engelskmennene). Nå er det forbi.
Men det er jo ikke rart at vi ble litt forfjamsa, da. De kom og de dro, og det var over i en fei. Og vi ble igjen her, da, som de to eneste utlendingene, og visste ikke helt hvor vi skulle gjøre av oss. Jeg sitter og nynner på Være trist-sangen fra Karius og Baktus, og har bytta ut alle ordene for søtsaker med navn på folk fra utvekslingsprogrammet, så sangen beskriver egentlig ganske godt hva vi føler. Hva tannbørsten skal representere, det... får dere finne ut selv. For faen.
Unnskyld meg, men jeg har en myk seng i et bekmørkt rom som venter på at jeg skal komme og legge meg i den og trekke dyna godt over hodet mens jeg hører på Fleet Foxes og nynner stille for meg selv. Hada.
I går dro jeg fra Berlin, en by full av liv, mennesker fra hele verden, spennende kulturer og språk, hjem til... Dąbrowa Górnicza, full av liv, mennesker fra hele verden, spennende kulturer og språk! Det har seg nemlig sånn at vi har besøk fra fem forskjellige land på skolen vår denne uka. Elevene er fra Italia, England, Frankrike, Belgia og Tyskland. I dag feiret vi skolens bursdag, og jeg snakket polsk foran hele skolen. Det var bare én setning, men jeg hadde gruet meg til det kjempelenge. Det gikk heldigvis bra. Ingen døde, og enda bedre: ingen lo av meg. Sånne ting prioriteres dessverre når man er utvekslingsstudent.
Jeg forstår Hermine veldig godt, egentlig.
UanZ. Jeg skulle bare fortelle dere at jeg er tilbake fra Berlin, og at jeg har det kjempebra! Folk spør ofte om det ikke er veldig dumt å dra for å besøke eller møte familien sin (evt. få besøk) når man er på utveksling. Vanligvis anbefales det å ha så lite kontakt som mulig, men i mitt tilfelle, siden jeg dro veldig sent på året, og siden jeg dro til Berlin og ikke hjem, gikk det helt fint. Jeg fikk sett mora mi igjen, jeg fikk sett Berlin igjen, og jeg fikk kjørt t-bane! Som jeg lovte dere har jeg filmet til en videoblogg, jeg har bare ikke fått satt den sammen ennå. Det er så mye som skjer denne uka, med alle folka fra alle de landene, turer hit og dit og sånt, men jeg skal gjøre det så fort jeg får tid! Det blir den fresheste videobloggen på lenge, starring mora, Berlin og kanskje forvirrede tyskere på t-banen som aldri har sett et 3D-kamera før. Videobloggen kommer forresten IKKE i 3D, men når jeg får lært meg å montere 3D-bilder skal dere selvfølgelig få se Berlinpus1 i 3D.
For øvrig kan jeg fortelle at jeg fikk noen greier og saker av mora mi da jeg kom til Berlin, blant annet boka "Darlah - 172 timer på månen" av Johan Harstad (hadde lengta så lenge etter å dra til månen igjen), og HAGELSLAG FRA NEDERLAND! Boksen med hagelslag var litt banka opp fordi den hadde dratt fra Nederland til Norge til Berlin, men med litt teip og noen plastposer fikk jeg den jammen meg trygt med til Polen også.
Koste meg med Darlah og hagelslag (altså det jeg har på brødskiva, til de som ikke vet hva det er) etter skolen i dag. Av estetiske årsaker tok jeg nok på litt mer hagelslag enn man egentlig skal.
Plutselig ble farten satt opp litt. Lærerne mine her i Polen har skjønt at jeg kan få til mer enn å bare sitte i skoletime etter skoletime og stirre intetanende ut i lufta. I dag hadde jeg en presentasjon om turistattraksjoner i Norge, hvor jeg kort sagt snakket varmt om steder jeg aldri har vært i hele mitt liv (typ Prekestolen, Tromsø og Nidarosdomen). På fredag skal jeg ha en prøve hvor jeg skal skrive litt om romantikken, og analysere et dikt (tror jeg). Og alt på polsk, selvfølgelig. I tillegg har jeg kjøpt meg en ny notatbok som er så fin at jeg vet jeg ikke kommer til å rive ut sider fra den, og jeg har lovet meg selv å skrive ned minst ett ord hver dag med forskjellige eksempelsetninger, bøyninger og alt mulig. Vi får håpe det funker.
Selv om et utvekslingsår er en stor reise i seg selv, så kan man jo på en måte si at det består av mange små reiser. En liten reise kan være å ta bussen til et ukjent sted, å møte et nytt menneske, eller å ta steget hvor man begynner å bruke vertsspråket daglig. De små reisene kan også være mer gradvise, som at man finner ut mer om seg selv og verden rundt en (ja, noen klisjeer gjelder faktisk i det virkelige liv). Noen reiser kan igjen være mer konkrete. Som den jeg skal snakke om nå.
På fredag skal jeg nemlig til Berlin! Det har seg sånn at min kjære, kjære mamma leier en leilighet der i to uker, og jeg skal komme på besøk de tre siste dagene hun er der. Egentlig anbefaler YFU å ikke ha alt for mye kontakt med de hjemme, men jeg tror nok at tre dager i Berlin med mora mi ikke kan gå så veldig galt. Jeg hadde uansett ikke hatt lyst til å dra til Oslo på besøk, det hadde blitt helt forferdelig vanskelig. Men Berlin er jo veldig nærme, og jeg har ikke sett mora mi på et halvt år, så dette blir nok jättekul! Jeg kommer ikke til å blogge mens jeg er der, men jeg skal nok få laget en real videoblogg! Kanskje blir det i 3D, til og med?
Det er bare tre dager til jeg skal dra, men jeg tror disse tre dagene kommer til å bli fire ganger så lange som de tre dagene jeg skal oppholde meg i Berlin. Jeg skulle ønske det var omvendt, men det er noe som skjer med tida i sånne situasjoner. Og ikke kom her og si at tida går framover i en rett linje! Den hopper og snurrer og spinner og løper stenger og slenger seg i tau, i flere dimensjoner enn vi kan tenke oss. Jeg leser 1Q84 av Haruki Murakami, skjønner dere, og jeg er på de siste 100 sidene nå - endelig. Det har tatt meg veldig lang tid å lese 1Q84, og særlig mot slutten. Jeg visste at jo mer jeg leste, jo fortere ble jeg ferdig med boka (ja, sånn er det jo dessverre med lesing). Dette har ikke så mye med utveksling å gjøre, men jeg anbefaler dere å plukke opp 1Q84 hvis dere ikke allerede har lest den! Jeg driter i om du har dysleksi, jeg driter i hva slags bøker du liker, og jeg driter i om du "aldri har tid til å lese". Når kongen av parallelle universer, syke absurditeter og fantastisk komplekse karakterer har skrevet en bok på hele 3 bind, så er det en gave til verden, og verden skal for faen ta imot.
Hvor var vi? Berlin! Jeg gleder meg helt forferdelig mye! Hvor skal jeg starte? Jo, selvfølgelig:jeg skal se mora mi igjen. Og jeg skal se Berlin igjen! Og jeg skal ta t-banen igjen! Riktignok ikke Oslobanen, men t-bane er t-bane når man er skikkelig sulten. På t-bane, altså.
Her er forresten en sang jeg går og nynner på for tiden. Dette er en sang som jeg tror hele min nærmeste familie kjenner til, og det var med denne sangen vi ble kjent med Berlin (og, du gjettet riktig, Brandenburg) for noen år siden. Denne gangen skal jeg nok ikke til Brandenburg, men det er jo kjekt å vite at det ligger der i utkanten og eksisterer i all sin kjiphet, mens jeg er i Berlin med mora.
Da jeg skrev forrige innlegg var jeg kjempenedfor, men nå er jeg helt i hundre! I dag har jeg bare koselige ting å si! Som alle forhåpentligvis fikk med seg, var det kvinnedagen på fredag. Og dæven steike, som det var koselig! For det første, fikk alle jentene i klassen gaver av gutta. Wait, what? Ja, du hørte riktig. Noe sånt har aldri skjedd meg hjemme. Kanskje det bare er meg, eller kanskje det er Norge. Ikke veit jeg, men jeg ble i hvert fall kjempeglad (etter at forvirrelsen var gått over). Nå er jeg så glad at jeg nesten må dedikere dette innlegget til Polen og alt det sære de kan finne på her. Det er jo tross alt første gang jeg har fått en sånn gave på kvinnedagen. Også fra gutta i klassen, a gitt.
Rekk opp hånda hvis du har fått gave av guttene i klassen din på kvinnedagen! Det har jeg! Woho!
Ugle på polsk er forresten sowa, så jeg kalte min ugle forspać, som betyr sove. Og hver gang jeg tenker på Ronja Røverdatter-nattasangen som moren til Ronja synger, tenker jeg bare:
"Vargen ylar i nattens skog, han vill men kan inte ugle."
Hei, alle dere fine lesere! I dag har jeg ikke tenkt til å skrive et humoristisk innlegg. Det blir ingen tulling med polsk musikk eller erting av norske språkidioter. I dag vil jeg skrive om noe som står meg (og helt sikkert alle andre nordmenn) veldig nært, nemlig 22. juli.
Mens jeg skriver dette hører jeg på Marit Larsens cover av "Vår beste dag", skrevet av Erik Bye. For mange er "Mitt lille land" eller "Til ungdommen" de sangene som vekker flest minner fra 22/7, men for meg er det denne. Det har seg nemlig sånn at dagene før tragedien befant jeg meg hos besteforeldrene mine, hvor hele familien forberedte seg på feiringen av mormor og morfars gullbryllup. Jeg og mamma skulle ha ansvar for den musikalske delen, og vi hadde snakket om å fremføre "Vår beste dag", nettopp fordi det er en sang full av håp, glede og kjærlighet. Og det var altså da, mens vi forberedte det som skulle bli vår aller beste dag sammen med fettere, kusiner, onkler, tanter og gullbryllupsparet, at verden raste sammen under føttene på oss.
Dere lurer kanskje litt på hva dette innlegget har med utveksling å gjøre, for dette er jo tross alt en utvekslingsblogg. Det kommer jeg til å svare på nå. For siden 22. og 23. juli 2011 står på delt førsteplass på lista over de verste dagene i hele mitt liv, har det vært veldig vanskelig å stadig måtte høre på forskjellige "vitser" eller beskrivelser av hva som egentlig skjedde den dagen, og hvorfor det på en måte kan rettferdiggjøres. Ikke én eneste gang siden jeg kom til Polen for seks måneder siden, har jeg hørt en eneste person vise respekt og empati for ofrene etter Utøyamassakren og bomben i Oslo. Men mange tar det opp. Faktisk, oftere enn man skulle ha trodd. Jeg har fått høre ting som:
- Å, du er fra Oslo, der den bomba smalt og masse folk døde, ikke sant? (smiler og venter på svar)
- Haha, jeg hørte om han fyren som drepte masse tyrkere på den øya
- Det er jo ikke vits i å tenke på det, det som har skjedd har skjedd
- Det var jo innvandrernes skyld. Hadde det ikke vært så mange av dem i Norge, hadde ikke Breivik gjort det han gjorde
...pluss at enkelte liker å tulle, holde et imaginært våpen i hendene og si: "Se, akkurat som Breivik."
Å, hvis jeg bare klarte å forklare på polsk hvorfor dette er så langt fra morsomt som overhodet mulig. Jeg lurer på om disse menneskene ikke har noen som helst form for sosiale antenner, kanskje de bare er sånne folk som ler når folk dør. Kanskje de flirer av sin beste venns mors begravelse, lager vitser om naboens hjerteinfarkt, imiterer øyeblikket da kameratens bror tok livet sitt. Jeg lurer også på om dette kun er et fåtall, og at jeg var så uheldig at jeg møtte en del av dem, eller om det er mange som har sånne holdninger. Det det kan virke som, i hvert fall, er at de ikke er vant med utledninger i Polen, og at noen kanskje er litt redd for nye ting.
Jeg så et eksempel på akkurat sånne holdninger, noe som jeg faktisk aldri har sett på nært hold (annet enn på film). Jeg satt på en benk på et kjøpesenter i nærheten av skolen min, da jeg plutselig hørte noen jenter på min alder nærmest rope ut: "Hva faen er det der? Jeg gir meg ende over! Herregud!"
Jeg snudde meg i retningen de stirret, og fant ut at det var en mørkhudet mann de satt og så på. Han så ut som en helt vanlig mann, av normal høyde og vekt og med helt vanlige klær. Han gikk helt rolig ned en rulletrapp, og virket som en fyr som aldri i verden kunne ha vekket oppsikt. Trodde jeg. Det viste seg at de to jentene på min alder ikke var de eneste som hadde oppdaget ham; mange andre hadde også stoppet litt opp for å få med seg hva som foregikk. Det var ikke sånn at alt sto stille, absolutt ikke, men man kunne se på ansiktene til folk at dette ikke var noe man får (eller vil) se hver dag i den lille byen vi bor i.
Før jeg visste ordet av det, hadde mannen forsvunnet, og alle var tilbake til sitt. Men de drøye fem sekundene som dette foregikk, fikk meg til å tenke. Og jeg har tenkt veldig mye. Min umiddelbare reaksjon var å bli sint, frustrert og veldig lei meg. Denne hendelsen er for så vidt den eneste av sitt slag jeg har vært vitne til her, men bare måten folk snakker om utlendinger på gjør meg uvel. Og jeg lurer på: hvorfor liker folk meg da? Er ikke jeg like mye utlending som resten? Liker de meg bare fordi jeg er fra Norge og fordi jeg er hvit? Hva er vitsen med alt det her, da, hvis jeg vet at folk ikke liker meg for den jeg er, men for hudfargen og nasjonaliteten min?
Jeg tror ikke jeg kommer til å forstå meg på dette. Ikke på en stund, i hvert fall. Men det er ikke rart at noen mennesker har disse holdningene, når til og med lærere på skolen snakker nedsettende om f.eks. muslimer (noe som ville vært høyst uakseptabelt i Norge).
Jeg vet ikke om jeg kom noen vei med dette innlegget. Det var ikke ment for å forandre folks meninger, hverken om 22. juli eller Polen eller ditt eller datt. Jeg måtte bare skrive noe om det, for jeg har hatt det på hjertet så utrolig lenge, og det virker ikke som det har tenkt til å dra noe sted med det første.
Men husk at dette innlegget overhodet ikke omhandler alle polakker, og det er på ingen måte ment for å henge ut Polen. Dette er et inntrykk jeg har fått, og noe jeg har slitt en del med mens jeg har vært her.
Er det andre på utveksling som har opplevd lignende? Hva hadde du gjort hvis du opplevde en slik situasjon som den på kjøpesenteret?
