Å være eller ikke være normal

Nå er det lenge siden jeg har gitt lyd fra meg. Igjen. Og jeg vet jeg kommer med unnskyldninger stadig vekk, så denne gangen skal jeg prøve å la være. Men her kommer det litt likevel. Det har seg nemlig sånn at siden sist jeg skrev har spenningskurven i livet mitt bare flatet ut helt, og jeg har ikke hatt noe å skrive om. Dette kan muligens ha noe å gjøre med at jeg ble smittet med en ganske fæl forkjølelse, som førte til at jeg praktisk talt ikke forlot rommet mitt på nesten en uke. Dagen da jeg begynte å føle meg litt bedre, derimot, dro jeg ut på sledetur. For det er jo den beste medisin mot alle forkjølelser. Og tro det eller ei - det virka.

Da jeg ble invitert på sledetur trodde jeg først at det var en sånn "normal" greie med hest og slede. Men er det noe jeg burde ha lært av YFU-seminaret i Poznan, så er det at det vi ser på som normalt kanskje er det helt motsatte et annet sted. Nå er ikke hest og slede det motsatte av normalt i Polen, for det er jo en del som driver med sånt også. Men det viste seg, denne vinterdagen, at det var en traktor som skulle være vår drahjelp på denne såkalte sledeturen. Så fikk det vel bare bære utfor, da!

Det første jeg la merke til da jeg, vertsbroren min og kona hans ankom stedet der vi skulle starte turen, var at jeg hadde glemt ullgenseren min hjemme. Selvfølgelig hadde jeg på meg superundertøyet fra Bjørn Dæhlie som mormor hadde sendt meg i posten (takk, mormor <3), men det er jo ikke nok når man lar mariusgenseren bli igjen i klesskapet hjemme. Ikke at de har hørt om mariusgenser i Polen, da. Men de skjønte hva jeg mente da jeg sa jeg hadde glemt genseren min, og jeg fikk låne en fleece. De var veldig gode med meg alle sammen, og passet på at jeg ikke var kald, samtidig som de tullet litt med at "den norske jenta fryser". Opplegget var sånn at en kompis av vertsbroren min har en slags gård eller noe sånt, og der har han traktorer og tilhengere og whatnot. Han hadde nettopp fått seg en ny traktor, og bakpå den hadde han hekta en liten slede hvor vi hadde all mat og drikke (hvilket vil si vodka og pølser - vi er da tross alt i Polen heh neida). Bakpå den sleden igjen hadde han hektet tre lange, robuste kjelker med plass til kanskje en 8 stykker på hver, og bak der igjen to små en- eller tomannskjelker. Vi var bare ti stykker, så det var masse plass til oss, og istedet fylte vi på med tepper så vi ikke skulle fryse. Jeg begynte med å sitte på med vertsbroren min og kona hans på den forreste kjelka, men etter hvert ble det kjedelig og kaldt, så jeg forflytta meg til den bakerste. På den bakerste sleden var det kun en ting som gjaldt: å holde seg fast og håpe på å ikke falle av. Og det gjorde vi. Jeg satt sammen med en venninne av en venn av... nei, hvordan var det igjen? Uansett. Å falle, det gjorde vi. Og det var kjempegøy! Hvem hadde trodd at en traktor kunne gå så fort? De traktorene som kjører rundt hjemme på Bøler (for ja, det er noen) kjører som regel veldig sakte. Men alt kjører jo som regel veldig sakte i Norge.

NB. Dette er IKKE et bilde fra vår sledetur, men det var omtrent slik det så ut. Bare med  færre folk og større traktor.

Akkurat som at vi i Norge har kvikk lunsj og appelsiner, har man i Polen vodka og sigaretter. Omtrent hver halvtime var det vodkapause, og da tok man (det vil si alle unntatt kona til vertsbroren min og jeg) vodkashots (etterfulgt av cola for å overdøve smaken), og traktorsjåføren vår tok seg en sigg. Disse pausene ble flere og flere utover dagen, og i skumringen kom vi frem til stedet der vi skulle lage bål. Folk tok fram pølser, sennep og ketchup, og selvfølgelig... vodka og øl. Jeg spiste grilla rundstykke med ketchup, og kom på at jeg hater å komme uforberedt til grillings, for da tror folk at vegetarianere bare spiser grilla brødskive, og det gjør vi jo ikke. Turen hjemover gikk fortere, fordi alle var ganske slitne. Traktoren kjørte rett frem uten alt tullballet som hadde vært på veien dit (han hadde latt det gå i sikksakk for at de på bakerste kjelke skulle få kjørt seg litt). Da jeg kom hjem var jeg dypfryst, utslitt og glad, og neste dag gikk jeg på skolen. Kjelketur gjør jammen meg susen!

Også var det en ting jeg gjerne ville spørre dere lesere om. En venn av meg fant nemlig en handleliste skrevet ned på en post-it-lapp, og jeg fikk ta vare på den.

På lista sto det:
pierogi med ost
vann
melk
żurek

Da jeg leste det, tenkte jeg at en handleliste faktisk sier litt om kulturen den kommer fra, og jeg lurte på:
hva er en typisk norsk handleliste? Kom med forslag! 

Jeg hadde forresten mareritt en natt for ikke så lenge siden. Her er en video dere kan se på hvis dere vil oppleve det samme. God natt.

Vlogfrudommen

Hallois! I dag har jeg hatt med meg en veldig spesiell gjest, som har hjulpet meg med å lage min første videoblogg! Denne videobloggen henger litt sammen med en julegave jeg fikk av broren min (som han ble nominert til "Krydder i hverdagen"-prisen for i Pregschange Awards 2013), men ellers handler det også litt om hva Eva og jeg gjorde i dag. Eva er forresten en venninne av meg fra Frankrike, som også er på utveksling i Polen og går på samme skole som meg.

Denne videoen er dedikert til verdens kuleste lillebror, og vi hedrer ham i dag ved å smake på hans veldig alternative fredagssnacks - potetgull med tacokrydder. Og det selv om det er mandag!

 

NB. Videoen er på engelsk, både for at Eva og jeg skulle forstå hverandre, og fordi jeg tenkte at for en gangs skyld kan jeg jo lage noe som alle leserne mine kan forstå.

 

Au revoir!

Språkforsøk #1 - Virkelighetens Kokkelimonke

Da jeg fortalte mine norske venner om noen polske ord jeg hadde lært for litt siden, fikk jeg mange reaksjoner, blant annet var det en del gjetninger om hva ordene faktisk betyr. Det kom mange forskjellige forslag, og de fleste av dem var veldig langt unna forklaringa i ordboka. Dette temaet har vi også vært inne på noen ganger her i vertsfamilien, for de synes det er morsomt at jeg morer meg over polske ord som de synes er helt vanlige. For eksempel ordet "właściwości" som betyr egenskaper. Jeg har også hørt historier om diverse utledninger med rare yndlingsord, deriblant en italiener hvis yndlingsord var kalvekjøtt eller et eller annet. Jeg husker ikke helt nøyaktig, men de lo nå godt av det, i hvert fall.

I dag, kjære lesere, serverer jeg første del av det som kanskje kan bli en kort serie språkforsøk på bloggen. I det siste har jeg lest opp en del norske ord for en del folk her i Polen, og spurt dem hva de synes om ordene. Jeg har spurt folk om følgende:
Hva slags følelser gir dette ordet deg?
Hvilken ordklasse er det (verb, substantiv, adjektiv, osv.)?
Er dette et positivt eller negativt ladet ord?

Noen ganger fikk jeg veldig utfyllende svar, andre ganger ikke. Men her er en samling av det beste. Og forresten, det var faktisk noen som kom ganske nære definisjonen av ordet, og det er markert i denne fargen, som jeg ikke nøyaktig vet navnet på.

Lillebror
Martyna: Dette ordet er et substantiv. Det får meg til å tenke på liljer og pannekaker.
Eva: Et hus ved sjøen.
Kamila: Dette ordet minner meg om øl. Jeg tror det er et verb i imperativform, og det har nok noe med festing å gjøre. Dette ordet er nok noe man roper til folk når man vil at de skal drikke opp resten av ølen sin i én slurk.

Fyllamat
Kamila: blowjob
Martyna: Minner om et ord for en person som elsker vitenskap og kunnskap.
Inez: Dette ordet er et substantiv. Det er en teori eller noe innenfor litteratur eller historie, eller kanskje det er en organisasjon.

Kvæfjordskake
Stefan: Håndkle. Høres ut som et positivt ladet ord.
Magda: Høres russisk ut. Jeg tror det er et positivt ladet kallenavn på ei jente.
Ola: En blomst.
Eva: Det har noe med vann å gjøre.

Ruskevær
Miłosz: Det har noe med mat eller drikke å gjøre. Kanskje det er russisk vodka?
Ola: Russisk munn.
Eva: En fyr som alltid er full.

Kæbe
Martyna: Et veldig fint ord. Det er en type bil.
Kamila: Dette er et ord man roper til noen når de må skynde seg. Som "kom igjen!"
Eva: En handlepose/handlenett for gamle damer.

Jokke
Miłosz: Et jentenavn.
Ola: Det betyr gutt, rett og slett.
Eva: Å ri på en hest.

Råkjøre
Stefan: Dette ordet er et adjektiv. Det betyr roseaktig eller rosa. Eller kanskje det rett og slett er en rose? Jeg hadde blitt veldig glad hvis noen beskrev meg med dette ordet.
Inez: Dette ordet er et adjektiv. Det beskriver en person som er veldig rotete og uorganisert, men på en søt måte. Det er et positivt ladet ord.
Marta: Dette ordet er et substantiv, og det betyr søster.
Eva: De blomstene som esler er så glade i. Du vet. De blomstene.

Filleriste
Inez: En journalist, eller en som samler på frimerker.
Magda: Toppliste av sanger, hitliste.
Eva: En som selger blomster.

Dumrian
Ola: Dumhet.
Eva: Syltetøy.

Skurefille
Ola: Evnen til å stå på ski.
Magda: En skitten stoffbit.
Paula: Morrapuler.
Eva: Noe som har med klær å gjøre.

Undertøy
Ola: Noe som er mindre morsomt enn det bør være, som for eksempel en dårlig vits.
Magda: Tog eller t-bane.
Martyna: Dette ordet er et verb i imperativform. Det kan bety forskjellige ting, for eksempel "vask opp!" eller "ta deg sammen!"
Inez: Dette ordet er et adjektiv og betyr uskyldig.
Eva: En hatt.

I neste utgave blir det motsatt, altså at jeg gir nordmenn polske ord som de skal forklare! Kom gjerne med forslag eller morsomme eksempler dere har støtt på!

Har du et yndlingsord på et annet språk enn morsmålet ditt?

Pregschange Awards 2013

For litt siden fikk jeg pakke nummer etthundreogørten fra Norge, og jeg tenkte at snart kunne det gjøre seg med en stor takk. Og så kom jeg på at det var enklere sagt enn gjort, for det er jo så mange som har bidratt til å gjøre oppholdet her så bra som mulig. Siden jeg er halvveis, altså "5 måneder på vei", og siden jeg fikk kjempekjempekjempelyst til å blogge om dette i dag, har jeg laget Pregschange Awards 2013.

Her er kåringene:

Næringskilde-/dekorasjonsleverandørprisen går til mormor!

Dette er bare en brøkdel av det mormor har sendt til meg siden jeg kom til Polen. Jeg har fått brev, sokker, sjokolade, lydbøker, bilder, "Moranisser", juleengler, pepperkaker og til og med en shorts som hun hadde strikka!
 


Vanntilførselsprisen går til Imsdal for å ha holdt meg hydrert mens jeg slet med å venne meg til det polske drikkevannet. Jeg er ikke kresen, men jeg drikker mye vann. Ergo kan jeg smake forskjellen. Enkelt og greit.

Humorprisen deles ut til både Ylvis, Nytt på Nytt og Norges blomstrende mangfold av sære dialekter, for å gi meg noe å le av når jeg føler at jeg er den eneste her som absolutt ikke forstår polsk humor. I det hele tatt. Serr.

Tverrkulturell humor-prisen deles ut til min venn Martyna, som har sendt meg så sykt mange morsomme videoer på YouTube at jeg har skjønt at det tross alt er noen i Polen som forstår humoren min.

Kose- og "ååå"-hetsprisen deles ut til polske gamle damer på bussen, bare... fordi.

Trøsteprisen (som for øvrig er en av de gjeveste prisene en utvekslingsstudent kan dele ut, før trøst trengs) går til the one and only Timbuktu!

 

Føle-seg-hjemme-prisen er en pris som deles ut kollektivt til hele klassen min og vertsfamilien jeg bor hos nå, men også til tilfeldige mennesker som smiler til meg i butikken eller sier god morgen i nabolaget.

 

Føle-at-man-vil-føle-seg-hjemme-når-man-kommer-hjem-igjen-prisen går til Anna Randomdance Lanto, for to helt fantastiske sangvideoer på facebook. Sitat fra den ene sangen:

"og du, du skal få flere klemmer enn det som er sunt når du kommer tilbake. Jeg skal legge min panne inntil din hake, for jeg rekker ikke opp til din afro-hårtopp. Vi spurte og du svarte, jeg har aldri sett på maken. Bortsett fra Disa, som svarte enda fortere enn deg, men det er greit." Sjelden har jeg følt meg så akseptert og velkommen som da. Og jeg tror ikke jeg trenger å engste meg for hvordan ting er når jeg kommer hjem, for jeg kommer til å få så mange klemmer!

 

Krydder i hverdagen-prisen går til Tormod Lang (a.k.a. Knerten, a.k.a. Brushan, a.k.a. Tonne, a.k.a. T-Wand (fant opp det nå nettopp), a.k.a. Plutonium Skurefille, a.k.a. Psrsrjom Prsjsrrsom (jeg aner virkelig ikke hvordan det staves, men det uttales som om man lager prompelyder med munnen og legger til -om på slutten), a.k.a. Brora, a.k.a. domroT), for... vel, hva tror du, herregud. Krydder i hverdagen. Bokstavelig talt.

Broren min ga meg den beste julegaven NOENSINNE! Jeg kødder ikke engang. Dette er den aller beste julegaven jeg har fått noen gang; tacokrydder til potetgull. Har ikke prøvd ennå, men jeg lover at når jeg gjør det skal jeg melde fra til dere lesere. Hørt det er awesome da! Stoler jo (nesten) alltid på broras matsmak.



Den lille jævelen

I dag er jeg syk, så jeg har soaka håret mitt i matvarer fra kjøleskapet og sett på The Hunger Games. Derfor blir dette et litt merkelig innlegg om hvordan man forandrer seg når man er på utveksling (fordi det virket ekstra tydelig akkurat i dag).

Mine utvekslingsvenner og jeg (vi er faktisk en liten gjeng her nede i Polen, tro det eller ei) kom frem til at det å være på utveksling nok må kunne sammenlignes litt med det å være gravid. Og hvis det er noen der ute som faktisk både har vært utvekslingselev og gravid (ikke på en gang, vel å merke), så vet nok dere mye mer om dette enn det vi gjør, men for å være helt ærlig så er det ikke overensstemmelsen mellom graviditet og utveksling som er poenget. Poenget med at jeg skriver dette er bare å gi folk en slags ide om hvordan det er å være på utveksling, ved å sammenligne det med noe som vi alle har fått høre så mange (for mange, og for detaljerte) historier om, nemlig graviditet.

Det begynner for mange med planleggingen. Man googler ting, leser om andres opplevelser, og denne prosessen kan være en veldig stor del av opplevelsen for mange. Man venner seg på en måte litt til ideen om å dra på denne livsforvandlende reisen, og også å leve resten av livet med det man sitter igjen med når reisen er over. Man gleder seg til å få nye medlemmer i familien, man planlegger ting å gjøre, ting man kan lære dem, ting som man vil gi av seg selv og videre til noen andre.

For andre kommer det litt mer brått på. Man har kanskje tenkt litt på det, og funnet ut at man ikke er klar for det ennå, eller at ting er helt greie som de er. Også plutselig skjer det noe som forandrer hele saken. Man kaster seg rundt (kanskje i noen tilfeller bokstavelig talt), og plutselig står man opp til øra i skjemaer som må fylles ut og ting som skal planlegges. Man må sørge for at økonomien er i boks, og at man virkelig er egnet til å gjennomføre det man har gitt seg ut på.

Så går det noen måneder, og man skjønner at nå kan man faktisk ikke snu lenger. Men for så vidt gjør det ingen ting at det ikke lenger går an å "abort the mission", for man er egentlig bare kjempegira. Snart begynner det for fullt.

I begynnelsen kan man føle seg litt rar. Noen føler seg kvalme eller veldig utmattede, og de fleste kan reagere med enormt mye følelser på nesten hva det skal være. I denne perioden anbefales det ikke å se på Titanic eller prøve noe du aldri har prøvd ut før - man risikerer rett og slett å ende opp i en fillete tårehaug på kjøkkengulvet. På samme måte kan man også reagere ekstremt positivt på kun det minste smil eller det minste kompliment, så man trenger da gudskjelov ikke å stenge seg helt inne fra omverdenen. Uansett hvordan man opplever denne perioden, så kommer man til å innse en ting: heldigvis er det bare 9 måneder igjen.

Så bærer det utfor, og oftere og oftere tar man seg selv i å gjøre helt sykt rare ting. Plutselig bråsnur man på vei til bussen fordi man finner ut av man har lyst til å ta en annen buss fra en annen bussholdeplass, eller man bestemmer seg for å kjøpe inn 40 forskjellige typer tyggis for å finne ut hvilken som er best. Man er sulten hele tiden. Man tar seg selv i å gapskratte veldig høyt i midten av et kjøpesenter, på grunn av en reklameplakat eller en bok med en litt uheldig tittel på et annet språk. Noen dager ler man av alt, andre dager går alt galt. Man klager og syter, og vil bare at alt skal være over. Gang etter gang må man forklare til seg selv og andre at "det er ikke meg, det er den lille jævelen som vokser inni meg!" Den største forskjellen er at hos gravide er den lille jævelen en baby, mens hos utvekslingsstudenter er det... nei, sannelig om jeg vet. Kanskje det rett og slett er det å bli voksen.

Det er lov å klage, hate og syte. Særlig når man bestiller chai latte og den ikke inneholder chai, men espresso. Det er en grunn til at det heter chai latte! CHAI, som betyr TE, og LATTE, som betyr MELK! Det er derfor den som serverer te heter chai wallah! DET ER FAEN IKKE NOE ESPRESSO I TE! HVA FAEN, POLEN.