I går gikk jeg av bussen et sted jeg aldri hadde gått av før, og den raskeste veien hjem fra bussholdeplassen var gjennom kirkegården. Og jeg har egentlig ikke så mye mer å si om den saken, annet enn at det var kjempemørkt og alt for levende til å bare være dødt. Forestill deg den mest overfylte kirkegården du noensinne har sett, med svære kors og blomster og lykter og greier. Forestill deg mørke, store kors ravende over deg på alle kanter. Forestill deg denne sangen:
For det var den jeg hørte på. Og egentlig var det litt med vilje, tror jeg, for det er jo på en måte spennende å være pissredd og alene på en polsk kirkegård. Så har jeg gjort det også. Check.
Da jeg hadde fått nok (som egentlig var ganske med en gang), hjalp det å sette på Cape Cop Kwassa Kwassa, selv om jeg skvatt da trommene begynte.
Men for å si det sånn, Polen: det skal mer til enn det der for å knekke meg! Gimme what you got.
Et land som har fostret folk som Czesław Miłosz, Wisława Szymborska og Stanisław Wyspiański, hva hadde du trodd? Klart Polen har skumle kirkegårder. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det høres ganske selvsagt ut, egentlig. Mens norske kirkegårder er stille og vindblåste og med små krokus på vei opp fra snøen om våren, er de polske kirkegårdene fulle av blomster som nettopp er lagt der og lykter som nylig er tent, men av hvem? Nei, dette du skrive mer om senere. Jeg fikk en følelse av at du allerede er ved sakens kjerne.
Et land som har fostret folk som Czesław Miłosz, Wisława Szymborska og Stanisław Wyspiański, hva hadde du trodd? Klart Polen har skumle kirkegårder. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det høres ganske selvsagt ut, egentlig. Mens norske kirkegårder er stille og vindblåste og med små krokus på vei opp fra snøen om våren, er de polske kirkegårdene fulle av blomster som nettopp er lagt der og lykter som nylig er tent, men av hvem?
SvarSlettNei, dette du skrive mer om senere. Jeg fikk en følelse av at du allerede er ved sakens kjerne.