En slags avslutning, tror jeg

Nå har det gått nesten en måned siden jeg kom hjem, og jeg har ikke blogget siden før jeg dro fra Polen. Dette er litt fordi jeg har hatt så mye å gjøre, og litt fordi jeg har vært redd for å skrive. Jeg tror nemlig at folk forventer å få høre veldig mye om det beryktede kultursjokket man får når man kommer hjem fra utveksling, hvor annerledes alt er, og hvordan man kan slite med å ta opp kontakten med gamle venner eller familiemedlemmer. Der må jeg dessverre skuffe dere.

Da jeg ankom flyplassen i Oslo, sto mamma, bror og en venninne og ventet på meg. Vi klemte og tok bilder og hoppet og danset, jeg kommenterte at broren min var blitt høyere og at mamma hadde fått lenger hår, og det var det. Jeg gikk til bilen med ødelagt koffert, vi hadde problemer med parkeringsautomaten, og vi kom oss av gårde litt for sent. Med andre ord - det føltes nesten som en helt vanlig dag i Oslo etter et par uker på ferie. Jeg møtte flere av mine beste venner de neste dagene, og det var som om jeg aldri hadde vært borte.

For to dager siden var det 22. juli, og jeg gikk ut i marka for å plukke markblomster som jeg skulle legge foran kirka. Da jeg tok trikken fra Ekeberg til byen den dagen, var det tre ting som slo meg: for det første, at jeg var i Oslo. For det andre, at jeg elsket det. Og for det tredje, at jeg aldri kunne tenke meg å bli her for resten av livet. For selv om det noen ganger føles som om jeg bare var borte i et par uker, kan jeg fortsatt lukke øynene når som helst og se for meg første skoledag, lørdagsmorgener og pierogi med familien, vesker fulle av ordbøker, pinlige presentasjoner foran fremmede mennesker på et fremmed språk, og den konstante kampen for å forstå den fremmede kulturen og bli kjent med nye tradisjoner. Og jeg vet at hvis jeg blir her for lenge, kommer jeg til å ville gjøre det igjen. For selv om det var øyeblikk i løpet av utvekslingsåret mitt hvor jeg ville avbryte hele prosjektet og dra hjem, så ville jeg så absolutt ha gjort det igjen hvis jeg hadde fått sjansen.

Med oppsummeringen av hjemkomsten unnagjort, må jeg si at jeg ikke er helt sikker på hva jeg skal gjøre med bloggen fremover. Jeg kommer nok til å la den bli værende her, men om jeg kommer til å skrive noe, det vet jeg ikke. Kanskje tar jeg opp blogginga igjen neste gang jeg skal utenlands, eller kanskje blir bloggen igjen som en slags suvenir fra utvekslingsåret mitt. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde løyet om jeg sa at jeg ikke allerede har begynt å planlegge hvor jeg skal dra på utveksling neste gang.

Ha det så lenge!

Ingus

Til månen og tilbake

Hvis dere har tatt en kikk på sidemargen (fant jeg nettopp opp et nytt ord nå, eller heter det det?) på høyre side av bloggen min, har dere kanskje sett at jeg har en dings som heter "countdown". Den viser i dag 18 dager, som egentlig skulle ha vært 17, for da jeg stilte den inn hadde jeg ikke fått beskjed om hjemreisedato ennå. 17 dager til hjemreise vil si 14 dager til avreise fra Polen. 14 dager, det er jævlig lite, det.

14 dager er et pensjonert ektepars ferie på Mallorca. 14 dager er innleveringsfristen på en skoleoppgave. 14 dager er en polsk vinterferie. Jeg mener, hadde jeg sendt en pakke hjem i posten nå, hadde jeg kommet frem før den!

Gjennom hele utvekslingsåret mitt har tiden gått i rykk og napp. I begynnelsen fløt den forbi helt uavhengig av meg, den maste ikke, dro ikke i meg, men lot meg tusle rundt og ta inn nye inntrykk uten for mange forstyrrelser. Deretter flyttet jeg til Dąbrowa, og tiden begynte å gå saktere. I begynnelsen var det som om alt og alle løp i sirkler rundt meg, og jeg måtte slenge meg rundt for å få med meg alt det var nødvendig å få med seg. Det var stå opp, gå på skolen, være lutter øre, stille spørsmål, ikke skjønne, spørre på nytt, gjøre lekser, glemme lekser, huske å spise, lære polsk, være sosial, oppdatere de hjemme om hvordan det gikk. Legge seg, sove, gjenta det hele. Hver eneste dag var så full av nye detaljer, ting å observere, skrive ned, ta bilde av. Jeg følte meg som en smårolling med en ekstrem trang til å putte alt nytt i munnen for å smake på det.

Så begynte tiden å gå fortere; jeg ble bedre kjent med klassen min, invitert på konserter og bursdagsfester, og begynte å forstå mer og mer av språket. Svosj, sa det, også hadde det gått nesten en måned. Så måtte jeg bytte vertsfamilie, og de følgende par-tre ukene føltes som de lengste i hele mitt liv. Så byttet jeg familie igjen, og etter det gikk det over stokk og stein. Vips, så var det jul. Det var julesanger, kirkegang, mat, familie og snømenn (les: snøkatter - alt jeg tar i blir til katter, oops). Så kom vakre januar, med sledekjøring og kakao og votter og skjerf. Og så kom februar. Kjipeste måneden i året. Tiden gikk helt vanvittig sakte, og jeg tror ikke jeg var den eneste som syntes det.

I mars, derimot, kom lyspunkt etter lyspunkt. Først var jeg så heldig at jeg fikk dra og møte mamma i Berlin, hvor vi tilbragte en kjempekoselig helg sammen. Da jeg kom hjem til Polen ble jeg plukket opp på flyplassen, og så fikk jeg en telefon fra vertssøsteren min som ba meg komme til en bar i byen. Så jeg dro rett fra flyplassen, ikledd mine nyshoppede klær fra Berlin, til en eller annen bar i Dąbrowa Górnicza hvor en heidundrandes gjeng med både polakker, italienere og engelskmenn hadde samlet seg. Jeg vet ikke om jeg skrev om dette da, men vi hadde i hvert fall besøk av en hel masse folk fra en hel masse land i forbindelse med et utvekslingsprogram skolen min er med på. Og for en uke det var! Det var en uke jeg virkelig trengte, for de tidligere ukene hadde vært stusslige og kalde og dvalefremkallende. Jeg vet det høres rart ut å si det, men det aller beste med hele den uka var faktisk det at jeg plutselig hadde noen jeg kunne kommunisere med helt problemfritt, som i tillegg var på min alder og som jeg hadde noe til felles med (det var altså disse engelskmennene, da, hvis dere lurte). Det kan hende det er litt vanskelig å forstå det for noen som ikke har vært i en liknende situasjon, men det var altså verdens kuleste ting å faktisk kunne føre en samtale om ting jeg liker å snakke om uten noen problemer, på et sted hvor det ellers alltid tok meg kjempelang tid å forstå folk eller å forklare ting selv.

Dessverre måtte den uka også ta slutt, og det i en rasende fei. Etterpå var vi alle litt triste, tror jeg, siden vår kjære italiener hadde dratt hjem og etterlatt oss uten annet enn tunge hjerter og oppskriften på verdens beste pizza. Og tiden ruslet og tuslet av gårde, tok noen ganger opp tempoet, sakket andre ganger litt av. Og nå er vi altså her.

Det er fredag den 14. juni, og det er bare en Mallorcaferie igjen til jeg skal reise avgårde. Hvorfor må tiden gå så fort akkurat nå mot slutten? Jeg som nettopp hadde begynt å venne meg til hele den greia med hvem man snakker høflig til og hvem man kan si "du" til, at man alltid blir bedt om å helst betale med nøyaktig sum i kassa i butikken, og at når man får karakter 1 på skolen, er det nesten en selvfølge at man tar prøven på nytt for å forbedre resultatet. Og nå skal jeg altså hjem. Snart. Men ikke helt ennå. For når jeg tenker meg om, så var det vel sånn at Apollo 11 brukte 3 dager, 3 timer og 49 minutter på å reise til månen? Da blir plutselig en Mallorcaferie litt langtekkelig og kjedelig i forhold. Jeg tenker at jeg gjør som Murakami har lært meg, og forholder meg til månen. Og hvis de klarte å komme seg til månen på under 4 dager, tenk på hvor mye jeg kan gjøre på 14! Mallorcaferie får jeg overlate til pensjonistene.

Natta!

Tur til Gdańsk (m.m.) - del 2

Advarsel: i skrivende stund sitter jeg på rommet med en #/@51/"/#Q hodepine og bruker reservekrefter på å holde øynene oppe. Derfor kommer dette innlegget til å inneholde litt mer slang og mye mer banning enn vanlig. Jeg beklager på forhånd. Eller, nei. Du valgte å komme hit sjæl.

Ok, gutta, her er saken. Jeg aner ikke hvor lenge det er siden sist jeg skrev (jeg kunne for så vidt ha sjekket datoen på forrige innlegg, men der stopper giddalausheten min meg). Har hatt en del å gjøre i det siste, fordi jeg må sørge for å få alle fag bestått før jeg drar hjem, og i tillegg må jeg sende karakterkortet mitt til inntakskontoret og, ja, dere vet. Alt det der. Men for deg som er sykt glad i agurk eller bare kjeder deg skikkelig eller av en eller annen merkelig grunn er veldig interessert i å høre om de tingene jeg skal skrive om i dag... ja, så bare slåræ ned.

Husker ikke helt hvor vi slapp, men tror det var i Gdańsk et eller annet sted. Dette er også i Gdańsk et eller annet sted. Bare for å oppklare, dette er altså et bilde av en bro. I Polen har de som tradisjon at når kjærestepar blir skikkelig sånn pusepus og har lyst til å vise at de er seriøse, kjøper de en lås, skriver navnene sine på den, fester låsen på en bro og kaster nøkkelen i elva. Eller i huet på dem som går på tur med bikkja under broa, hvis det er en sånn type bro. Man finner mange sånne broer i Polen, særlig i de større byene, og jeg liker å gå rundt og kikke på navnene og lure på hvor lenge låsene har hengt der og hvem som allerede har slått opp og hvem som har fått seg bikkje, bolig og bil. 

Jeg møtte et helt forjævlig høyt antall nordmenn i Gdańsk, men ingen av dem hadde sånn her bil. Lurer på hva de skal flislegge i dag.

Næmmen, se på det. Nå hoppet vi plutselig til Opalenica-bildene. Sånn skjer når man skriver i søvnberuset tilstand. Uansett, dette er det mest fancy hotellet jeg noensinne har turt å nærme meg! Her bodde selve Ronaldo (er det det han heter?) da han deltok i et eller annet som har med fotball å gjøre i Polen. De har basseng og golfbane og spa og rike, tjukke menn som sitter og kliner med dama i hvit badekåpe i restauranten klokka sent om kvelden (jeg var vitne). 

Oi, der var vi visst i Poznań. Dette er bare enda et herlig eksempel på alle de flotte t-skjortene som kjære, gavmilde Norge har sendt til Polen gjennom tidene. Takk, folkens. Hvem har vel ikke bruk for en t-skjorte fra Fjordsvøm i Vejle fra 2011? Det er kuppet sitt, det. 

Fortsatt i Poznań, gutta. Var visst ikke så gælig med den rekkefølgen likevel. Eva og jeg ble nemlig overtalt av tyskeren Philip til å dra på denne flotte restauranten istedenfor å sette oss på en av de drittstedene på markedet og spise pomfri (jeg veit det ikke skrives pomfri, men herregud KAN IKKE NOEN FINNE OPP ET ORDENTLIG NORSK ORD FOR DET HER JESUS I SATANSAFT). Vi var litt skeptiske i begynnelsen, men da vi fikk se det her, fikk vi nytt håp for både Polen, restaurantbransjen og tyskeren Philip. Restauranten heter Zielona Weranda, hvis du lurte.

Dette er Eva som spiser. Hun ser alene ut, men hun er ikke det. Jeg står tross alt to meter unna henne og tar bilde. 

Vi bestilte sjokoladefondu til dessert! Herregud, det var vilt digg! Jeg tror jeg til og med spiste frukt jeg tidligere ikke visste at fantes! 

Og regningen kom. I EN FJAKANS SKATTEKISTE! Herregud. Fikk lyst til å bare gi dem resten av lommepengene mine for den måneden (gjorde ikke det, bare så det er sagt. Det får da være grenser). 

Dette er fra togturen på vei hjem etter en helt vill og veldig opplevelsesrik reise gjennom en hel del fete plasser i Polen. På toget satt jeg og Eva selvfølgelig hele tiden og skrev i dagbøkene våre, som vi har vært sykt flinke til å skrive i siden vi kom hit (jeg vet ikke med dere, men jeg suger til å skrive dagbok. Finner alltid ut at jeg har bedre ting å gjøre - noe jeg virkelig ikke har).  Da jeg tok dette bildet, kom jeg plutselig på at herregud, vi skriver jo på hvert vårt språk, men når vi snakker sammen er det på polsk. Det var ikke bare vi som undret oss over det, for vi møtte et par-tre stykker på toget som  til tross for utallige forsøk, på død og liv ikke klarte å skjønne hvor vi var fra.

Åh, glad det der er over, ass. Det med skrivinga. Herregud, nå har jeg skrevet et helt innlegg. Og nakke- og skuldermusklene mine er harde som stein. Kanskje det kunne ha vært en idé å rive dem ut av kroppen på meg for å lage verktøy eller sommerhytte i Skåne.

Åh, Skåne ass. Og når jeg sier Skåne, mener jeg selvfølgelig Timbuktu. Han er jo det eneste freshe som Skåne har fostra, så vidt jeg vet. Men hvis jeg mener Timbuktu når jeg sier Skåne, vil det da si at jeg tidligere anbefalte å lage sommerhytte av musklene mine i Timbuktu? Og i så fall, i hvilken Timbuktu? I byen Timbuktu i Mali, eller i det svenske hip-hopgeniet Timbuktu (med tekster som kan lindre smerten i nesten hvilket som helst tilfelle av utvekslingsstudent-gnurjeghaterverden-syndrom)? Nei, fy for satan, nå er jeg trøtt. Må gå og legge meg.

(Forresten, jeg foretrekker sommerhytta i Timbuktu fra Skåne)

Med (17. mai-) tog gjennom Polen - del 1

I går gikk jeg meg bort på vei hjem fra skolen. Igjen. Denne gangen var det verre enn forrige gang, for jeg brukte faktisk over en time på å finne veien hjem igjen. Jeg tok bussen litt senere enn jeg pleier, fordi jeg hadde vært og handlet inn litt småting jeg trengte, og som alltid var jeg den siste som ble informert om at bussen ikke gikk sin vanlige rute i dag. Jeg gikk av et eller annet sted alt for langt unna hjemme (hint: det var geiter og høner der), og måtte finne veien tilbake på egenhånd. Selvfølgelig kunne jeg ha ventet på bussen tilbake, men jeg bestemte meg for å følge magefølelsen og gå hjem selv. Magefølelsen min var som alltid helt feil, så jeg endte opp med å gå i sirkler i 20 minutter før jeg endelig skjønte at det var noe galt, og så bruke enda 40 minutter på å komme meg helt hjem. Selv om det var veldig fint å se seg rundt i nye omgivelser (jeg så utrolig mange fine bygninger og mange fine dyr), så kom det et tidspunkt da jeg tenkte: "jaja, om jeg ender  opp med å måtte streife gatene i Gokk, Polen for alltid, så har jeg i hvert fall veska full av sjampo, tannkrem og antibac." Jeg kom meg likevel helskinnet hjem, også hadde jeg i hvert fall en god unnskyldning for å ikke trene den dagen. Ikke at jeg hadde tenkt til det uansett.

Men nok om gårsdagens lille gåsegbort-historie. Det jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om i dag, var en litt annen tur, nemlig turen min til Gdańsk, Poznań og Opalenica, som startet på selve 17. mai (!) og varte en hel uke.

På fredag våknet jeg til et veldig stille nabolag. Det var nesten litt for stille. Så kom jeg på at det selvfølgelig manglet korpsmusikk og hylende barn i penklær. Det gikk opp for meg at det faktisk var 17. mai, og at jeg var i et helt fremmed land. Og det var egentlig helt greit. For å gjøre litt stas på det likevel, tok jeg på meg en blå kjole og pakket håndbagasjen min i en rød veske. Neglene hadde jeg allerede malt hvite dagen i forveien.

SJIKKELAKKE, SJIKKELAKKE, SHOW SHOW... nei, faen, det er fortsatt et år igjen til det er min tur.

Så dro jeg avgårde, da. Togturen tok uendelig mange timer, og jeg har ikke tenkt til å skrive om alt. Her er heller noen bilder:

Etter en tre-fire timer på toget kom vi endelig frem til Wrocław. Gud, som jeg elsker denne byen! Jeg var her for første gang i 2010, tror jeg, og jeg ble helt forelsket. Det var faktisk en av grunnene til at jeg ville tilbake til Polen som utvekslingsstudent. 

Hadde tenkt til å ta bilde av de fine mennene i oransje drakter som så ut som Tweedledee og Tweedledum fra Alice i Eventyrland, men Eva ødela alt.

Det bar videre til Gdańsk, og dette var faktisk det eneste bildet jeg tok i byen denne dagen. Jeg var nemlig så utrolig sliten på grunn av sola. Kjære nordmann som ber til værgudene om sommer og sol: vær forsiktig med hva du ønsker deg!  Grunnen til at jeg tok dette bildet var egentlig bare på grunn av den svære reklameplakaten som sier "flyreiser til Skandinavia." Jeg tenkte bare: YES. 17. mai. Kaldt. Brunost. Men så snudde jeg meg rundt og så alle de fine menneskene jeg var med, den fine byen Gdańsk og de søte, gamle damene med firkantede sko, og tenkte at det er nok ikke gælig å bli her litt til. Det, også litt på grunn av at jeg tidligere på dagen hadde møtt en gruppe harrynordmenn på polentur som var til å spy av.

Senere på dagen dro vi til Sopot, og jeg fikk se sjøen igjen for første gang på nesten 9 måneder! Jeg var førstemann til å komme meg ut i vannet for å vasse, selv om folk sa at vannet var "skittent". Som dere kanskje ser på bildet, hadde sola for lengst gjemt seg bak en haug med mørke skyer (hvilket jeg var veldig glad for), og knappe minutter etter at jeg tok dette bildet brøt den største sand- og regnstormen jeg har vært med på i hele mitt liv. Jeg har faktisk aldri sett så mye regn på én gang. Og jeg har vært i Bergen opptil flere ganger. Ok, én gang. Men likevel. 

Jeg tror folk synes det var litt rart at vi var så gira på stormen, men det var faktisk noe av det kuleste jeg har vært med på (i hvert fall når det kommer til naturfenomener) noensinne. Vi søkte ly sammen med noen andre folk inni en bygning, men så måtte vi komme på en god unnskyldning for å kunne løpe ut i regnet igjen. Vi tok en løpetur til bokhandelen og tilbake, og på kun 2-3 minutter så vi ut som på bildet ovenfor. Alt var gjennomvått. Absolutt alt. Klærne var tunge, håret klistra seg til fjeset, kameraene mine var såvidt trygge der de lå innpakket i resten av (de tørre) klærne mine i veska mi. På veien hjem møtte jeg en gjeng med svensker (det skulle vise seg senere at det var fullt av dem både i Sopot og i Gdańsk), og etter å ha prata litt med dem fikk jeg igjen troen min på skandinaver på ferie. Så lenge det varte, i hvert fall.PS: veit ikke hvordan det skjedde, men den som tokk dette bildet traff jo blink. 10 poeng for kyssende kjærestepar som står rett ved en plakat som sier "slem/sint dame".

Det var alt jeg rakk (les: gadd) å skrive om for i dag. del 2, og eventuelt også 3 (det spørs) kommer senere. Hvor mye senere, det vet jeg ikke. Men hallo, det er jo meg, så det kan nok ta en stund. Hvis dere er sykt utålmodige, kan dere jo følge meg på instagram (@eskimochain), hvor dere nå blant annet kan se et bilde fra da jeg gikk meg bort på vei hjem fra skolen. Jeg legger også ut bilder av nonner, yndlingstreet mitt og busser som kjører med dørene åpne (ja, de gjør det noen ganger i Polen). Ikke fordi det er så jævlig interessant, men fordi jeg også blir lei av å spille Candy Crush noen ganger. Jeg er da bare et menneske.

Vi snakkes!

Om 17. mai-togtur, flaggdebatt og å være eller ikke være (flagg)

For det første: Kjære Norge. Gnålinga deres om utenlandske flagg i norske 17. mai-tog er så høylytt at jeg hører den helt til Polen. Vær så snill, slutt. Dere kunne jo ha sugd gleden ut av enhver enhjørningballong og krone-is noensinne. Slutt å klage på at det bor forskjellige folk i landet vårt, særlig i tiden frem mot dagen da vi feirer demokrati og frihet! Frem med bunad, sukkerspinn og øl, her skal det toges!

Det er sikkert en del av dere som har måttet tåle min konstante gnåling om 17. mai. Vel, heldigvis for dere er det snart over! I morgen kommer dagen som vi nordmenn feirer som om vi var det største og viktigste folket i verden (selv om det i realiteten knapt er 5 millioner av oss), dagen der barna kan spise så mye iskrem de vil, og dagen som alltid har vært min yndlingsdag gjennom hele året. Jeg tror faktisk at det kunne ha vært helt greit å droppe både bursdag og jul, hvis jeg bare kunne få beholde 17. mai. I år blir det dessverre omvendt. Det blir både bursdag og jul (såvidt jeg vet), men 17. mai må jeg nesten bare klare å være foruten. Og kanskje det blir bra for meg, hvem vet? Jeg tenker jo alltid på at jeg ikke har lyst til å bo i Norge absolutt hele livet (over mitt lik), så jeg må vel klare meg en 17. mai uten vinkende tronarvinger, kåte avgangselever i røde snekkerbukser og småbarn i minibunader dekket av fløteis og Silly String.

Sånn ser alle de små barna ut på 17. mai, her representert ved lillebroren min.

Sånn ser alle de store barna ut på 17. mai. Her representert ved... russetoget i Oslo, antar jeg. 

Sånn ser vinkende tronarvinger ut på 17. mai, her representert ved førstemann i arverekka pluss familie. Er det bare jeg som synes Haakon ser sinnssvakt bra ut i bunad? 

For å få hodet over på andre saker, har jeg så smått begynt å lære meg arabisk. Ja, jeg vet jeg burde vente med å begynne på et nytt språk til jeg er ferdig med utveksling i Polen, men det er ikke sånn jeg fungerer. Jeg trenger å holde på med ting, og særlig nye, utfordrende ting. Jeg elsker fortsatt polsk over alt på jord, men jeg tenkte at jeg likegodt kunne prøve å lære meg det arabiske alfabetet på siden, som en start. Dessverre gikk det litt lenger enn som så, for jeg kom uheldigvis til å inngå et veddemål med en venn av meg fra Tyskland, som ganske enkelt går ut på at jeg må fortsette å lære arabisk (og gjøre synlige fremskritt) i fire måneder, hvis ikke må jeg la ham få full tilgang til min facebookprofil i en time. Det motsatte skjer selvfølgelig hvis jeg vinner. Jeg har aldri fått så veldig mye tilfredsstillelse ut av å kødde rundt på andres facebookprofiler, men uavhengig av veddemålet hadde det faktisk vært fint å kunne pushe seg selv til å faktisk fokusere på noe i mer enn to uker. Vi får se hvordan det går.

Jeg er skikkelig gira på det her, altså. Håper bare det varer. Har nettopp laget flashcards med alle bokstavene i alfabetet skrevet i rosa, og har inkludert alle formene av hver bokstav (isolert form, begynnende form, osv. Google it). Synes min gode venn fra Tyskland bør gi opp nå, jeg. 

Heldigvis blir ikke 17. mai bare korpsmusikkabstinenser og dagdrømming om et Oslo badet i rød, hvit og blå jubel, heliumballonger og sang. Jeg skal nemlig på seminar på lørdag, og siden det ligger i Gdańsk, som er ganske langt unna, må vi først dra til Opalenica og overnatte hos en medutvekslingsstudent fra Tyskland (som tilfeldigvis er den samme jeg har inngått det veddemålet med). Der skal kontrakten underskrives, og jeg skal vise ham at jeg faktisk er seriøs med arabisklæringen. Så blir det grillparty, og om ikke annet er jo det litt 17. mai-aktig, da. Og det beste er at vi skal ta tog dit (turen tar ca. 7 timer), så da får jeg jo 17. mai-tog likevel! JA! Har jeg forresten fortalt dere at jeg elsker polske tog? Jeg føler meg som om jeg er på vei til Galtvort, bare at det aldri kommer en tralle full av magisk godteri. Jeg blir skuffet hver gang.

Uansett, jeg har tenkt til å gå i blå kjole og male neglene mine i rødt, hvitt og blått, siden jeg faktisk ikke har noe flagg. Ut ifra dette har jeg kommet opp med et nytt motto, som lyder: "har du ikke det du trenger - bli det du trenger." I dette tilfellet trenger jeg flagg. Så jeg skal bli flagg.

Har forresten hørt det skal bli regn i Oslo i morgen. Haha.

Snakkes a, norsker. Eller hæ, hva var det det het igjen? Æsj, glem det. Kos dere på yndlingsdagen min! Sett pris på 17. mai, for det er den beste tradisjonen vi har i Norge (og kanskje den eneste jeg faktisk alltid gleder meg til)! Nyt dagen, uansett vær. Sånn som de alltid gjør i Bergen. For faen.

inguz

Om å senke skuldrene (og se på The Breakfast Club)

Halla, puseluser.

Som dere sikkert har fått med dere, har jeg nå fått unna alle tentamener (unntatt engelsk, men den bekymrer jeg meg ikke for). I dag, mens jeg satt på en benk i en park og hørte på The Stone Roses, tok jeg meg selv i å fantasere om en situasjon hvor jeg fant ut at jeg hadde fått 3 på mattetentamen, for så å bryte ut i ekstatisk latter og danse på bordet som George Berger i "Hair". Det var et vakkert øyeblikk. Men så kom jeg til å tenke på noe: hvis noen hadde sagt til meg på denne tiden i fjor at jeg om et år skulle sitte og krysse fingrene for en treer på tentamen, hadde jeg enten slått dem i fjeset eller begynt å le.

Før jeg kom til Polen hadde jeg aldri fått en toer i hele mitt liv, og de to treerne jeg hadde fått var fra gymmen. Dette var nok resultatet av både det å komme fra en familie hvor læring alltid var veldig i fokus, samt høye krav til meg selv - og som følge av det, hardt arbeid. Og selv om jeg alltid gjorde ting i siste liten, så skulle det alltid gjøres nøye, og ofte tøyde jeg mine egne grenser og tappet meg selv for energi. Spesielt husker jeg en gang da jeg satt oppe hele natta, med en liter kaffe og en laptop som eneste selskap, for å finpusse en 8 sider lang oppgave om thoriumbasert atomkraft. Klokka 8 neste morgen leverte jeg inn arbeidet, karret meg ut av senga og kom meg (tidsnok!) på skolen. Det første jeg gjorde da jeg kom til skolen var å snuble i dørkarmen på vei inn i klasserommet, lande oppå mattelæreren min og mumle fortumlet at jeg dessverre ikke kunne ta den matteprøven jeg skulle ha den timen, fordi jeg følte meg på grensa mellom sørpe full og sørpe... død.

Uansett, etter dette var en del av meg stolt fordi jeg fikk skrevet ferdig min "darling" av et essay (jeg tenker fortsatt på det essayet innimellom, og savner det litt), men en del av meg var også skuffa. Fordi jeg kunne ha gjort det bedre, fordi jeg kunne ha presset inn litt øving til matteprøven også, midt oppi mitt selvmordsoppdrag av en studieøkt. Det endte med at jeg fikk en firer i matte, en firer som stakk seg ut på karakterkortet som en sort flekk på et speilblankt vindu.

Noe av det vanskeligste med å komme til Polen var å plutselig måtte innrømme at en treer i for eksempel historie faktisk var mer enn jeg i det hele tatt kunne drømme om. Men så fant jeg ut at det er helt greit. En blanding av råd og støtte fra venner og familie, mine polske venners heller laidback holdning til skolen, og tid, har gjort at det har blitt lettere for meg å senke skuldrene og tenke at jeg ikke alltid trenger å være sint på meg selv fordi jeg "kunne ha klart det bedre". Kan til og med hende at jeg har blitt litt for avslappet, men det er jo sånn forandringer skjer. Det bølger alltid litt på grafen før det jevner seg ut. Om ikke annet, så kommer nok noe av prestasjonsangsten og selvkritikken tilbake når jeg drar hjem til Norge og skal lese til en tre-fire privatisteksamener. No biggie.

Dette innlegget var ikke ment for å forsvare en "slækk" holdning til skolen, ei heller for å skryte av karakterene jeg pleide å få på skolen. Tvert imot, det jeg mener et bare at det er greit å slappe av, ikke bare når det kommer til skole, men andre ting også. Som i mitt tilfelle å snakke polsk. Jeg dør ikke hvis jeg sier noe feil, men noen ganger har jeg en eller annen mekanisme i hjernen som forteller meg det motsatte. Jeg jobber med saken, og jeg merker at det hjelper å gi seg selv litt ros noen ganger. Jeg vet ikke om det er sola som har gått til hodet mitt eller om jeg faktisk har begynt å ta mye lettere på absolutt alt. Kan også hende hele dette innlegget ble som det ble fordi jeg så verdens fineste katt i dag (i nabolaget mitt, til og med!) og at jeg i skrivende stund hører på Katzenjammer. Ja, det er faktisk fullt mulig.

Jeg har begynt å venne meg til følelsen man får når man sitter i klasserommet og ikke skjønner et kvekk. Og det er helt greit. Bare se på folka fra The Breakfast Club! De fikk jo alle gjensitting, og likevel endte det opp med at Claire + Bender og Allison + Andrew forlot skolen den dagen som potensielle kjærestepar, og Brian fant nytt håp og skrev et veldig fint essay. Pluss at alle var veldig pene. Neida, poenget er at man kan (og bør) føle seg vellykket selv om man ikke får til alt. Dette er noe vi alle burde lære av The Breakfast Club. Det, og hvordan man tenner sigaretter med skoene sine. Nei, oida, dette skulle jo være skikkelig peptalkete og oppmuntrende. Ikke tenn sigaretter med skoene deres, folkens. Nå fikk jeg forferdelig lyst til å se på The Breakfast Club.

Snakkes!

Fysimattegregattilstandynamikk. Faen.

Nå er mattetentamen bestått! Og det skal selvfølgelig feires med... fysikk. Som jeg skrev i et eller annet innlegg for lenge siden ble fysikkprøven utsatt, og jeg tror i morgen blir den store dagen. Men jeg kan jo egentlig aldri være helt sikker, for som dere sikkert har fått med dere er jo jeg den siste som får vite om alt mulig (krav #1 for å kunne kalle seg en ordentlig utvekslingsstudent). Fysikkprøve eller ikke i morgen, i dag skal jeg lære meg litt om... eh, aggregattilstander/termodynamikk, alt ettersom. Jeg er faktisk ikke sikker på om dette er det riktige navnet på det i det hele tatt, ettersom jeg oversatte det fra polsk til engelsk til norsk (det finnes jo for faen ikke noe nyttig informasjon på Internett på norsk).

I den forrige fysikktimen jeg hadde (som er en god stund siden nå), skrev jeg noe på tavla! Jeg har alltid passet på å sette meg på bakerste eller nest bakerste rad i klasserommet, fordi jeg alltid tror at det på magisk vis gjør at det er mindre sjanse for at læreren får øye på meg. Forrige fysikktime fikk derimot hun øye på meg likevel, og ba meg komme frem og regne ut et eller annet som hadde å gjøre med is som smeltet. Og hjernen min bare: JAMEN HÆ JA OK JEG VEIT AT IS SMELTER MEN JEG VIL HELST IKKE HA NOE Å GJØRE MED DET AKKURAT I DAG. Til slutt måtte jeg dessverre opp dit, men det var ikke så ille i det hele tatt! Selvfølgelig måtte hun veilede meg gjennom hvert minste lille steg frem til løsningen på oppgaven, men i det minste gjorde hun det med et smil, og hun brukte hverken pisk eller motorsag eller skarpe skohæler mot meg, selv om jeg kanskje hadde hatt mareritt om det noen uker i forveien. Da jeg hadde løst oppgaven, ble jeg stående et lite sekund før jeg gikk og satt meg igjen og fylte en hel side i notatboka mi med blomster og hjerter og katter i forskjellige farger. Ok, så gjorde jeg ikke det, men det var sånn jeg følte meg.

Så i dag går det i fysikk, også har jeg en date med yndlingstreet mitt litt senere, tror jeg. Har derfor ikke så mye mer å skrive til dere nå, men jeg kan legge ved en film som jeg satt sammen til bursdagen til Aila for to dager siden. Dette ble filmet en dag for to (!) år siden da vi ("gjengen") satt på BareJazz og fant ut at alle hadde glemt hva vi hadde gjort i høstferien. Jeg hadde tenkt til å lage en slags filmtrailer av det allerede samme kveld, men... ja, som dere kanskje allerede har fått et inntrykk av, så er ikke jeg helt den som fullfører ting sånn helt uten videre. Det tok to år, men nå er den her!


Det var egentlig alt jeg hadde å si i dag! Jeg har generelt få ting å klage på for tiden, pluss at jeg har kjøpt meg en skrivebok og begynt å skrive masse for meg selv, så det kan hende det blir litt stille på bloggen fremover. Likevel har jeg et par innlegg på lur som jeg driver og finpusser, så ikke mist motet!
Å, og pluss at det snart er 17. mai, og da kommer jeg til å ha så mye hjemlengsel og frustrasjon å få ut, så dere får bare spenne dere fast. Nei, vent, dere skal sikkert gå i 17. mai-tog, alle sammen.

Faen.

Penklær no igjæn?

Gjesp. Oi, jeg mener... hei.

Når jeg skriver dette er klokka 07:39, en tirsdag morgen. Virker som en normal tid å være våken, ikke sant? Det trodde jeg også. Men jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Ok, la oss ta det hele fra starten. Det har seg nemlig sånn i at jeg i dag skal ta en prøve som heter "mała matura", som betyr liten, eh, matura. Jeg vet ikke om matura kan oversettes til noe annet enn bare tentamen (noen som kan både polsk og norsk som vet?), men i hvert fall er det en ganske stor prøve som vi tar i minst tre fag. I dag skal jeg ha den i polsk. Selvfølgelig skal jeg ikke ta den samme prøven som de andre tar (erru gærn), men jeg har fått beskjed om å møte opp så jeg kan få en litt annerledes oppgave og skrive om noe jeg klarer å skrive om. På polsk.

Greia med polske tentamener (hvis det er det det er), er at det virker som om de ikke har noenting som helst til felles med norske tentamener. For det første, er nok innholdet helt forskjellig, selv om pensum kan se ganske likt ut i noen fag som for eksempel matte. Men akkurat det vet jeg lite om, for jeg har jo ikke tatt noen av prøvene ennå. Det jeg derimot har gjort, er å lese kriteriene for engelsktentamen, og det virker som om at mens de norske engelsktentamene ofte baserer seg på forståelse av tekst, analyse og en lengre besvarelse (kreativ skriving/fagartikkel), består de polske mer av mange små oppgaver heller enn to-tre store, og også mange gloser og såkalte "lukkede oppgaver", altså hvor man krysser av riktig svar. Begge disse metodene kan være like bra, men jeg skal gi dere mer tilbakemelding etter at jeg har tatt engelsktentamen på mandag.

Et kjapt google-søk på tentamen, og jeg fant dette. Dette er akkurat sånn jeg husker omtrent alle tentamenene jeg har hatt, kanskje bortsett fra at det er så få datamaskiner på bildet. I Norge dukker elevene opp på tentamen i joggebukse, crocs og hettegenser, og fyller opp pulten sin med godteri, brus og snus som skal vare i hele 5 timer. 

Dette fant jeg da jeg søkte på mała matura, og akkurat sånn her ser det faktisk ut i gymsalen på skolen min for øyeblikket. Dette er en tentamen for ungdomsskoleelever, men oppsettet ligner veldig på hvordan det ser ut under de andre tentamenene og eksamenene. Formelle klær, ikke noe godteri, ikke noe brus og ikke noe snus.

Men så kommer den største forskjellen, og dette er kanskje en stor forskjell mellom det polske og det norske skolesystemet generelt. Klærne og forberedelsene angående den polske tentamen (og ikke minst eksamen) er mye mer høytidelige og formelle enn i Norge. Som dere sikkert husker, måtte jeg gå i formelle klær (dvs hvit bluse, svart bukse og hæler) første skoledag. Tentamen er heller ikke et unntak. Og siden jeg ikke eier et eneste klesplagg som passer til denne kleskoden (sist gang bare lånte jeg), så måtte jeg improvisere. Og det bringer oss tilbake til hvorfor jeg sto opp så tidlig. Men det ingen fortalte meg, var at siden tredje klasse (de som faktisk har ekte eksamen i dag) starter klokka 9, så starter vi... klokka 12. Altså sto jeg opp tidlig for å rekke å skrape sammen et anstendig antrekk, bare for å finne ut at jeg kunne ha sovet i minst to timer til!

Dette er meg som nettopp har karret meg tilbake til sengs etter å ha funnet ut hvilken grusom tabbe jeg har gjort.
Bamse // har bare alltid vært på rommet mitt
Kjole // en underkjole som jeg hadde slengende, del 1 av mitt improviserte finantrekk
Smykke // pappa
Hår // bedhead

Så nå skal jeg a) gå og legge meg igjen eller b) se på så mange episoder av Ugly Betty som overhodet mulig før jeg må stå opp på nytt. Tror det blir det siste.

Gnur, hater denne dagen. Så langt. Og den har jo bare såvidt begynt.
Men på den annen side, så skal jeg på Iron Man-maraton med Eva på fredag, så jeg kan glede meg til det! Jeg har egentlig aldri sett noen Iron Man-filmer i hele mitt liv, men siden Eva liker ham så godt, så skal jeg gi det en sjanse. Det er jo tross alt hun som har tatt ansvaret for Star Wars-opplæringen min (vi er på firer'n nå, såvidt jeg husker).

Skulle gjerne slengt inn en liten video til Trang Fødsels sang "På fredag", men... æsj, jeg gjør det læll, jeg. Litt musikk har da aldri skadet noen.

Om å føle seg hjemme

I dag følte jeg meg veldig hjemme. Selv om denne dagen begynte veldig dårlig, klarte den å ta seg opp betraktelig ved å igjen bringe til overflaten min kjærlighet til Polen. For det første, dro jeg på matshopping med ei venninne etter skolen, og det var veldig deilig å føle at jeg kunne prate med henne på polsk og at det faktisk ikke er så gærnt med den polsken. I tillegg har jeg forsonet meg med det faktum at nesten ingen skjønte hvem jeg var da jeg dro på utkledningsfest som Cyndi Lauper på fredag, og nå går det ganske greit. Kanskje jeg fikk opplyst noen hoder som manglet kunnskap om 80-tallets store tenåringsstjerner. 

Daamdamdamdamdaaam.
Til de som ikke kjente meg igjen, sier jeg (og Cyndi) bare: HÆ?

På den annen side angrer jeg litt på at jeg ikke gikk som Replikanten Rachael fra Blade Runner, en idé jeg la på is nettopp fordi jeg tenkte at ingen kom til å kjenne meg igjen. Det hadde jo egentlig vært det samme. Jaja, hvis noen finner en anledning hvor jeg kan kle meg ut som Rachael (dør etter å prøve 40-tallsfrisyren og skulderputene hennes), vennligst ta kontakt. 

JEG KUNNE HA KLEDD MEG UT SOM RACHAEL. Note to self: stol alltid på magefølelsen, eventuelt bare på den sinnssvakt sterke trangen til å gjøre deg selv om til en annen person. Hvis du først skal late som om du er en annen enn deg selv, så kan du jo like godt late som at du er en person du liker veldig godt (eller som har helt smashing hårfrisyre og/eller skulderputer)! Nå er ikke Rachael teknisk sett en person, men en replikant, så... jeg har virkelig glemt hvor jeg ville med dette. 

Men tilbake til det med å føle seg hjemme. Den andre grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg lo av noe morsomt som noen sa i timen. Jeg husker ikke helt hva det var, men det får være det samme. Og jeg vet at det ikke høres så veldig stort ut, men jeg skal forklare. Dere skjønner det, helt siden jeg kom til Polen har jeg følt meg som en femåring når det kommer til humor. Det har vært vanskelig for meg å forstå vitser, og selv om de har blitt forklart for meg har jeg funnet det vanskelig å le av dem - rett og slett fordi jeg ikke forstår humoren. Desperate times call for desperate measures, og når det skjer at man ikke forstår humoren rundt seg i det hele tatt, ender man opp med å lete desperat etter en anledning til å le i enhver ting som foregår rundt en. For meg betydde dette at jeg kunne finne på å le av veldig barnslige ting, og det gikk mye i kroppsspråk-kommunisert humor. Dette er jo ting jeg aldri ville  ha ledd av til vanlig, derav følelsen av å være tilbake i barnehagen. Det var derfor det var så deilig å kunne le av en ting som en eller annen sa i timen i dag, som var en vits kommunisert muntlig, med ord og bare ord. Å, ord, som jeg elsker dem.

Den tredje grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg mens jeg ventet på bussen så en mann som så svensk ut, og en fyr som lignet på Ari Behn. Sistnevnte kunne jeg for så vidt ha klart meg uten, men hjemme er hjemme, uansett skavanker. Eller er det det? Hva og hvor er hjemme, egentlig? Og når? Følg med, følg meeeeeeeeeed! (I neste innlegg, altså.)

Inguz

PS: hvis noen oppdaget alle Brødrene Dal-referansene i dette innlegget, kan vi godt være venner.

Nonner, såper og Cyndi Lauper

Merk: dette innlegget har ingenting med såpe å gjøre, jeg fikk bare en veldig intens trang til å rime. Hvis det var på grunn av såpa du kom hit, tror jeg du burde lete et annet sted. Og kanskje revurdere meningen med livet ditt littegrann.

Halla!

Jeg har fortsatt ikke tid til å sette meg ned og skrive ned et ordentlig innlegg hvor jeg reflekterer over livet som utlending i Polen/plutselig voksen/langt hjemmefra, for nå har jeg begynt på neste prosjekt - Cyndi Lauper-kostyme. Jeg skal nemlig i bursdag i morgen, og i dag har jeg brukt hele ettermiddagen på å kjøpe smykker, blomster til håret og annet dilldall, samt stoff til å sy et skjørt! Jeg har aldri sydd et ordentlig klesplass i hele mitt liv. Det vil si, jeg har tatt frem symaskin, fikla litt med stoff jeg fant på loppemarked, for så å skrape hele prosjektet på grunn av min komplette mangel på tålmodighet. Men nå har det vist seg at mangel på penger er en utrolig sterk drivkraft, og da jeg syntes jeg hadde brukt opp nok av budsjettet mitt på smykker og glitter (hvorfor, Cyndi, hvorfor?), tenkte jeg at jeg i det minste kunne prøve å sy en del av kostymet selv.

Jeg gikk til innkjøp av stoff - som i seg selv var en bragd, jeg tror nemlig at mannen i butikken ikke hadde klart å gjette at jeg var noe annet enn polsk - og lette på internett etter "oppskrifter" på et sånt skjørt jeg ville ha. Det fant jeg selvfølgelig ikke, men det gjorde bare at jeg ble mer gira på å klare å lage dette (satans) skjørtet selv. Og nå sitter jeg altså her, opp etter knærne i stoppenåler og stoffbiter, med fingrene som nålepute og Sigur Rós som sountrack. Vi får se hvordan det går. 

For å få så mye som mulig ut av dette innlegget, sett gjerne på soundtracket før du leser videre.

Apropos å se hvordan det går - jeg har begynt å bruke instagram igjen! Vanligvis, når jeg lager meg kontoer på andre sosiale networking-sider enn facebook, går jeg lei/blir paranoid/føler meg kjempedum etter bare et par dager. Men nå som jeg faktisk har en blogg og et (slags) budskap, eller i det minste noe å fokusere på, tenkte jeg at jeg skulle ta opp instagrammingen igjen. Jeg har beholdt den gamle kontoen min, men jeg hadde  jo nesten ikke brukt den fra før av, så det går helt fint. På instagram kommer jeg til å legge ut bilder fra min hverdag i Polen, som kan være interessant/gøy/morsomt/helt ok for dere som liker å lese bloggen min, men som ikke gidder å vente så sinnssykt lenge mellom hver innlegg (igjen, jeg beklager for det der). Det kommer til å bli mye welcome2poland-greier, som allerede er en etikett jeg har hatt her på bloggen nesten helt fra starten av. Folk sier at et bilde sier mer enn tusen ord, så jeg håper dere kan tilgi meg for sjeldne oppdateringer på bloggen hvis jeg begynner å knipse instabilder som en gal. Også er det kanskje noen av dere som lurer litt på hvordan ting ser ut rundt meg? Jeg har i hvert fall tenkt til å legge ut bilder av pierogi. Masse pierogi. De har blitt en stor del av livet mitt nå. Og nonner. Jeg liker å ta bilder av nonner. Jeg la ut et i dag, men hvis du følger meg på instagram får du mer!

Kontoen min på Instagram heter forresten eskimochain. Rart navn, kanskje, men det er tatt fra en gammel Syd Barrett-sang som jeg hadde helt hekta på da jeg opprettet kontoen (og som jeg fortsatt liker veldig godt altså, bare at jeg klarer å gå en dag uten å høre på den).

Hvis du ikke gidder å gå inn på Instragram og finne meg der, så har jeg lagt inn en Insta-gadget-bilde-greie i margen på bloggen. Latsabb.

koz/klemz @eskimochain #åhjegelskerhashtags #elleremneknaggsomdetheterpånynorsk #nynorskass

Ingas sommerliste

Ok, nå har det gått riktig gælig. I dag gikk jeg inn på min egen blogg for å sjekke om det hadde kommet noen nye innlegg. Det hadde det selvfølgelig ikke, og jeg kom på at det er jo fordi det er jeg som skriver denne bloggen, og at jeg ikke har hatt noe særlig tid i det siste. Skulle gjerne likt å si at det verste er over nå, men det er ikke det helt ennå. Jeg har hatt kjemiprøve (ikke spør hvordan det gikk), fysikkprøven ble utsatt, og matteprøven... ja, vi får se hvordan det går. Men mens jeg har sittet innendørs hver dag etter skolen og pugget geometriske rekker og kjemisk nomenklatur, har sommeren virkelig gjort jobben sin der ute. Selvfølgelig er det lenge siden snøen smeltet, men nå begynner gresset å bli grønt, ting vokser over alt, og ikke minst - det er sinnssykt varmt. Ja, altså, det synes nå i hvert fall jeg.

I Polen virker de som om de har en helt annen definisjon på sommer enn det vi nordmenn har, og det er jo ikke så rart - hvis vi nordmenn skulle ha brukt den polske definisjonen på sommer, måtte vi nok ha kalt den varmeste tiden på det norske året noe helt annet. Derfor har jeg tatt meg friheten til å lage min egen sommersjekkliste - og nå har jeg krysset av på alle sommertegnene som jeg allerede har sett. Polen får bare snu seg en annen vei hvis de ikke liker at jeg kaller det sommer og ikke vår - uansett hvor "kjølig" de synes det er å stå i skyggen.

Her er kriteriene for at det er sommer:

- Jeg må smøre meg med solkrem for ikke å bli solbrentFor noen betyr sommer sikkert å sole seg/tæne/bli brun, alt ettersom. Jeg, på den annen side, må holde med Jokke Nilsen og alle de andre som av forskjellige grunner har gitt opp, eller aldri har giddet, å prøve å få farge om sommeren. Den eneste fargen jeg i beste fall kan få, er en veldig lite flatterende rødfarge, og kanskje til og med litt ekstra pynt på brystet og i nakken - også kalt førstegrads forbrenning.

- Hver gang jeg tar en slurk vann/fanta/hva som helst, føler jeg meg som hovedrollen i en reklamefilm:

Ok, det ser kanskje ikke sånn ut for de rundt meg, da. 

- Jeg synger julesanger
Ja, det er sant. Når sommeren kommer glemmer jeg hvor mye kroppen min og ikke minst psyken min hater vinteren, og tar til å synge julesanger som aldri før. Ofte går det i nyere og mer utradisjonelle sanger som "Fairytale of New York" eller "It's hard to be a Nissemann", men det hender jeg tar meg selv i å synge "du grønne, glitrende tre, god dag" mens jeg setter opp fuggelbænd og pynter tre. Ok, så langt går det nok ikke.

- Siesta etter skolen
Spanjolene har virkelig skjønt det.

- Vondt over alt
Etter noen dager med for mye sol, blir jeg helt gåen. Det var nesten så jeg følte zombieviruset komme tilbake for noen dager siden, for jeg klarte nesten ikke å gjøre noen ting. Jeg hadde vondt over alt, spesielt i hodet og - merkelig nok - huden. Jeg kan jo trøste meg med at hvis apokalypsen begynner nå, så blir det i hvert fall en verdens undergang fylt med blomster, sommersol og rennende bekker.

- Våkner alt for tidlig på grunn av sola
Dette er jo faktisk et mye større problem hjemme i Norge, i og med at det er så lyst døgnet rundt at man ikke får sove om kvelden. Og hvis man da velger å bruke en rullegardin til å holde lyset ute, så klarer man ikke å stå opp om morgenen.

- Fregner, heller enn sminke, dekorerer ansiktet mitt i høyest mulig grad
Og jeg digger det!

Det jeg for øvrig ikke vet, er om min definisjon på sommer er veldig typisk norsk, eller bare typisk meg.
Hvordan definerer du sommer?

Hvis det bare hadde vært lov å banne litt

Jeg har ikke blogget på noen dager, og ikke kommer jeg til å gjøre det heller. Her er grunnen:

Natta. Nei, vent, jeg må jo holde meg våken så jeg kan få skjønt meg på nomenklatur innenfor organisk kjemi. Ja, også kanskje til og med rekke å spise noe. 

Utlendingens guide til stålkontroll

Når det gjelder å ha kontroll, så kan man vel si at jeg alltid har vært litt for... opptatt med å gjøre andre ting. Da jeg dro på utveksling var jeg fullstendig klar over at denne heller upraktiske siden ved å være en ung dramalinjeelev i stjernetegnet Løven på et eller annet tidspunkt måtte innhente meg og ødelegge alt, selv om jeg kunne prøve å kjempe imot. Min kamp mot virrvaret har vært lang og beinhard, men i løpet av de siste syv månedene har jeg lært meg å sette pris på orden, planlegging og et gyllende rent kjøkken.

Hvis du, som jeg, har litt vanskeligheter med å holde styr på datoer, skolebøker, mobiltelefoner og vennebursdager - ikke bekymre deg! Her har jeg noen tips for bedre orden i sakene, særlig for deg som er utvekslingsstudent eller av andre grunner utlending i et fremmed land. Av oss kreves det jo ekstra mye.

1. Kjøp deg en avtalebok/notatbok/kalenderbok el. 
Som utvekslingsstudent er det greit å ha noe å skrive ned ting i, enten det er viktige hendelser, prøver på skolen eller bare noens bursdag. Ikke undervurder viktigheten av å skrive ned ting! Du kan tro at du klarer deg fint, og at det går helt greit å huske navnet på et eller annet sted du skal møte opp før utflukten med klassen - helt til du kommer på at du er i Polen (for eksempel), og at bokstavene er ganske rare og at du ikke klarer å uttale ting helt riktig, og at du selvfølgelig glemte å skrive det ned.

Når det gjelder kjøp av avtalebok, er det ganske deilig å være utvekslingsstudent. Som utvekslingsstudent har du nemlig fripass for å kjøpe den første og beste (og selvfølgelig dyreste) avtaleboka, for så å finne ut at den starter ved nyttår (logisk, for så vidt) og at du derfor må vente i tre måneder med å begynne å bruke den. Når du først kan begynne å bruke den, vil du sikkert finne den på salg i bokhandelen til halvparten av den allerede veldig høye prisen du betalte for den da du kjøpte den i oktober en gang.
Alt dette har du lov til å gjøre når du er utvekslingsstudent, fordi alle vet at du er ny og rar og forvirra. Benytt sjansen mens du ennå kan!

Jeg måtte vente lenge før jeg faktisk kunne begynne å skrive ned avtaler i denne boka, men det er som de sier: den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

2. Gjør det gøy å skrive ned ting! 
Hvor kjedelig er det ikke å skrive med gråblyant? Var du også en av de som satt i klasserommet på barneskolen og vred seg i frustrasjon fordi man ikke fikk lov til å skrive med noe annet enn gråblyant i norskheftet? Kunne vi ikke bare fått bruke en kulepenn, i det minste? Om ikke en oransje en som lyser i mørket, så i hvert fall en blå en fra Nille?

Enten du liker klistremerker, origami eller penner som lukter frukt, sier jeg bare: go for it! Da jeg skjønte at jeg kom til å gå på trynet hvis jeg fortsatte å glemme ting, måtte jeg ty til drastiske midler. Løsningen ble å gå til innkjøp av glitterpenner, og nå er avtaleboka mi ikke bare full av de avtalene og påminnelsene den burde være; den er også fargerik og glitrende.

Glitterpenner gjør det lettere å huske ting, men det gjør det også lettere å uttrykke seg. På mandag var jeg veldig stressa, fordi ingen hadde peiling på om vi hadde geografiprøve eller ikke. Noen nipugget, mens andre sa at "neida, det blir sikkert en annen dag." Avtaleboka mi fikk ta støyten. På torsdag, derimot, hadde jeg lite å gjøre, og da var det greit å minne meg selv på at jeg kunne ta meg litt fri og slappe av. Og lese om dinosaurer.

Jeg har fortsatt ikke stålkontroll, men det hjelper i hvert fall å ha en fin og fargerik bok og 8 glitterpenner man kan gå berserk med. Den eneste ulempen med denne metoden er at man aldri har noen garanti for at man ikke glemmer avtaleboka hjemme. Og tro meg, det skjer. Kanskje burde jeg gå til anskaffelse av en loggbok hvor jeg noterer tidspunkt og sted hver gang jeg bruker den første avtaleboka, så jeg alltid vet hvor den er. Men hvis jeg mister loggboka, da...

Nei, bare glem det. Det ordner seg sikkert.



God lørdag!

Til alle fremtidige utvekslingselever

Hei og hopp! 

I dag hadde jeg tenkt til å skrive et innlegg som kan fungere som en slags guide for dere som har vurdert å søke om utveksling.


Hvorfor jeg søkte om å dra på utveksling
Moren min var på utveksling i Nederland i 89/90, og da jeg var halvannet år gammel dro jeg med mamma på besøk til vertsfamilien i Nederland for første gang. Siden da har jeg vært der utallige ganger, og de har også kommet på besøk hit til oss. Vi har dratt på teaterfestivaler sammen i Nederland, og vi har feiret jul sammen her i Norge. Siden mamma hadde vertssøsken, og disse også har fått egne barn, hadde jeg alltid noen å leke med da jeg var på besøk. Vi barna snakket ikke Engelsk, men vi kommuniserte med kroppsspråk. Når jeg tenker over det, var nok det en ørliten forsmak på hva utveksling innebærer, når det kommer til kommunikasjon. Det tok ikke lang tid før det gikk bedre å forstå hverandre, og jeg kunne til og med skjønne innholdet i korte setninger eller samtaler. Jeg tror dette er mye av grunnen til at det for meg aldri har vært snakk om "hvis jeg drar på utveksling", men "når jeg drar på utveksling".

Men da jeg begynte på dramalinja på videregående, ombestemte jeg meg. Jeg hadde det rett og slett alt for bra på skolen til å kunne dra fra det. Jeg la til side alle planer om utveksling, helt til en dag i mars da jeg tilfeldigvis tittet innom YFU Norge sine nettsider. Der var det en liste over land som hadde utsatt søkefristen. Jeg sa det til mamma, og beslutningen ble gjort veldig fort. Tross alt var det vanskelig for et år med dramalinje å vinne over 16 år med drømmer om å bli kjent med en ny kultur, nye mennesker og et nytt språk.

En av de heller utradisjonelle måtene å velge utvekslingsland på.

Lista var lang, så jeg krysset ut landene som jeg visste at jeg ikke ville dra til (bl.a. nordiske land og engelskspråklige land). Jeg hadde jo alltid hatt veldig lyst til å dra til Nederland, for der følte jeg meg hjemme. Men mamma sa at "hvis du drar til Nederland blir det litt som å dra på utveksling til mormor og morfar", og det sa jeg meg enig i. Jeg klarte ikke å bestemme meg, så jeg skrev alle landene på små papirbiter, krøllet dem sammen og puttet dem i en hatt. Resten trenger jeg kanskje ikke å forklare. Til slutt sto det i hvert fall mellom Estland og Polen, og etter mye om og men, så valgte jeg... ja, det vet dere jo allerede.


Hvorfor dra på utveksling?
Å dra på utveksling er en investering - du investerer et år med hardt arbeid, og får tilbake en hel masse kunnskap, et nytt språk, venner for livet og mange viktige erfaringer. Hvis du ønsker å lære deg et nytt språk, er utveksling virkelig måten å gjøre på. På et år i utlandet kan du lære mer enn du gjør på fem år med språkfag på skolen.


Hvem kan dra på utveksling? 
Er du ung, nysgjerrig og klar for en utfordring, kan du dra på utveksling. De fleste utvekslingsorganisasjoner tilbyr utveksling til ungdommer fra ca. 15-18 år, men det kommer an på hva slags organisasjon det er. Det mest vanlige i Norge er å ta andreåret på videregående som utvekslingsår, altså året man er 17/18 år gammel, for lånekassen gir kun pengestøtte hvis du reiser i 2. klasse. Hvis du følger alle lånekassens regler, har du rett på vanlig grunnstipend og bostipend, pluss ekstra stipend avhengig av hvor mye foreldrene dine tjener. I tillegg til å sørge for at du drar på riktig tid, bør du også ha greie karakterer på skolen, og du bør for all del ikke være skolelei!

Hvordan søke om utveksling? 
Det finnes mange organisasjoner som tilbyr utveksling. Likevel bør du være forsiktig med hvilken organisasjon du velger, for noen av de kommersielle organisasjonene kan være upålitelige. Dette er fordi vertsfamiliene noen ganger er motivert av penger, og da kan mye skummelt skje. I tillegg er det ikke alle organisasjonene som er godkjent for støtte fra lånekassen, så det må du også tenke på. Husk at det er mange skjemaer som skal fylles ut i søknaden, pass på å bestille legetime og ta eventuelle vaksiner god tid i forveien!

Det er vanlig å søke om utveksling høsten man begynner i første klasse, altså nesten et år i forveien. Jeg søkte usedvanlig sent, jeg anbefaler ingen å gjøre det samme! Særlig hvis du vil til USA er det lurt å søke tidlig, for det blir veldig fort fullt.

Hvor bør jeg dra? 
Det kan være veldig vanskelig å bestemme seg for hvor man vil dra. Her anbefaler jeg egentlig at du ser litt på grunnen til at du i utgangspunktet ville på utveksling. Min hovedgrunn til å dra på utveksling var å lære et nytt språk, og jeg tenkte at enkle språk kan man lære hjemme, derfor var det mer hensiktsmessig for meg å dra til Polen enn for eksempel til Tyskland. Hvis du ikke har lyst til å lære et nytt språk, men bare forbedre engelsken din, kan du vurdere å dra til et engelskspråklig land. Har du en spesiell interesse/hobby som er veldig viktig for deg, bør du tenke på å dra til et land hvor du vet at det er mulighet for å drive med akkurat dette. I tillegg er det selvfølgelig veldig viktig at du får riktige fag på skolen! Derfor må du være ekstra forsiktig hvis du går på en annen linje enn vanlig studiespesialisering. Går du for eksempel på idrettslinja, bør du dra til et sted hvor det er mulighet for å ta idrettsfag på skolen. Disse tingene kan du snakke med utvekslingsorganisasjonen din om. Men selvfølgelig er jo det viktigste at du velger et land som du gleder deg til å dra til og finne ut mer om, og som er et land du tror du kan trives i! Mange velger for eksempel land hvor de snakker språk de har lært på skolen, og det gjør jo at de har en kjempefordel når det kommer til å lære språk. 

Hvor skal jeg dra HVOR FAEN SKAL JEG DRA

Ting du burde tenke på

- Motivasjon

Det viktigste å tenke på er at utveksling ikke er ferie! Tvert imot, utveksling er minst 10 ganger mer slitsomt enn et vanlig skoleår hjemme. Derfor er det viktig at du er veldig motivert, og at du ikke drar på utveksling for å "slippe unna" hjemlandet ditt og skolen du går på. 

- Fag og arbeidsmengdeHvilke fag trenger du får å bestå skoleåret? Hvilke fag kommer du til å få på skolen i utlandet? Disse spørsmålene må du stille rådgivere på skolen og ansatte/frivillige i organisasjonen du reiser med. Som oftest kan ingen svare på akkurat hvilke fag og hvor mange timer du kommer til å få på skolen i utlandet, så akkurat det må man bare satse på at går bra. Men siden det norske skolesystemet er såpass fleksibelt, holder det som oftest at du består i utlandet, også kan du heller ta opp manglende fag som privatist.

Da jeg søkte, gamblet jeg veldig på akkurat det med fag. Som sagt gikk jeg på dramalinja, og for å kunne komme tilbake dit krevde de at jeg fikk minst 5 timer drama i uka, noe hverken jeg eller YFU var sikre på om jeg kunne få i Polen. Det viste seg i ettertid at det var veldig vanskelig å få disse dramatimene, og jeg bestemte meg for å bytte utdanningsprogram til studiespesialisering. Dette betyr at når jeg kommer hjem må jeg ta privatisteksamen i geografi, samfunnsfag og polsk, og i tillegg må jeg lese meg opp på norsk- og historiepensum fra 2. klasse før jeg tar eksamen i 3.


Ting du IKKE burde tenke på
Kommer alle vennene mine hjemme til å glemme meg? Kommer vertsfamilien min til å hate meg? Kommer jeg til å gå glipp av mye?
Nei, nei og nei. Nå skal det sies at jeg ikke har kommet hjem ennå, så jeg vet ikke hvordan det er, men absolutt alle jeg har snakket med som har vært på utveksling sier at da de kom hjem var det nesten som om det ikke hadde gått noe tid i det hele tatt.
Hvis noe skjer med vertsfamilien, har alle gode utvekslingsorganisasjoner kontaktpersoner du kan snakke med for å få gjort noe med det.
Og sist, men ikke minst - nei, du kommer ikke til å gå glipp av mye. Selvfølgelig kommer det til å være ting folk snakker om når du kommer hjem som du ikke har vært med på - men tenk på alt du har opplevd til gjengjeld! Det du opplever i løpet av et utvekslingsår vil mest sannsynlig danke ut alt det dine venner og bekjente har opplevd hjemme i løpet av tiden du var borte. Ikke bekymre deg for det!

Det er viktig med motivasjon, for et utvekslingsår er ikke en dans på roser! Sånn her ser jeg ut når jeg er lei av alt (inkludert polsk drikkevann).

Til slutt, her er en liste over de godkjente utvekslingsorganisasjonene i Norge:
AFS (American Field Service)
YFU (Youth For Understanding)
Aspect High School Norway
EF High School Year
STS High School Foundation
Rotary International Youth Exchange
Speak Norge
Explorious

NB! Noen av disse organisasjonene er kommersielle, mens andre er non-profit og jobber for fred og forståelse mellom kulturer. Jeg har hørt mange skrekkhistorier fra kommersielle organisasjoner som for eksempel EF, men jeg skal ikke uttale meg mer om det da jeg ikke har noe erfaring med det selv.

Håper dere fikk noe ut av dette innlegget! Jeg fikk i hvert fall fordoblet hodepinen min.

Hada.

Kjærlighetserklæring til Polen - del 1

Merk: dette er en ny versjon av innlegget, hvor videoen er lagt ut fra YouTube. Det var noen som ikke kunne se videoen på iPad, mobil osv.

Hei og hopp, kjære lesere (hvis det fortsatt er noen igjen)!

Nå har jeg våknet fra zombiedvalen, og til min store overraskelse var det ikke apokalypsen som kom meg i møte på den andre siden - det var sommeren. Fra nå av våkner jeg hver dag av sol i fjeset istedenfor av snørr til langt inn i hjernebarken, og jeg snacker på frukt og saftis istedenfor ibux og vitaminpiller. Det var da slett ikke så ille, det her! Bortsett fra at en zombieapokalypse kanskje hadde vært mer spennende for dere å lese om. Derfor tenkte jeg at jeg skulle lage en liten filmsnutt, så dere slapp å bry de vintertriste hodene deres med å lese, og jeg slapp å bry mitt med å skrive.

Hvis det virker som om jeg prøver å gni det veldig inn i denne videoen, så er det egentlig bare mest for å overtale meg selv om at noen dager med sommer kan viske ut alle de kjipe aspektene ved utveksling. I tillegg hadde jeg tenkt til å beklage for å erte dere med at det fortsatt er snø i Norge (om ikke i Oslo, så i det minste lenger nord - selv om jeg tviler på at jeg har lesere derfra), men samtidig så tenker jeg at jeg ikke gidder.

Del 2 av kjærlighetserklæringen er ikke planlagt ennå, men jeg har en følelse på at de neste ukene vil være fulle av inspirasjon og nye ideer. Og ikke minst, saftis.

Snakkes 'a!

I dag begynner apokalypsen (jeg tuller ikke)

Har du noensinne følt deg mindre enn du gjør når du er syk? Nei, ikke jeg heller. Derfor synes jeg at Knutsen og Ludvigsen er det perfekte soundtracket for dager tilbrakt sengeliggende med forkjølelse. Når jeg hører på Knutsen og Ludvigsen føler jeg at jeg er fem år gammel igjen, og jeg har rett til å synes synd på meg selv og pakke meg inn i tepper og spise sjokolade og la sykdommen omringe meg som en svær boble.

Da jeg våknet i dag føltes det som om hodet mitt var blitt til et isolat hvor en drapsdømt fange kastet seg fra vegg til vegg i frustrasjon. Derfor har jeg brukt dagen min på å se på Freaks and Geeks, spille The Walking Dead-spillet på iPoden min, og se på Promposal-videoer på YouTube (videoer av folk som spør en venn/forelskelse/avstandscrush om de vil gå på prom med dem). Jeg har snart tenkt til å fortsette der jeg slapp med å skrive et kort essay om Darwins evolusjonsteori på polsk, men jeg må bare... snart, ok? Jeg skal begynne snart.

Dagens outfit:
T-skjorte fra YFU Norge
Skjerf for mykhetens skyld
Hettegenser klemmegenser fra Cubus
Pysjbukse fra et eller annet kjøpesenter i Berlin
Ullsokker fra bestemor, vaska på feil program i Polen, tovet og derfor alt for små
Hår uvasket, men fint likevel

Jeg har lagt merke til at når jeg er syk, synker nivået på mine matlagingsferdigheter ned til det til en femåring. Jeg som vanligvis liker å påstå at jeg er god til å lage mat, mest for å overbevise folk om at vegetarianere også kan overleve på det andre mener er en "veldig begrenset og næringsfattig diett", blir dårligere til å lage mat enn Mæccern (McDonalds, for de som mangler basic osloslang-ordforråd) når jeg er syk. Derfor ble det brødskive med sjokoladepålegg til frokost, og en bolle med kikerter og cottage cheese til middag. Snacks er å tygge litt på en hårnål som lå på nattbordet (orker ikke å gå ut av senga enda en gang). Jeg har ikke tenkt til å vise dere bilde av maten min - for, kom igjen, hvem tar bilde av maten sin? Idioter tar bilde av maten sin. Ok, så tok jeg bilde av den, men den ser så ekkel ut at jeg ikke vil legge det ut her. Men her er andre illustrasjoner av dagens aktiviteter: 

Freaks and Geeks

Aktivitet #1, som har tatt opp mesteparten av min tid i dag - å se på Freaks and Geeks. Komiserie fra 1999 som handler om to "gjenger" på en High School et eller annet sted i Detroit - freakene og geekene. Denne serien er perfekt for den litt forkjølede hjernebarken, med dens nøyaktig oppmålte blanding av high school-drama og enkel, men effektiv humor. I tillegg spilles en svær håndfull av rollene av skuespillere som siden den gang har blitt kjendiser (og de var, om mulig, enda penere enn de er nå).

The Walking Dead-spillet for iPod

Aktivitet #2: The Walking Dead på iPod. Denne appen er helt gratis, og er en av de totalt 3 appene jeg har som er relatert til The Walking Dead (de to andre er Dead Yourself og The Walking Dead Comics). Jeg har  nemlig, som veldig mange andre, fått zombiedilla! Siden jeg er syk liker jeg å late som at jeg er den første i verden til å utvikle et farlig zombievirus som i økende fart kommer til å ta livet av nesten hele jordas befolkning, bortsett fra noen få mennesker som i stedet for å slakte zombier, kommer til å gjøre jorda til et levende helvete for hverandre. Glad jeg slipper å få se det, siden jeg blir den første som dør.

Tilbake til spillet. Dette spillet er avhengighetsdannende! Det er fantastisk bra laget, og jeg må ta meg sammen for ikke å kjøpe alle tilleggsepisodene på én gang! Handlingen i spillet avgjøres av valgene man tar, så det finnes drøssevis av muligheter for hvordan og når spillet ender. Grafikken er også utrolig bra, og det er dessverre derfor det går så sakte på Lucifer (min iPod). Lucifer har måttet tåle noen støyt, men han er godt pakket inn i gaffateip og det er ikke snakk om at jeg kjøper ny. Det handler om affeksjonsverdi (og budsjett). Uansett, jeg ble spist opp av en sheriffzombie etter bare et par minutter, men jeg håper det går bedre neste gang. Igjen skylder jeg på forkjølet hjernebark. 

Aktivitet #3: Promposal-videoer på YouTube. Jeg har aldri vært på noe prom som likner på det de har i USA (det vi hadde på ungdomsskolen kan jo ikke måle seg med alt dilldallet og alle forberedelsene de gjør der borte), og jeg har aldri tenkt på det som en veldig sørgelig ting å gå glipp av - snarere tvert imot. Men - og nå kan det hende det er den forkjølede hjernebarken som snakker igjen - etter å ha sett denne videoen av en jente som arrangerer en svær flashmob for å invitere en hun liker med på ballet, så tenker jeg at det ikke er så ille likevel. Kanskje til og med søtt. De ble forresten kjærester etter hvert, også.

Nå har jeg skrevet mye mer enn jeg trodde jeg skulle, og dermed også brukt mye mer tid enn jeg trodde (og burde). Darwin, her kommer jeg! Med ordbok og korrekturlakk!