Nyfremkalte bilder!

Jeg lovte dere i går at jeg skulle legge ut noen bilder, så jeg får vel gjøre det. Her er noen av bildene jeg henta hos fotografen. Alle er ikke yndlingsbildene mine, noen er der for å vise dere litt hvordan det ser ut der jeg bor eller bare... fordi.

Ikke en av favorittene, men dette er et bilde av kjøpesenteret Pogoria, som ligger veldig nærme skolen jeg går på.

Jeg vet ikke hvordan dette skjedde. Zombieapokalypsen nærmer seg!

Bilveien. Tatt gjennom O-en i Pogoria-skiltet.

Heller ikke et interessant bilde, men jeg ville vise dere sentrum av byen jeg går på skole i. Her er det, altså.

Liker dette bildet litt. Generelt er jeg veldig glad i polske skilt og reklameplakater, og det er så utrolig mange av dem! Og lyser/blinker de ikke, så er de nok bare ødelagt. 

Dette tok jeg for en stund siden, i høst. Dette er utenfor blokka til min tredje vertsfamilie i Polen, også ganske nærme skolen jeg går på nå. Høsten i Polen er helt fantastisk fin, fordi det er mye mer løvtrær enn vi har i Norge, og derfor flere farger.

Lyktestolper har de også.

Jeg tror dette er mitt favorittbilde. Dette er tatt rett ved bussholdeplassen en gang i vinter, og jeg har alltid vært veldig fascinert av hvordan fuglene setter seg i toppen av trærne, uten at noen forstår hvordan de tilsynelatende veldig tynne greiene klarer å holde så mange fugler.

Og selfvølgelig, høyt på favorittmotiv-lista: grafitti. Denne taggen sier "PUS", og jeg håper det var meningen. Men det var det jo selvfølgelig ikke. 

Utlendingens guide til å finne seg i ting som er litt irriterende

I dag var jeg lat, og ville ikke skrive. Men jeg må jo ha noe å forsyne leserne med (selv om det er vinterferie), så jeg lagde en videoblogg. I dag oppdaget jeg forresten at bloggen har runda 10 000 visninger, og dette feirer jeg i dag med... klaging. Men dette er ikke klage-klaging, men koseklaging! Så vet dere det.

For øvrig går alt supert! I dag starta jeg dagen med å gå for å hente ca. 100 ferskt fremkalte bilder hos fotografen. Jeg elsker den følelsen når man har henta bilder hos fotografen, åpner konvolutten og ser at en del av dem faktisk ble ganske bra. I morgen kommer jeg til å legge ut noen av de beste bildene. Det blir mest bilder av ting og tang fra nærmiljøet, og ikke så mye av meg og venner, fordi jeg ikke er helt sikker på om det er greit for alle at jeg legger ut sånne ting. Jeg kunne ha lagt ut bildene i dag, men hva skulle dere da ha å glede dere til? Det er jo sikkert ikke noe annet spennende som skjer i morgen, uansett.

I hvert fall, her er videobloggen:

PS: I videoen sier jeg at jeg ikke gidder å skrive, men etter at jeg hadde laget den ble det jo litt skriving likevel. Yay.
PPS: Når dere ser på videoen bør dere ha på veldig høy lyd, for lyden er kjempelav og jeg har ikke tatt meg tid til å bli skikkelig datanerd (ennå).

Når det kommer til utlendingens guide (som tross alt er en del av tittelen til dette innlegget), så har jeg et tips til alle fremtidige eller nåværende utvekslingselever der ute:

Hvis det er noe du savner helt grådig mye (nå snakker jeg ikke om sånne tulleting som jeg forteller om i videoen, men ordentlig hjemlengsel), husk at det er greit å ta deg litt tid for deg selv. Sett av en ettermiddag etter skolen eller noen timer i helga til å gjøre det du har lyst til å gjøre, og som får deg til å føle deg bedre. Enten det er å lage et måltid fra hjemlandet, skrive et dikt, skrive et blogginnlegg, se på yndlingsfilmen din, gå en tur eller kanskje bare lakke neglene. For noen hjelper det å snakke med et familiemedlem eller en venn fra hjemlandet, men det kan også virke mot sin hensikt og få deg til å lengte mer.

Her er for så vidt en gladnyhet til alle skandinaviske utvekslingselever! Uansett hvor i verden du er, så skal det godt gjøres at det ikke finnes en IKEA som du kan klare å ta deg en tur til i ny og ne. Der kan du få tak i godbiter som "pepperkaka" og knekkebrød, eller du kan tusle rundt og puste inn den hjemmekoselige duften av flatpakka, svenske bokhyller med menneskenavn.

inguzpinguz

Jeg kan koke tyll

Utveksling handler ikke bare om skolearbeid, kultursjokk og hjemlengsel, man skal jo kunne ha det litt gøy også. Og det skal vi gjøre i dag.

For noen uker siden sendte jeg en polsk hitlåt til broren min hjemme i Norge, og spurte om han ville høre litt på teksten og skrive ned det han hørte. I dag sendte han meg det han hadde skrevet ned (med hjelp fra mamma), og sammen lagde vi komplette norske lyrics til den polske sangen. Selvfølgelig er vi ikke de første som har gjort dette, for såkalte Misheard Lyrics-videoer har blitt veldig populære, også hjemme hos oss. Vi hadde for en tid siden litt hekta på Åpen Posts "Nattkjole med urin", og i dag lagde vi altså en egen.

Nå som jeg har denne videoen, kan jeg se på den hver gang jeg vil ha meg en liten latter, eller hvis jeg rett og slett trenger å føle meg hjemme i et større fellesskap for erting av polsk listepop. Uansett, så gleder jeg meg til å ta Dovretoget når jeg kommer hjem, og virkelig bare kjenne på det. Yo.

PS: Litt tilleggsinformasjon som mora og brora ba meg om å ta med, så det ikke oppstår total forvirring:
Patrick Kjelsen er ikke et hvilket som helst navn, det finnes nemlig en teori om at Patrick Kjelsen er navnet på enhver polsk mors elsker. Nå vet dere det. Bare så dere ikke skulle freake ut. Og hvis noen av dere som leser dette tilfeldigvis heter Patrick Kjelsen, så... vel, da er du en polsk mors elsker, enten du liker det eller ikke.

Tudelu!

tweeter du, tweeter jeg

Her kommer et kort blogginnlegg, fordi jeg har en kunngjøring. Jeg har fått meg twitter!

Jeg har aldri skjønt meg på twitter. Det meste jeg har sett og hørt fra twitter-fronten har vært et virrvarr av skuespillere, komikere, forfattere og folk som er kjendiser helt uten grunn, som sloss om å vinne folks oppmerksomhet med nøye gjennomtenkte, samfunnsrelaterte uttalelser og veldig poetiske og/eller innfløkte skildringer av helt hverdagslige ting. Kort sagt, en pretensiøs voksenversjon av blogg.no.

Men så våknet jeg til en ny dag med polsk vinterferie, uten penger på kontantkortet og uten noen som helst lyst til å gjøre noe som involverte å måtte forlate huset. Jeg bestemte meg for å la i dag bli en ventedag, en sånn dag hvor man bare venter på i morgen (fordi i morgen skjer det noe kult), og jeg måtte derfor drøye tida. Jeg lagde arme riddere og marokkansk peppermyntete (med alt for mye sukker i) til frokost, og lot som om jeg var i Marrakesh. Deretter tok jeg en lang dusj, sprayet håret mitt med masse unødvendige greier, tok på meg klær, tok dem av igjen, tok på nye klær. Hørte på gangsterrap fra Brooklyn, så på leiligheter i Harlem på Craigslist, øvde meg på å se 3D-bilder ved hjelp av parallel viewing-metoden, og lagde mer marokkansk te (med alt for mye sukker i). Etter en stund gikk jeg tom for ting å gjøre, og bestemte meg for å utforske den store haraballen vi kaller Internett. Selvfølgelig tok det ikke lang tid før jeg utfordret meg selv til å styre meg inn mot fremmede og usikre farvann - nemlig alle andre sosiale medier enn facebook. Twitter ble selvfølgelig første (og hittil eneste) stopp.

Så der har dere det, grunnen til at jeg fikk meg twitter. På twitter slipper jeg løs den giddalause, keitete og litt furtne siden av meg, som jeg prøver så intenst å skjule her på bloggen. I tillegg tvitrer jeg på engelsk, sånn at de (få) leserne jeg har som ikke skjønner norsk, i hvert fall også skal få skjønne noe. Om de skjønner noe likevel, er jeg ikke så sikker på.

Det beste med Twitter hittil er:
1) at jeg kan følge hvem jeg vil, uten venneforespørsler
2) at jeg allerede har to følgere!
3) at Lars von Trier har twitter
4) at JEG KAN FØLGE LARS VON TRIER PÅ TWITTER
5) at også kan følge Ylvis-brødrene, så jeg har noe å le av hvis Lars von Triers tweets blir for skumle

Ja, det var min kunngjøring. Og jeg kan med dette også meddele at sjansen er svært liten for at jeg noensinne skal titte opp fra pc-skjermen igjen. Ses på twitter da.

@gnurest
#denfølelsen #aldrimerhashtagpåfacebookfornåharjegtwitter #hakkeheltskjøntgreiamedhashtagsennå

1-0 til de polsktalende

For et par dager siden kom jeg hjem fra skitur på fjellet. Slalomtur, altså. Jeg har nå fått bekreftet det jeg allerede visste - at ikke bare er jeg den eneste her fra Norge, jeg er også den dårligste til å stå på ski. Det er kanskje rart for polakkene, men det de ikke vet i Polen er at det er ikke slalomski vi nordmenn er født med på beina - det er langrennski. 

Over til noe annet som det virker som at polakker behersker bedre enn nordmenn - å snakke sitt eget (respektive) morsmål. Da jeg satt på flyet til Polen, husker jeg at jeg satt med ordboka mi og pugget det polske alfabetet. Å lære det polske alfabetet høres nok ganske enkelt ut, siden de bruker det samme alfabetet som oss og bare noen få bokstaver er forskjellige. Men så er det alle lydene! Det er så mange rare lyder i det polske språket at i begynnelsen hørtes alt ut som en eneste lang "skjsjsrrsssrjshsshsrrsr" for meg. Derfor var det bra at jeg hadde ordboka mi, for der står det forklaringer av lydene med sammenlikninger fra andre språk nordmenn som oftest har litt kjennskap til. Her er et lite utdrag:

ń - uttales med palatalisering og ligner på den trønderske "n"
(her kunne jeg ikke la være å tenke på Team Antonsen og deres liksomtrønderske dialekt i så å si hver eneste sketsj)

ś - uttales omtrent som "sj"

ź - uttales som stemt "sj"

ż, rz - uttales omtrent som fransk "j" i navnet Jeanette

c - uttales som "ts", unntatt i forbindelse med "cz", "ch" og "ci"

cz - uttales omtrent som tysk "tsch" i ordet "deutsch"

sz - uttales omtrent som tysk "sch" i ordet "flasche"

Dere skjønner greia. Det første jeg tenkte da jeg så dette, var: herregud, hvordan klarer polakkene å holde styr på alle disse lydene? Dette spørsmålet har jeg fortsatt ikke funnet svaret på, men jeg tror det bare handler om å holde tunga rett i munnen. Det andre jeg tenkte på var dette: hvis polakkene greier å holde styr på ts, tsj, tsch, trønder-n, fransk j og gudene vet hva annet, hvorfor klarer ikke nordmenn å skille mellom to såpass enkle lyder som kj- og skj-lyden? For å sammenligne, så vet jeg at jeg ikke har hørt noen i Polen si "skjøttboller" - eller hva nå enn ekvivalenten av dette er på polsk. 
I tillegg har de også syv kasus å holde styr på på polsk. På norsk har vi praktisk talt ikke kasus, men som på engelsk bruker vi kasus når det gjelder personlige pronomen, og det er egentlig det hele. Jeg har telt, og på polsk er det rundt 41 forskjellige personlige pronomen sammenlagt, fordelt på syv kasus (uten at jeg telte noen to ganger), mens vi på norsk kun har 15 (det vil si jeg, meg, du, deg, hun, henne, han, ham, osv). 

Og her kommer poenget mitt: selv om vi på norsk praktisk talt ikke har kasus, og kun bruker såkalt subjektform og objektform, ER DET FORTSATT FOLK SOM IKKE KLARER Å BRUKE PERSONLIGE PRONOMEN RIKTIG:

 

Hva faen, Norge? Hvis Polen klarer å mestre syv kasus klarer vi faen meg halvannet. Og slutt for faen å si skjøttboller, skino og halsskjede (sistnevnte er kanskje det verste).