Med (17. mai-) tog gjennom Polen - del 1

I går gikk jeg meg bort på vei hjem fra skolen. Igjen. Denne gangen var det verre enn forrige gang, for jeg brukte faktisk over en time på å finne veien hjem igjen. Jeg tok bussen litt senere enn jeg pleier, fordi jeg hadde vært og handlet inn litt småting jeg trengte, og som alltid var jeg den siste som ble informert om at bussen ikke gikk sin vanlige rute i dag. Jeg gikk av et eller annet sted alt for langt unna hjemme (hint: det var geiter og høner der), og måtte finne veien tilbake på egenhånd. Selvfølgelig kunne jeg ha ventet på bussen tilbake, men jeg bestemte meg for å følge magefølelsen og gå hjem selv. Magefølelsen min var som alltid helt feil, så jeg endte opp med å gå i sirkler i 20 minutter før jeg endelig skjønte at det var noe galt, og så bruke enda 40 minutter på å komme meg helt hjem. Selv om det var veldig fint å se seg rundt i nye omgivelser (jeg så utrolig mange fine bygninger og mange fine dyr), så kom det et tidspunkt da jeg tenkte: "jaja, om jeg ender  opp med å måtte streife gatene i Gokk, Polen for alltid, så har jeg i hvert fall veska full av sjampo, tannkrem og antibac." Jeg kom meg likevel helskinnet hjem, også hadde jeg i hvert fall en god unnskyldning for å ikke trene den dagen. Ikke at jeg hadde tenkt til det uansett.

Men nok om gårsdagens lille gåsegbort-historie. Det jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om i dag, var en litt annen tur, nemlig turen min til Gdańsk, Poznań og Opalenica, som startet på selve 17. mai (!) og varte en hel uke.

På fredag våknet jeg til et veldig stille nabolag. Det var nesten litt for stille. Så kom jeg på at det selvfølgelig manglet korpsmusikk og hylende barn i penklær. Det gikk opp for meg at det faktisk var 17. mai, og at jeg var i et helt fremmed land. Og det var egentlig helt greit. For å gjøre litt stas på det likevel, tok jeg på meg en blå kjole og pakket håndbagasjen min i en rød veske. Neglene hadde jeg allerede malt hvite dagen i forveien.

SJIKKELAKKE, SJIKKELAKKE, SHOW SHOW... nei, faen, det er fortsatt et år igjen til det er min tur.

Så dro jeg avgårde, da. Togturen tok uendelig mange timer, og jeg har ikke tenkt til å skrive om alt. Her er heller noen bilder:

Etter en tre-fire timer på toget kom vi endelig frem til Wrocław. Gud, som jeg elsker denne byen! Jeg var her for første gang i 2010, tror jeg, og jeg ble helt forelsket. Det var faktisk en av grunnene til at jeg ville tilbake til Polen som utvekslingsstudent. 

Hadde tenkt til å ta bilde av de fine mennene i oransje drakter som så ut som Tweedledee og Tweedledum fra Alice i Eventyrland, men Eva ødela alt.

Det bar videre til Gdańsk, og dette var faktisk det eneste bildet jeg tok i byen denne dagen. Jeg var nemlig så utrolig sliten på grunn av sola. Kjære nordmann som ber til værgudene om sommer og sol: vær forsiktig med hva du ønsker deg!  Grunnen til at jeg tok dette bildet var egentlig bare på grunn av den svære reklameplakaten som sier "flyreiser til Skandinavia." Jeg tenkte bare: YES. 17. mai. Kaldt. Brunost. Men så snudde jeg meg rundt og så alle de fine menneskene jeg var med, den fine byen Gdańsk og de søte, gamle damene med firkantede sko, og tenkte at det er nok ikke gælig å bli her litt til. Det, også litt på grunn av at jeg tidligere på dagen hadde møtt en gruppe harrynordmenn på polentur som var til å spy av.

Senere på dagen dro vi til Sopot, og jeg fikk se sjøen igjen for første gang på nesten 9 måneder! Jeg var førstemann til å komme meg ut i vannet for å vasse, selv om folk sa at vannet var "skittent". Som dere kanskje ser på bildet, hadde sola for lengst gjemt seg bak en haug med mørke skyer (hvilket jeg var veldig glad for), og knappe minutter etter at jeg tok dette bildet brøt den største sand- og regnstormen jeg har vært med på i hele mitt liv. Jeg har faktisk aldri sett så mye regn på én gang. Og jeg har vært i Bergen opptil flere ganger. Ok, én gang. Men likevel. 

Jeg tror folk synes det var litt rart at vi var så gira på stormen, men det var faktisk noe av det kuleste jeg har vært med på (i hvert fall når det kommer til naturfenomener) noensinne. Vi søkte ly sammen med noen andre folk inni en bygning, men så måtte vi komme på en god unnskyldning for å kunne løpe ut i regnet igjen. Vi tok en løpetur til bokhandelen og tilbake, og på kun 2-3 minutter så vi ut som på bildet ovenfor. Alt var gjennomvått. Absolutt alt. Klærne var tunge, håret klistra seg til fjeset, kameraene mine var såvidt trygge der de lå innpakket i resten av (de tørre) klærne mine i veska mi. På veien hjem møtte jeg en gjeng med svensker (det skulle vise seg senere at det var fullt av dem både i Sopot og i Gdańsk), og etter å ha prata litt med dem fikk jeg igjen troen min på skandinaver på ferie. Så lenge det varte, i hvert fall.PS: veit ikke hvordan det skjedde, men den som tokk dette bildet traff jo blink. 10 poeng for kyssende kjærestepar som står rett ved en plakat som sier "slem/sint dame".

Det var alt jeg rakk (les: gadd) å skrive om for i dag. del 2, og eventuelt også 3 (det spørs) kommer senere. Hvor mye senere, det vet jeg ikke. Men hallo, det er jo meg, så det kan nok ta en stund. Hvis dere er sykt utålmodige, kan dere jo følge meg på instagram (@eskimochain), hvor dere nå blant annet kan se et bilde fra da jeg gikk meg bort på vei hjem fra skolen. Jeg legger også ut bilder av nonner, yndlingstreet mitt og busser som kjører med dørene åpne (ja, de gjør det noen ganger i Polen). Ikke fordi det er så jævlig interessant, men fordi jeg også blir lei av å spille Candy Crush noen ganger. Jeg er da bare et menneske.

Vi snakkes!