Om å senke skuldrene (og se på The Breakfast Club)

Halla, puseluser.

Som dere sikkert har fått med dere, har jeg nå fått unna alle tentamener (unntatt engelsk, men den bekymrer jeg meg ikke for). I dag, mens jeg satt på en benk i en park og hørte på The Stone Roses, tok jeg meg selv i å fantasere om en situasjon hvor jeg fant ut at jeg hadde fått 3 på mattetentamen, for så å bryte ut i ekstatisk latter og danse på bordet som George Berger i "Hair". Det var et vakkert øyeblikk. Men så kom jeg til å tenke på noe: hvis noen hadde sagt til meg på denne tiden i fjor at jeg om et år skulle sitte og krysse fingrene for en treer på tentamen, hadde jeg enten slått dem i fjeset eller begynt å le.

Før jeg kom til Polen hadde jeg aldri fått en toer i hele mitt liv, og de to treerne jeg hadde fått var fra gymmen. Dette var nok resultatet av både det å komme fra en familie hvor læring alltid var veldig i fokus, samt høye krav til meg selv - og som følge av det, hardt arbeid. Og selv om jeg alltid gjorde ting i siste liten, så skulle det alltid gjøres nøye, og ofte tøyde jeg mine egne grenser og tappet meg selv for energi. Spesielt husker jeg en gang da jeg satt oppe hele natta, med en liter kaffe og en laptop som eneste selskap, for å finpusse en 8 sider lang oppgave om thoriumbasert atomkraft. Klokka 8 neste morgen leverte jeg inn arbeidet, karret meg ut av senga og kom meg (tidsnok!) på skolen. Det første jeg gjorde da jeg kom til skolen var å snuble i dørkarmen på vei inn i klasserommet, lande oppå mattelæreren min og mumle fortumlet at jeg dessverre ikke kunne ta den matteprøven jeg skulle ha den timen, fordi jeg følte meg på grensa mellom sørpe full og sørpe... død.

Uansett, etter dette var en del av meg stolt fordi jeg fikk skrevet ferdig min "darling" av et essay (jeg tenker fortsatt på det essayet innimellom, og savner det litt), men en del av meg var også skuffa. Fordi jeg kunne ha gjort det bedre, fordi jeg kunne ha presset inn litt øving til matteprøven også, midt oppi mitt selvmordsoppdrag av en studieøkt. Det endte med at jeg fikk en firer i matte, en firer som stakk seg ut på karakterkortet som en sort flekk på et speilblankt vindu.

Noe av det vanskeligste med å komme til Polen var å plutselig måtte innrømme at en treer i for eksempel historie faktisk var mer enn jeg i det hele tatt kunne drømme om. Men så fant jeg ut at det er helt greit. En blanding av råd og støtte fra venner og familie, mine polske venners heller laidback holdning til skolen, og tid, har gjort at det har blitt lettere for meg å senke skuldrene og tenke at jeg ikke alltid trenger å være sint på meg selv fordi jeg "kunne ha klart det bedre". Kan til og med hende at jeg har blitt litt for avslappet, men det er jo sånn forandringer skjer. Det bølger alltid litt på grafen før det jevner seg ut. Om ikke annet, så kommer nok noe av prestasjonsangsten og selvkritikken tilbake når jeg drar hjem til Norge og skal lese til en tre-fire privatisteksamener. No biggie.

Dette innlegget var ikke ment for å forsvare en "slækk" holdning til skolen, ei heller for å skryte av karakterene jeg pleide å få på skolen. Tvert imot, det jeg mener et bare at det er greit å slappe av, ikke bare når det kommer til skole, men andre ting også. Som i mitt tilfelle å snakke polsk. Jeg dør ikke hvis jeg sier noe feil, men noen ganger har jeg en eller annen mekanisme i hjernen som forteller meg det motsatte. Jeg jobber med saken, og jeg merker at det hjelper å gi seg selv litt ros noen ganger. Jeg vet ikke om det er sola som har gått til hodet mitt eller om jeg faktisk har begynt å ta mye lettere på absolutt alt. Kan også hende hele dette innlegget ble som det ble fordi jeg så verdens fineste katt i dag (i nabolaget mitt, til og med!) og at jeg i skrivende stund hører på Katzenjammer. Ja, det er faktisk fullt mulig.

Jeg har begynt å venne meg til følelsen man får når man sitter i klasserommet og ikke skjønner et kvekk. Og det er helt greit. Bare se på folka fra The Breakfast Club! De fikk jo alle gjensitting, og likevel endte det opp med at Claire + Bender og Allison + Andrew forlot skolen den dagen som potensielle kjærestepar, og Brian fant nytt håp og skrev et veldig fint essay. Pluss at alle var veldig pene. Neida, poenget er at man kan (og bør) føle seg vellykket selv om man ikke får til alt. Dette er noe vi alle burde lære av The Breakfast Club. Det, og hvordan man tenner sigaretter med skoene sine. Nei, oida, dette skulle jo være skikkelig peptalkete og oppmuntrende. Ikke tenn sigaretter med skoene deres, folkens. Nå fikk jeg forferdelig lyst til å se på The Breakfast Club.

Snakkes!