Om å føle seg hjemme

I dag følte jeg meg veldig hjemme. Selv om denne dagen begynte veldig dårlig, klarte den å ta seg opp betraktelig ved å igjen bringe til overflaten min kjærlighet til Polen. For det første, dro jeg på matshopping med ei venninne etter skolen, og det var veldig deilig å føle at jeg kunne prate med henne på polsk og at det faktisk ikke er så gærnt med den polsken. I tillegg har jeg forsonet meg med det faktum at nesten ingen skjønte hvem jeg var da jeg dro på utkledningsfest som Cyndi Lauper på fredag, og nå går det ganske greit. Kanskje jeg fikk opplyst noen hoder som manglet kunnskap om 80-tallets store tenåringsstjerner. 

Daamdamdamdamdaaam.
Til de som ikke kjente meg igjen, sier jeg (og Cyndi) bare: HÆ?

På den annen side angrer jeg litt på at jeg ikke gikk som Replikanten Rachael fra Blade Runner, en idé jeg la på is nettopp fordi jeg tenkte at ingen kom til å kjenne meg igjen. Det hadde jo egentlig vært det samme. Jaja, hvis noen finner en anledning hvor jeg kan kle meg ut som Rachael (dør etter å prøve 40-tallsfrisyren og skulderputene hennes), vennligst ta kontakt. 

JEG KUNNE HA KLEDD MEG UT SOM RACHAEL. Note to self: stol alltid på magefølelsen, eventuelt bare på den sinnssvakt sterke trangen til å gjøre deg selv om til en annen person. Hvis du først skal late som om du er en annen enn deg selv, så kan du jo like godt late som at du er en person du liker veldig godt (eller som har helt smashing hårfrisyre og/eller skulderputer)! Nå er ikke Rachael teknisk sett en person, men en replikant, så... jeg har virkelig glemt hvor jeg ville med dette. 

Men tilbake til det med å føle seg hjemme. Den andre grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg lo av noe morsomt som noen sa i timen. Jeg husker ikke helt hva det var, men det får være det samme. Og jeg vet at det ikke høres så veldig stort ut, men jeg skal forklare. Dere skjønner det, helt siden jeg kom til Polen har jeg følt meg som en femåring når det kommer til humor. Det har vært vanskelig for meg å forstå vitser, og selv om de har blitt forklart for meg har jeg funnet det vanskelig å le av dem - rett og slett fordi jeg ikke forstår humoren. Desperate times call for desperate measures, og når det skjer at man ikke forstår humoren rundt seg i det hele tatt, ender man opp med å lete desperat etter en anledning til å le i enhver ting som foregår rundt en. For meg betydde dette at jeg kunne finne på å le av veldig barnslige ting, og det gikk mye i kroppsspråk-kommunisert humor. Dette er jo ting jeg aldri ville  ha ledd av til vanlig, derav følelsen av å være tilbake i barnehagen. Det var derfor det var så deilig å kunne le av en ting som en eller annen sa i timen i dag, som var en vits kommunisert muntlig, med ord og bare ord. Å, ord, som jeg elsker dem.

Den tredje grunnen til at jeg følte meg hjemme i dag, var at jeg mens jeg ventet på bussen så en mann som så svensk ut, og en fyr som lignet på Ari Behn. Sistnevnte kunne jeg for så vidt ha klart meg uten, men hjemme er hjemme, uansett skavanker. Eller er det det? Hva og hvor er hjemme, egentlig? Og når? Følg med, følg meeeeeeeeeed! (I neste innlegg, altså.)

Inguz

PS: hvis noen oppdaget alle Brødrene Dal-referansene i dette innlegget, kan vi godt være venner.